Vi er lite sammen med andre familier. Er vi unormale?

Spørsmål:

Vi er et foreldrepar til to som trives best hjemme. 

Vi er nok begge hva man gjerne vil kalle «introverte» og har ikke det helt store behovet for sosial omgang med andre mennesker. 

Etter at barna begynte på skolen, ser vi at naboer og andre foreldre i bekjentskapskretsen til stadighet sosialiserer med hverandre gjennom å besøke hverandre eller å finne på ting sammen.

Vi har ikke behov for dette og er mye mer for oss selv som familie. Vi har nok med all logistikken og den sosiale omgangen man får gjennom en vanlig hverdag, men vi kjenner jo litt på det når vi ser andre være veldig sosiale. 

Tar vi fra våre barn noe gjennom å leve slik? Er vi unormale?

Hilsen foreldrepar

Svar:

Dette er et spørsmål mange stiller seg, og det er forståelig – vi lever i en tid der foreldrerollen ofte blir vurdert i lys av hvor sosialt aktive vi er. 

Det viktigste for barns utvikling er likevel ikke hvor mange sosiale sammenkomster vi deltar på, men kvaliteten på de nære relasjonene i familien! 

Når barnet har en trygg base hjemme, med voksne som ser og støtter dem, har de et solid fundament for å fungere godt sosialt i barnehage, skole og fritidsaktiviteter.

Når det er sagt, vet vi at et aktivt foreldrenettverk kan være en ekstra ressurs. Når foreldre møtes, utveksler erfaringer og observerer hverandre, kan det inspirere oss og gjøre oss tryggere i rollen. 

Barn vil dessuten oppleve at foreldrene deres inngår i fellesskap, og det kan gi en form for utvidet trygghet: Flere voksne å forholde seg til, og et bredere fellesskap rundt dem, for eksempel rundt en velforening eller fritidsaktivitet. 

Det er altså ikke slik at barna «forsømmes» dersom man lever mer privat, men man kan si at både barn og foreldre får et lite pluss når fellesskapet med andre foreldre er til stede.

Hilsen lektor Heine T. Vestvik

Eksperthjelp: Les flere spørsmål og svar her

Mer fra Klikk+: Se vår samleside her