- Det store flagget med hakekors gjorde meg ubekvem, men det var mye øl der, så jeg ble

- Unge som blir radikalisert søker bekreftelse, forståelse, beskyttelse, tilhørighet, status, spenning eller hevn. Det er ikke først og fremst ideologiske, religiøse eller politiske årsaker til at enkelte ungdommer og unge voksne søker mot destruktive og udemokratiske miljøer, sier Belinda Ekornås.

Hun er spesialrådgiver i Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, og har for øvrig mange års erfaring som psykologspesialist i BUP.

Ekornås forteller at disse ungdommene gjerne blir trukket mot ekstremistiske grupper for å få sosial tilhørighet og drives av sterke følelser.

Ved et veiskille

Ifølge Ekornås er det derfor flere likhetstrekk enn forskjeller hos personer som søker mot høyreradikale miljøer, voldelige venstreekstremister, ekstremistiske religiøse grupper, kriminelle ungdomsgjenger eller fotball hooligans.

- Veien inn kan være i form av en krise eller en voldsom eller krenkende opplevelse som gjør at de søker tilhørighet utenfor normalsamfunnet. Opplevelsene kan handle om vold, mishandling, mobbing, ran eller diskriminering og oppleves som så voldsomme at de skaper en følelse av å være ved et veiskille, sier hun.

Dette kan føre til en kognitiv åpning der unge er spesielt sårbare for påvirkning utenfra og kan ledes fra tanke til handling.

Støttende foreldre

Noen oppskrift på hvem som havner i feil miljø, finnes det likevel ikke.

Da Tom Olsen (nå 41) gikk på ungdomsskolen, var han som ungdommer flest.

Han var aktiv i fritidsklubben hjemme i Haugesund, og det var egentlig ingen risikofaktorer tilstede som kunne tilsi at han skulle havne i et ekstremistisk miljø.

Foreldrene engasjerte seg, rettledet og støttet ham gjennom barndommen, og det var derfor et stor sjokk for dem da sønnen ble aktiv i det nynazistiske miljøet i hjembyen.

Ville ikke dele

- Hvis jeg ser tilbake på ungdomstiden, ser jeg at det hele nok startet allerede på ungdomsskolen. Det begynte å komme noen ungdommer fra Karmøy til ungdomsklubben, og vi fra Haugesund ville helst ikke ha dem der, sier han.

Det ble ingen alvorlige situasjoner, kun litt slåssing slik det kan bli blant gutter på den alderen.

- Samtidig var det borgerkrig i gamle Jugoslavia, og det begynte å komme flyktninger derfra til byen. De ville også på ungdomsklubben, og for oss som var misfornøyd med å ha dem fra Karmøy der, ble jo ikke dette bedre, sier han.

Politisk engasjert

På den tiden hadde dette ingenting med rasisme å gjøre, men det var kanskje likevel her det første frøet ble sådd.

Ungdommene begynte å engasjere seg i innvandringspolitikken, og holdninger ble skapt.

- På samme tid etablerte det seg et miljø av blitzere i Haugesund, og disse unge voksne hadde jeg lite til overs for. Jeg visste at de var positive til narkotika, og selv var jeg sterkt i mot alle typer stoffer, sier Olsen.

Fiendene ble altså flere.

Både de fra Karmøy, ungdommene fra Jugoslavia og blitzerne skulle bekjempes, og det var i den forbindelse han fikk kontakt med nynazistene første gang.

- Vi hadde felles fiender og havnet derfor i de samme slåsskampene, sier han.

Rare karer

Sympatiserte med dem gjorde han likevel ikke.

Han syntes nynazistene var rare karer og likte ikke hakekorsene, pilotjakkene og bootsene.

- Men vi hjalp hverandre og etter hvert ble jeg også invitert på festene deres. Det første møtet med et stort flagg med hakekors var spesielt og gjorde meg ubekvem, men det var mye øl der, så jeg ble, sier han.

Han husker at han syns det var en fin kveld, og etter hvert ble det flere kvelder med mindre øl og mer ideologisk prat.

Det tok ikke lang tid før Olsen var overbevist, og som 17-åring ble han fengslet for første gang etter å ha vært med på å male et stort hakekors i Haugesund.

Tungt for foreldrene

Etter fengselsoppholdet skulle han egentlig i Forsvaret, men Olsen ble raskt dimittert da holdningene hans ble oppdaget.

Kjære foreldre: Ikke skygg unna

Og ikke vær så strenge at dere mister oss. For vi vil ikke miste dere, skriver 18 år gamle Aurora.

Han hadde brukt månedene i fengselet til å lese nazilitteratur og var mer informert og overbevist enn noen sinne.

- Så i stedet for et år i militæret, fulgte flere år med byvold, reiser i inn- og utland og fengselsopphold. En veldig tung periode for foreldrene mine som gjennom alle mine fengselsopphold besøkte meg hver eneste lørdag. De var tydelige på at de var uenige med meg, men like tydelige på at de elsket meg betingelsesløst, sier han.

Vendepunktet

For Olsen ble en tur til Sør-Afrika vendepunktet.

I samtale med andre der fikk han problemer med å forsvare konspirasjonsteoriene sine og tankene han hadde om jødene, og etter å ha blitt truet på livet reiste han hjem.

Hjem til nye episoder som førte til fengselsopphold, men denne gangen uten nazilitteratur som lesestoff.

- Jeg bestemte meg da for at det var nok. Jeg ringte foreldrene mine og sa at nå var jeg ferdig med dette, og de var der for meg da jeg kom ut. De var også der sammen med meg da jeg brant opp all nazilitteratur i peisen en varm sommerdag, sier han.

Han vet at det at noen gode barndomsvenner og familien var der for ham, var avgjørende.

- Altfor mange blir stående alene når de forlater ekstremistiske miljøer, og dette gjør det veldig vanskelig å gå nye veier, sier han.

Engasjerte voksne

Olsen tror ting kunne gått annerledes i dag.

Kanskje ville barnevernet fanget ham opp før første fengselsopphold, og kanskje ville foreldrene hatt et bedre støtteapparat rundt seg.

- Det jeg vet sikkert er imidlertid at det er viktigere enn noen sinne at foreldre, besteforeldre, lærere, voksne på ungdomsklubben og andre følger med. Med internett spres informasjonen mye raskere enn den gang jeg engasjerte meg i nazimiljøet, og ungdom rekrutteres stadig tidligere, sier han.

Fanget mellom kulturer

- Det å føle seg utenfor presenteres også som en grunn til radikalisering, spesielt hos unge nordmenn med bakgrunn fra andre land og kulturer. Mange sliter med å finne sin sosiale og kulturelle tilhørighet, sier spesialrådgiver Lars H. Lyster i RVTS ØST.

De kan oppleve seg fanget mellom to kulturer uten å føle seg helt hjemme i noen av dem.

- Enkelte som søker seg til ekstreme grupper har selv utøvd eller blitt utsatt for vold. En konsekvens av voldserfaringer er at det blir vanskeligere å håndtere følelser, og voldsutøvelse kan hjelpe å regulere egne følelser selv om det er sosialt uakseptabelt, sier han.

Gjennom å gi volden mening i form av en ideologi, kan dette dilemmaet løses, og i stedet for avmakt som fører til redsel og tristhet, gir volden en følelse av makt, styrke og kontroll.

Ta bekymringene på alvor

Heldigvis finnes det løsninger, og foreldre og lokalsamfunn kan forebygge og hjelpe unge mennesker ut av radikaliseringsprosesser.

Vet du om barnet ditt blir utsatt for kjærestevold?

En av tre norske tenåringer har opplevd digital vold fra kjæresten sin. Det holder de hemmelig for foreldrene sine.

- Det er nå laget et digitalt verktøy, Utveier.no, der du som bekymret forelder, lærer, venn eller nabo kan gå inn for å få mer informasjon både om veien inn i og ut av radikalisering. Her får du også vite mer om kjennetegn ved radikaliseringsprosess og informasjon om hvordan unge kommer inn i ekstreme grupper, sier Ekornås.

Hun oppfordrer alle til å ta sine bekymringer på alvor og gå i dialog.

Skaff deg kunnskap

Hvis du blir bekymret for endring i oppførsel, utseende eller ytringer, bør du ta dette opp uten å gå i konfrontasjon.

- Og hvis bekymringene dine viser seg å stemme, skal du prøve å forstå hva som gjør at akkurat han eller hun søker svar hos en ekstrem gruppe, sier hun.

For å kunne hjelpe noen, må vi nemlig få kunnskap om veien deres inn.

- Men husk at det å fordømme eller argumentere enkelte ganger kan gjøre vondt verre og føre til at ungdommen ikke lenger vil søke råd hos foreldre og andre voksne, sier Ekornås.

Nyansert bilde

Vær i utgangspunktet spørrende og prøv å skape nyanse og tvil om propagandaen som blir presentert.

- Ofte møtes ekstreme holdninger og utsagn med straff eller fordømmelse, og dette kan dessverre forsterke personens følelse av å være utenfor. Ved å være inkluderende og invitere inn i stedet for å dytte bort, kan vi imidlertid bidra til å skape grånyanser i personens svart-hvitt bilde av verden, sier Lyster.

Ikke vær redd for å søke hjelp, for instanser både i kommune og politi har kunnskap om dette.

- Gjør deg imidlertid ikke opp meninger på avstand, og gå alltid i dialog. Hvis du melder bekymringene dine før du har forsøkt å snakke med den det gjelder, kan nemlig ungdommen oppleve at det er vanskelig å stole på deg i fremtiden, sier han.

Sett av tid

Veien ut av ekstreme miljøer er avhengig av og vil variere etter hvor langt vedkommende er kommet i sin radikaliseringsprosess.

- Med små barn kan du bare følge hjertet. Med tenåringer må du være smart i tillegg

Hvorfor er tenåringsperioden så vanskelig - for foreldrene?

- Innflytelsen til foreldre og andre hjelpere er størst i starten av en radikalisering.  Noen kan bli avradikalisert på egenhånd, mens andre vil ha behov for hjelp på en rekke arenaer, sier Ekornås.

Ofte kan små tiltak være av stor betydning, og for eksempel kan det at en lærer setter av tid og prøver å forstå være et viktig steg ut for noen.

- For andre kan det å få en ny sosial tilhørighet gjennom fritidsaktiviteter være viktig.

Tiltak som gjør det mulig for den radikaliserte å komme inn igjen i samfunnet og bli en del av et nytt miljø, har stor betydning, sier hun. 

Forebygg tidlig

- Hvis foreldre og lærere skal matche den innsatsen som radikalisatorer nedlegger, er ikke en samtale nok. Det må også motiveres og gis hjelp over tid, understreker Lyster.

Tilbakefall forekommer dessverre ofte, og det er derfor viktig å forebygge tidlig.

- Målet må være å ikke bare matche innsatsen til ekstreme grupper, men at foreldre, lærere og venner klarer å bli enda flinkere enn radikalisatoren til å fange opp unge som er sårbare for radikalisering, sier han.

Denne saken ble første gang publisert 20/04 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.