Er det skoleflinke barnet ditt blitt ukonsentrert, glemsk, rotete, irrasjonell og hissig?

- Tenåringer er paradoksale. På den ene siden har de bedre hukommelse på grunn av nye nervebaner i hjernen, samtidig er ikke forbindelsen til pannelappene fullt utviklet – og dermed også evnen til å organisere og prioritere. Men dement? Nei. Det er bare hjernen som ikke er fullt utviklet, sier Frances E. Jensen, professor i nevrologi ved University of Pennsylvania, nå aktuell i Norge med boken Tenåringshjernen.

Så hva skal vi gjøre når dette store barnet som før var både pliktoppfyllende og flink har mistet all styring? Når barnet slenger fra seg klærne på gulvet, glemmer den nye jakka på skolen, har til tider psykedelisk argumentasjon og tilsynelatende har lagt igjen hjernen sin på barnerommet?

Det samme spørsmålet stilte Frances E. Jensen seg da hennes gutter ble 13 år gamle. Som hjerneforsker gikk hun systematisk til verks.   

- Som nevrolog var det enkelt for meg å pløye gjennom vitenskapelig litteratur, og sette dette sammen med mine egne erfaringer som tenåringsmor. Jeg snudde det som kunne være sinne og frustrasjon til nysgjerrighet, og lette etter den siste forskningen som kunne endre mytene om tenåringene. Jeg ble en bedre forelder, samtidig som jeg ble mer tålmodig da jeg forsto at alle disse problemene handlet om biologi, sier Jensen.

Manglende koblinger

I boken beskriver hun tenåringshjernen som både kraftigere og mer sårbar enn på noe annet tidspunkt i livet.

Samtidig er den faktisk bare 80 prosent ferdig utviklet - noe som kan forklare humørsvingningene, impulsiviteten, irritasjonen og den manglende konsentrasjonsevnen.

Den delen av hjernen som er sentrum for kritisk vurdering og beslutninger, pannelappene, er ikke koblet til.

Når evnen til å undertrykke følelser og impulser ikke virker, kan tenåringen bli overveldet av press og emosjoner, uten å riktig vite hvordan de skal takle det.

- I pannelappene ligger våre evner til innsikt, dømmekraft, abstraksjon og planlegging, og de er kildene til selvbevissthet og evne til å bedømme farer og risiko. Det er som om denne delen av hjernen – evnen til å huske å gjøre noe – rett og slett ikke henger med resten av veksten og utviklingen til en tenåring. Tenåringens rot og forglemmelser handler om endring i bevissthet og fokus, sier Jensen.

Hun er opptatt av at disse manglende koblingene også kan medføre at tenåringene ikke vet hva de skal gjøre om de havner i en farlig situasjon.

- Derfor er det viktig at vi som foreldre er pannelapper for dem til de kan operere på egen hånd, sier hun.

Multitasking er en farlig myte

Frances D. Jensen viser også til forskning som tilbakeviser teorier om at dagens ungdom er flinkere til å gjøre flere ting på én gang. Hun forteller at isselappene, som ligger like bak pannelappene, inneholder områder for assosiasjon og er viktige for evnen til å veksle mellom forskjellige oppgaver. Dette området modnes også sent i tenåringshjernen.

- Multitasking er ikke bare en myte, men en farlig myte, spesielt når det gjelder tenåringshjernen. Oppmerksomheten deres synker drastisk når de skal forholde seg til flere impulser samtidig.

Og det er jo greit å vite, når den store jenta mener at det er helt ok å se film på iPaden samtidig som hun gjør lekser. For det er det nemlig ikke.

Men hvordan overleve som mamma eller pappa?

- Det er viktig å forstå at denne av og til håpløse oppførselen er en del av biologien. Ikke ta det personlig, og for all del: tell til ti. Og vit at denne fasen i livet går over. Dette er også mulighetenes tid som ikke kommer tilbake, hjernen er så fleksibel at de til og med kan endre og forbedre IQ, sier Jensen.

Kaldt hode, varmt hjerte

Den amerikanske hjerneforskeren får støtte av tenåringscoach og høgskolelektor ved HIOA Petra Røise. Hun jobber direkte med ungdom og vet at dette kan være en vanskelig, men nødvendig tid.

- Noen kan sikkert oppfatte ungdom som om de er midlertidig er rammet av demens. På overflaten er det jo sammenlignbart, men det er ikke slik. Det er veldig viktig at foreldre forstår at hjernen er under sterk utvikling, at det er en prosess de kommer seg gjennom. Det er naturlig, men samtidig utfordrende å forholde seg til. Det vil ikke alltid være slik – og det trenger ungdommen også få vite. De kan selv være bekymret over alt som skjer med dem, sier Røise.

Ny posisjon - på sidelinja

Hun mener det svært viktig at du som forelder innser at du får en helt annen posisjon.

- Fra å være en svært viktig del av barnets liv, blir du satt på sidelinja. Oppdragelsen er på en måte ferdig, men oppfølgingen er ikke det. Er du som forelder flink til å vise interesse og stille spørsmål, får du innpass, men kanskje ikke hele tiden. Det er ikke alltid du får svar fra en tenåring, sier Røise.

Sånn er det bare, mener Røise. Samtidig er det viktig  at foreldrene viser at de er der. Tenårene er en fase der ungdom skal utforske en større del av verden og utvikle identiteten sin. I dette trenger tenåringen støtte og grenser, og forståelse for at de er følelsesladete.

- Det er veldig viktig å forstå at det er hjernen som utvikler seg, og at de ikke har forutsetning for å tenke som voksne. Ungdom bruker en annen del av hjernen til å resonnere enn oss, samtidig er de ofte selvsentrerte. Dette kan være en smertefull, men nødvendig fase. Løsrivelser kan gi fantomsmerter i navlestrengen, som forfatter Guro Hoftun Gjestad sier. Og det er viktig å stille seg selv spørsmålet hvem man skal være som forelder. Som voksen må man holde hodet kaldt og hjertet varmt, sier Røise.

Denne saken ble første gang publisert 07/04 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.