Thomas måtte gå med hjelm
Dyspraksi, eller fumle-tumle syndromet som det heter på dansk, er en lite kjent lidelse i Norge selv om den rammer minst fem prosent av barn og unge.
Ti år gamle Thomas kan verken sykle eller svømme, slik som de fleste andre klassekameratene hans. Han lider nemlig av dyspraksi, eller DCD (Developmental Coordination Disorder) - den internasjonale betegnelsen på lidelsen. De som er diagnostisert med dette, kan ha lærevansker, problemer med tale, konsentrasjon og balanse, samt grov- og finmotorikk.
Siden Thomas ble diagnostisert med dyspraksi som treåring, har hverdagen bestått av gjentatt trening for å lære de motoriske kroppsfornemmelsene som vi andre tar for gitt.
Les også: Klønete Harry Potter stjerne
Ulike typer
- Dyspraksi er en forsinket evne til å gjøre viljestyrte bevegelser, forklarer Monika Svanberg, mor til Thomas som også er leder i Norsk Dyspraksiforening.
Hun klarlegger at det er tre former for dyspraksi; oral, verbal og motorisk.
Oraldyspraksi innebærer en manglende evne til å bevege musklene i ansiktet og munnen:
- Blant annet betyr det at barnet ikke kan stikke ut tungen, selv om han slikker seg godt rundt munnen. Ansiktsmusklene må trenes opp, forklarer Monika.
- Den verbale dyspraksien går på det lydfrembringende. Hjernen finner ikke alltid lydene den søker. Du klarer å si blomst en dag, og så aldri mer.
Med den motoriske formen, er det kroppens balanse og motorikk som er påvirket.
- Du vet at du faller, men du klarer ikke å strekke ut armen. Du klarer ikke å gjøre noe med det, sier Monika.
Les også: Barnehagebarn snakket best
Balanseproblemer
- Min sønn er hardt rammet av dyspraksi. Da han var liten hadde han ingen fallreflekser og måtte gå med hjelm, forteller hun.
Heldigvis går han, til tross for dette, i dag på vanlig skole og er velfungerende - men han kan ikke sykle eller svømme.
Monika fremhever at det er gjentatt trening hjemme, i barnehagen og på skolen som har gitt de gode resultatene:
- Vi hadde en fysioterapeut som instruerte Thomas i barnehagen, forteller hun.
Det skjulte handikappet
Ifølge britisk statistikk, rammer lidelsen fem-seks prosent av befolkningen, men i Norge er dyspraksi likevel lite kjent. Mange blir også feildiagnostiseres med for eksempel ADHD, Aspergers syndrom, autisme og dysleksi.
Behovet for informasjon i Norge blant foreldre og fagpersoner er stort, både med hensyn til hvordan dyspraksi skal diagnostiseres og behandles. Monika forteller at foreningen får mange forespørsler fra foreldre og fagmiljøer.
- Det er en stor frustrasjon for alle foreldre som har et handikappet barn. Men det å ikke få en diagnose er tøft.
- Hvordan kan man hjelpe barnet sitt?
- Det er mange foreldre som har fått vite gjennom tiden at det ikke er noe de kan gjøre, påstår Monika.
Mange navn
I England er imidlertid lidelsen mye bedre kjent. Den britiske professoren Amanda Kirby, som også har en sønn som lider av dyspraksi, er ekspert på området og jobber til daglig på Discovery Centre på University of Wales and Newport. Hun har besøkt Norge flere ganger for å snakke om dyspraksi.
- Dyspraksi har gått under mange forskjellige terminologier og betegnelser gjennom årene,forklarer hun.
Bevisstgjøring
- I Storbritannia begynte vi å bli mer bevisste på dyspraksi på 1970 og 80-tallet. Og i motsetning til i det norske skoleverket, hvor det som regel er liten kunnskap om lidelsen, kjenner ansatte i britiske skoler og barnehager i dag til dyspraksia.
Les også: Forsker på barn og medisiner
Trenger selvtillitt
Hun fremhever at det er svært viktig å identifisere dyspraksi på et tidlig stadium.
- Da har barnet mulighet til trene seg opp, noe som kan forbedre bevegelsene. Men noen barn kan ikke gjøre det og vil ikke gjøre det, sier hun.
I tillegg er det svært viktig å jobbe med selvtilliten, samt finne aktiviteter ungen kan mestre.
- Dere liker jo å gå på langrenn i Norge - og det kan for eksempel være en svært god treningstype for de som lider av dyspraksi.
- Det handler om å lete etter styrkene deres, legger hun til.