STIKKE-TERAPI BLE KRØLL OG FORTVILELSE:
Begynn å strikke og finn din indre ro, sa de. Det endte med floke, frustrasjon og tårer
Når nettene blir lange og stresset setter inn er det viktig å forsøke å bevare roen. Nettopp det var tanken til journalist og tobarnsmor Maren Wilberg Rostad da hun gikk til innkjøp av strikketøy. Men ideen om seg selv som en rolig nissemor viste seg å være mindre gjennomførbart enn hva hun først hadde trodd.
Dette er en kommentar fra journalist Maren Wilberg Rostad og representerer forfatterens meninger.
Jeg har sovet dårlig den siste tiden. Vært litt stresset, urolig for julefeiring med små barn og ekser og karantene og korona og gaver som er utsolgt og foreldre som er syke og alt det de fleste andre også har å bekymre seg for å disse dager.
Og hvordan får man sove? Jo- man slapper av. Finner roen. Puster med magen og senker skuldrene.
Det var slik den briljante ideen om å strikke kom til meg.
Jeg skulle strikke den berømte strikkevesten som trender i sosiale medier for tiden.
Les også: Stort ustyr og mye penger- sorry kompis, jeg trenger mer
Influenser-lykken
Jeg har hatt noen uheldige opplevelser med håndarbeid før, men denne vesten er visst noe en førsteklassing kan klare. I følge Norges bloggere i hvert fall... "omg såå enkel! Dette gikk av seg selv", er captionen man finner under bildene av vakre influensere som titter drømmende ut over solnedgangen med strikkevestene sine på.
Å være zen
Man holder seg rolig i en hver situasjon, begynner ikke å hisse seg opp eller handle i affekt, til tross for kaos i omgivelsene.
Det skal bli meg. Jeg skal også sitte i vinduskarmen med et drømmende blikk og se på sneen som faller mens jeg strikker.
Strikke er en fantastisk gesjeft. Spesielt i disse tider, når det digitale er i ferd med å ta over. Man blir nødt til å legge vekk telefonen, for hendene er opptatt. Mens man strikker kan man se en koselig film, høre på musikk, og strikke. En perfekt juleaktivititet!
Julemarerittet- del 1
Så siste lørdag før jul tar jeg turen til mitt nærmeste kjøpesenter for å krysse av flere gaver på listen min- og for å kjøpe strikketøy.
Allerede idet jeg setter foten innenfor døren til senteret aner jeg uråd. Lenger unna zen enn dette kan du ikke komme.
Senteret er stappfullt med folk. I min lange boblejakke/sovepose, med lue på hodet og munnbindet på merker jeg at svetten pipler nedover pannen lenge før jeg er ferdig i første butikk.
Og ikke nok med det. Korona har gjort folk sure. Ingen juleglede her i bygget i hvert fall. Jeg merker hodepinen presse på og stikker innom Samson Bakeri for å kjøpe meg en havrelatte før jeg durer videre. Det tar ikke mange sekundene før jeg får tilsnakk fordi jeg løfter litt på munnbindet for å helle inn litt kaffe. “Det der er ikke lov! Munnbindet skal være nedenfor haken”.
Jeg svetter enda mer.
"Billig terapi"
Kanskje best å nøye seg med gavene jeg har kjøpt til nå, forte meg til strikkebutikken, og reise hjem og kose meg i sofaen med strikkeprosjektet mitt.
–Hei! Jeg tenkte å strikke den blogge-vesten jeg. Kan dere hjelpe meg å finne frem det jeg trenger?
Jeg leverer oppskriften på vesten til damen i strikkebutikken, og venter.
– Vil du blå eller hvit, svarer hun blidt.
– Med dine vakre øyne ville jeg valgt blå.
Oi, et kompliment. jeg liker henne. Jeg tar blå!
– Det blir 750 kroner, sier butikkdamen smilende.
–Oi- det var dyrt! 750 kroner!? For et plagg jeg må lage selv. Ja.. det var kanskje litt i overkant av hva jeg hadde tenkt meg, svarer jeg.
– Tenk på det som terapi, skyter butikkdamen inn.
– Å strikke er som meditasjon. Eller en time hos psykologen. Tenker du på den måten er det jo egentlig en veldig billig psykologtime.
Godt poeng! Jeg tar strikketøyet.
Les også: Når du blir flau over å være mamma
Ekte julehygge
Tralala, dette blir bra.
Jeg skal hjem og fyre opp i peisen. Tenne lysene på det fine juletreet mitt. Se på sesong 2 av “Hjem til jul”. Oh lykke- endelig skal julefreden senke seg.
Med chai latten på stuebordet og den kraklende lyden av peisen foran meg føler jeg meg som en glad liten nissemor der jeg har krøpet opp i hjørnet på sofaen.
Dette er veldig meg. Eller, mitt nye jeg. Den fredelige jeg.
Kål og kaos
Hehe.. men den oppskriften var litt rar eller? Utrolig dårlig oppskrift egentlig. Den er jo uforståelig.
Men ingen grunn til å fortvile. Jeg kontakter min venninne, hun som fant opp denne vesten, - trendskaperen. Hun kan helt sikkert hjelpe.
Og joda, det kan hun. Hun er nemlig nesten helt ferdig med sin vest. Lett som en plett, forsikrer hun meg om.
Hehe.. pussig… lett er kanskje ikke det første som slår meg…
– Den oppskriften deres er litt dårlig eller?
– Nei, det er den ikke, svarer hun kontant.
Joda, den er det, tenker jeg. Men det sier jeg ikke. Viktig å være løsningorientert.
– Du kan ikke bruke den pinnen på vrangborden da?
– Hva da den pinnen? Jeg har bare en pinne?
Ok, det var feil. Jeg skulle hatt to pinner, får jeg vite. Det var jo liiiitt irriterende. I og med at jeg liksom hadde rigget meg til for kvelden. Og skulle begynne på den "Hjem til jul 2". Koselige greier.
Men greit. Klokken er seks, jeg googler åpningsiden til senteret. Jeg har en time på meg før de stenger. Bil har jeg derimot ikke, men buss er jo også helt topp! Ingen grunn til å miste motet.
Så jeg vender frivillig tilbake til helvetes forgård, kjøpesenteret siste lørdag før jul.
Når det koker over
–Heisann! Du - jeg fikk visst litt feil i sted jeg…
Hun dama som ga meg det komplimentet om de fine øynene mine er ikke der lenger. Likegreit. Hun kunne tydeligvis ingenting om strikking.
Den andre butikkdamen er svært så hjelpsom. Jeg trenger to pinner til, pinnen jeg fikk i sted er feil, og jeg må ha fire nøster til.
– Eh, hva sa du sa du? Fire nøster til? Så over 400 kroner til da? Pluss pinner? Over 500 kroner til da.
Damen nikker bekreftende. Fortsatt med et smil om munnen. Hun kan spare seg for det falske gliset sitt.
– Så du mener at jeg skal betale over 1200 kroner for en vest som jeg må lage selv, som kommer til å ta timesvis. Få meg ikke til å le! Hadde jeg visst det ville jeg aldri begynt på dette idiot-prosjektet her! Jeg vil HEVE KJØPET!
Damen bak disken smiler litt mer stramt nå.
– Det er ikke mulig å heve kjøpet, svarer hun anstrengt.
Jeg foreslår at jeg kan få de siste nøstene gratis. Ikke mulig. Jeg kan få 20 prosent sier hun.
–20 prosent! Det er mindre enn hva bussbilletten tilbake hit kostet meg!
Til slutt blir vi enig om at jeg kan bytte til et billigere garn. Som ikke er så fint.
Jeg er altså så heldig at jeg skal slite i timesvis, ofre blod, svette og tårer, for å strikke min egen vest med et garn som ikke er så fint og som sannsynligvis kommer til å se ut som en gryteklut, for den nette pris av 750 kroner.
God jul!
Påklistret pågangsmot
Men jeg har fortsatt ikke mistet motet.
Tilbake i sofaen setter jeg igang igjen.
Rett, vrang, rett, vrang. og rett, rett, eller var det vrang?
Jeg må begynne på nytt. Og på nytt. Og på nytt.
32 pepperkarer, 1 pose superchips, fem lussekatter og fire cola zero bokser senere er jeg i ferd med å få mentalt sammebrudd!
AAAAHHHH… Det eneste jeg blir denne julen er FEIT! Ingen jævla julevest, ingen julezen og ingen julesøvn.
Jeg har startet på nytt sikkert ti ganger. To rader er alt jeg har produsert. Og de ser rare ut. Alltid.
Så mens skuespiller Ida Elise Broch klikker over ribben på Netflix, klikker jeg i sofaen.
Jeg river i stykker strikketøyet. Kaster pinnene i veggen. Tårene spruter i sinne!
Klokken er 02 på natten, og jeg det eneste som ligger foran er fillene som er igjen av strikketøyet mitt.
Zen my ass! Aldri har jeg følt meg lenger unna zen enn dette.
Billig terapi!? Lenger unna sannheten kommer du ikke. En parkeringsbot hadde gitt meg. mindre frustrasjon enn pengene jeg har brukt på det prosjektet her.
Jeg gir opp.
Det havarerte strikketøyet er spredt utover stuen. Det holder nå.
Dagen etter prøver jeg på nytt. Den stakkart vest-trendskaperen må hjelpe til igjen.
Hun sender bilder. Slik ser en rett maske ut, slik ser en vrang ut. Du klarer det. Dette går bra.
Nå har jeg strikket fem linjer. Eller hva det heter. Runder. Det skal gå bra.
Igjen blir klokken 02 på natten, igjen har jeg bare fem rader (fem flere enn i går). Og de radene ser helt koko ut for alt er feil. Rett og vrang hulter til bulter. Ikkenoe system.
Romjulsdrøm
Jeg tenker på de bloggerne. Med de fine vestene. Som har helt riktig rett og vrang. Som perler på en snor.
De er ikke smartere enn meg. Trodde jeg. Jeg tok feil. For de klarer å tydeligvis å telle.
Hmm… Jeg legger fra meg strikketøyet. Ser vekk fra det havarerte strikketøyet og opp på skjermen.
Ida Elise Broch har fått seg kjæreste. Han søte svensken. Romantisk. Jeg smiler.
Les også: Marens tinder-mareritt
Noen kjæreste før jul rekker jeg like lite som jeg rekker å bli ferdig med strikketøyet.
Men en ting kan faktisk gi meg zen, innser jeg.
Å innse mine begrensninger.
Jeg kan kjøpe meg en vest. Jeg kan se på TV uten å strikke. Og jeg kan fyre på peisen og spise pepperkaker mens jeg koser meg i vesten min til 249,50 fra HM.
Jeg trenger ikke fikse alt.
Og nyttårsforsettet mitt blir definitivt ikke å søke zen gjennom strikking.
