– Vi har alle vært barnløse, men glemt er glemt og født er født

KOMMENTAR:

Det er lite som provoserer slitne småbarnsforeldre mer enn når barnløse besserwissere synser om hvor viktig (og enkelt!) det er å være konsekvent i barneoppdragelsen.

Samtaler om barns avføring

Samtidig innrømmer jeg at det trolig er et par ting barnløse synes er litt (veldig?) irriterende med oss småbarnsforeldre også. For eksempel blir de nærmest tvunget til å lytte til de forutsigbare samtalene om små barns avføring, søvnmønster, søvnmangel, klønete sitater (som foreldrene synes er fryktelig søte) og ferdigheter som strengt tatt er en selvfølge.

(Var han den første i barselgruppa til å rulle fra rygg til mage, sier du? Akkurat. Kjempeimponerende. Ja, jeg hører at hun klarer å kjenne igjen bokstaven S. Supert. Hun blir sikkert noe stort en gang. Tviler ikke. Ok, han har bæsjet på potta to ganger i dag. Tusen takk for informasjonen.)

Vennegjeng i småbarnsbobla

Alle som er ferdige med babystadiet mister påfallende fort interessen for å snakke i detalj om hvor lenge smokker skal kokes, om det er greit eller helt skandaløst å begynne med fast føde når babyen er fem måneder og åtte dager, og om hvor bekymringsverdig det er at lille prinsesse bare spiste halve porsjonen med grøt.

Jeg kan bare forestille meg hvordan det føles for barnløse venner å lytte til slike samtaler i timevis når halve vennegjengen befinner seg midt i den mest selvsentrerte småbarnsbobla.

Hvorfor gidder vi?

Vi har alle vært barnløse, men glemt er glemt, og født er født.

(Småbarnsforeldre er forresten ikke selvsentrerte. På ingen måte. Vi er nærmest selvutslettende sammen med barna våre. Men vi er, i hvert fall mange av oss, særdeles sentrerte rundt vår egen lille familie.)

I selvransakende øyeblikk har jeg lurt litt på hva mine barnløse venner tenker om all klagingen de blir vitne til. Jeg har nemlig hørt flere stille spørsmål ved at vi faktisk gidder å få flere barn, sånn som vi sutrer.

Himmelriket foran tv-en

Det er fordi de ikke har opplevd foreldrerollens paradokser.

Du vet, det at du elsker barna dine høyere enn alt annet, samtidig som du i perioder, uavhengig av religion faktisk, føler at selve himmelriket finnes i sofaen foran tv-en etter klokka 19.30.

Bak all sutringen

Alle foreldre vet at det ligger uendelig med kjærlighet bak all sutringen over søvnløse netter, vrange unger og mangel på egentid. At det er en slags fellesskapsgreie, en overlevelsesstrategi, en form for humor, faktisk.

Bak all sutringen finnes det massevis av gode historier og minner om myke barnekinn, interessante samtaler om store spørsmål med en vitebegjærlig 4-åring, uforglemmelige hverdagsøyeblikk og en følelse av tilhørighet som ikke lar seg forklare.

Det sier vi ikke alltid så mye om. Det er bare noe alle foreldre vet.

– Avslappende og avslappende…

Men vi bør kanskje ikke forvente at folk uten barn skal forstå seg på samtaler som dette:

(Og, ja, den er selvopplevd. Dessverre.)

Barnløs venninne: – Så koselig at dere skal på ferie til Spania. Det høres deilig og avslappende ut.

Jeg: – Avslappende og avslappende… Kommer sikkert til å ligge på solsenga i nøyaktig fem sekunder. Og restaurantmåltidene blir neppe særlig koselige. Barna vil bare ha pasta, pasta, og skal vi se… pasta!

Annen venninne med barn: –  Ja, er så lei av at de aldri vil ha skikkelig mat. Vi lager stort bare kjedelige middager, og de har knapt rørt en grønnsak de siste tre månedene. Bare klaging over det som blir servert, uansett hva det er.

Og slik fortsetter samtalen, selvsagt uten at barnløs venninne slipper til:

– Ja, sånn er det hos oss også. Savner å lage en rett jeg faktisk har lyst på selv.

– Har ikke tid til det heller. Ettermiddagene er bare stress.

– Ja, føler liksom livet bare handler om rutiner. Lage mat, rydde, vaske, legge unger, mase på unger…

– Hadde sluppet å mase så mye hvis de de bare hadde lært seg å høre. Er så utrolig lei av at de aldri hører.

– Samme her. Jeg kjefter for mye, uten tvil. Men skulle ønske de var litt flinkere til å aktivisere seg selv, uten å krangle. Rekker ikke tenke en hel tanke ferdig i fred og ro før jeg hører noen rope: «Mamma, mamma, mammaaa!»

– Ja, er du også lei av å bygge Duplo-hus? Får ikke bygge som jeg selv vil en gang. Barna skal bestemme alt, til og med fargen på klossene. Ikke noe gøy å leke da.

– Sånn er det hos oss også. Å komme på jobb er jo nesten som å ha fri. Egentid, liksom.

– Ja, til og med å gå på do med låst dør, er blitt egentid nå.

– Men da står barna utenfor og roper.

– Å, jeg savner egentid! Ordentlig egentid.

Barnløs venninne: – Kanskje vi burde planlegge en jentetur snart da? Kan vi finne en langhelg som passer for alle?

– Absolutt. Må bare vente til ingen av oss ammer mer.

– Lurer på om det er litt lenge å være borte fra minstejenta en hel langhelg? Redd jeg kommer til å savne henne veldig.

– Ja, ser barna så lite på hverdagene, og da vil jeg helst være mest mulig sammen med dem i helgene.

– Samme her. Han eldste er i en veldig morsom periode for tida. Han stiller så mange rare spørsmål.

– Jeg vet. Herlig alder.

Og så, vendt mot den barnløse:

– Det er så koselig å ha barn, så fantastisk, det beste og største som finnes. Du kan glede deg til det er din tur!

Denne saken ble første gang publisert 19/04 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.