Vent litt, vennen, nå snakker jeg med pappa

Kjenner du frustrasjon over ikke å kunne føre en helt vanlig samtale med partneren din etter en lang dag, fordi ungene bråker, stiller spørsmål og avbryter dere?

Som par kan det raskt føles som om det går mange dager hvor man ikke får snakket ordentlig sammen, fordi det mellom bleieskift, matlaging og lesing av bøker ikke er rom eller ørens lyd for en voksen samtale.

Parterapeut Anette Buur Bangsgaards erfaring er at dette er et vanlig fenomen. Hun ser mange par i familieterapi som ikke får snakket sammen.

- Av innlysende årsaker, som søvnmangel, flere arbeidsoppgaver og mindre tid og overskudd til hverandre, ender mange par med å primært kommunisere rundt og med barna. Parforholdet må i perioder kunne tåle ikke å være førsteprioritet, men det er samtidig viktig å se på hvordan begge parter har det når det er sånn, sier hun.

Lov å be barna om å vente

Skal det virkelig være sånn at man ikke kan snakke sammen bare fordi man har små barn?

Eller handler det også om at vi foreldre må bli flinkere til å si "Vent et lite øyeblikk, nå snakker mamma med pappa"?

Barnepsykolog Camilla Egelund Naef mener det avhenger av barnets alder og situasjonen.

- Når barnet greier å utsette egne behov fra rundt treårsalderen, og når det ikke er snakk om en situasjon med et livsnødvendig behov, er det greit å si til barnet "Jeg snakker med henne nå, og når jeg er ferdig med det skal jeg hjelpe deg". Men som foreldre må man være innstilt på at småbarnsperioden ikke er tiden for lange samtaler om stort og smått, sier Naef.

Sunt å lære barnet å utsette egne behov

Hvis barnet forstår at man kan utsette egne behov, mener Camilla Egelund Naef at det faktisk er sunt at du som forelder ikke spretter opp hver gang barnet har noe på hjertet.

Ved å si "Jeg vil gjerne skru på tv-en, men nå rydder jeg av bordet og snakker ferdig, og så kommer jeg", er du med på å lære barnet å utsette egne behov. Men det må passe med barnets utvikling og forståelse, det vil si omkring treårsalderen.

- Det viktige er at man gir barnet et alternativ og for eksempel sier "Til jeg kommer kan du jo sette deg ned med denne boka", poengterer hun.

Hvis ikke har barnet en forventning om at det bare skal sitte stille og vente til en av foreldrene kommer og hjelper.

- Man kan ikke forvente å føre lange samtaler når man er småbarnsforeldre, men en morsom historie fra jobben eller noe sånt skal det være plass til, sier Naef.

Mer alvorlige samtaler, for eksempel om parforholdet, mener hun man må ta når barna sover.

- Jeg anbefaler at man setter av litt tid flere ganger i uka hvor man sitter uten telefon, data og tv og snakker sammen. Det kan kanskje virke kunstig for mange, men det vil raskt føles som en hyggelig stund hvor man drikker en kopp kaffe og får snakket om hva som enn måtte dukke opp, sier hun.

Anette Buur Bangsgaard fremhever voksensamtalen som meget viktig. Faktisk også for barna.

- Et sterkt parforhold avhenger av vår evne til å skape en gjensidig følelse av å være viktige for hverandre. En sterk relasjon mellom foreldre er også barnas trygghet og glede, så det er absolutt viktig og verdt å prioritere, siger Bangsgaard.

Voksne må også lære å utsette behov

Ikke nok med at barn må lære å utsette egne behov når de når en viss alder. Voksne må ifølge Camilla Egelund Naef i høy grad også lære seg dette. For det er vi ikke alltid så flinke til.

- Voksne med små barn er nødt til å kunne si til hverandre: "Jeg har ikke mulighet til å diskutere med deg akkurat nå fordi barna er her, men vi kan gjøre det i kveld klokka halv ni". Folk blir veldig fort barnslige i kravene til hverandre når det er noe man gjerne vil ha sagt, og man vil gjerne ha mulighet til  si det med det samme. Men det er ikke hensiktsmessig å snakke om parforholdet og tyngre emner foran barna. Det handler om å prioritere å gjøre det om kvelden, sier Camilla Egelund Naef.

Hun er dermed enig med Bangsgaard i at voksensamtalen er virkelig viktig.

Men om det bare er en handleliste eller noe annet praktisk man må ha klarhet i, kan man fint "avfeie" barnet sitt uten at det vil være en negativ opplevelse for barnet, så fremt man gjør det på den rette måten.

- Hvis man sier "Du er så irriterende, kan du ikke gå vekk så vi får snakket sammen", er det klart at barnet vil føle seg avvist. Det er bedre å si "Vet du hva, jeg skulle gjerne ha snakket med pappa om noe, men du kan sitte her ved siden av meg og tegne en tegning, så vi kan få snakket litt sammen". Og hvis barnet veldig gjerne vil fortelle deg noe kan du si "Det vil jeg veldig gjerne høre om, men du kan fortelle det etterpå", sier Naef.

Voksensamtaler gir glade barn

Anette Buur Bangsgaard mener det er viktig å anerkjenne betydningen av å gi plass til voksenrelasjonen.

- En sterk relasjon mellom foreldre betyr også trygghet og glede for barnet. Når vi fordyper oss i hverandre som par, gir vi også noe essensielt viktig til barna våre. Derfor er det ingen grunn til ikke å integrere voksenstunder i de timene av døgnet nå barna også er der. Hvorfor snyte barna for det?, sier Bangsgaard.

Den enkleste måten du kan unngå at barnet ditt føler seg avvist på, er å aktivisere barnet. Enten ved å ta det med i samtalen om handlelista, eller sette det i gang med noe ved siden av deg.

Når du er ferdig med å snakke med partneren, kan du hjelpe barnet eller høre på historien. På den måten vil barnet i følge Camilla Egelund Naef ikke oppfatte det som en avvisning, men tvertimot føle at det blir tatt på alvor.

- Altfor mange barn har ikke lært å utsette egne behov, og tror at hvert behov må oppfylles her og nå. Disse barna får en veldig lav toleranseterskel for å være frustrert, sier hun.

Derfor skal vi lære barna våre at de ikke kan få oppfylt behovene sine akkurat når det passer dem. Det er ingen avvisning, men vil hjelpe dem i utviklingen.

- Barna våre har krav på å få behovene sine oppfylt, men ikke nødvendigvis her og nå, sier Camilla Egelund Naef.

Denne saken ble første gang publisert 01/11 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.