Moren døde av kreft
- Da jeg mistet mamma, mistet jeg også en del av barndommen min
Da moren døde, følte Maria at hun også mistet mye, mye mer.
- Moren min var hjemmeværende, og oppveksten min var full av kjærlighet. Vi var veldig nær hverandre, og jeg kunne snakke med henne om nesten alt. Hun ga mange kyss og klemmer, og jeg prøver å gjøre det samme i min egen familie i dag. Det skal være et varmt hjem.
Mamma pleide å høre på musikk, og det gjør jeg også. Hvis radioen spiller en sang jeg liker skrur jeg opp lyden, og så danser datteren min og jeg rundt og synger.
Ønsket seg barnebarn
Da mamma var syk, snakket hun ofte om at hun så gjerne ville oppleve å få barnebarn. Det var vondt for henne å tenke på at hun ikke ville få se dem. Hun sa ofte til meg og broren min: ”Kan dere ikke skynde dere å få barn? Jeg vil så gjerne se mine barnebarn.”
Det skulle jeg ønske jeg kunne, men det var jo ikke et alternativ den gangen. Jeg var bare i begynnelsen av tjueårene, og var nettopp begynt å studere.
Føler meg snytt
Da jeg ble gravid, tenkte jeg mye på at jeg måtte oppleve det uten moren min. Jeg følte meg snytt.
Det er den beste måten å beskrive det på: Jeg følte meg snytt fordi jeg ikke kunne dele det å bli mor med henne, og snakke med henne om hvordan hun selv hadde opplevd det.
Jeg følte meg også snytt på hennes vegne. At hun skulle gå glipp av å bli mormor. Hun var ekstremt glad i barn, og akkurat dette var en stor sorg for både henne og meg da hun var syk.
I dag kan jeg plutselig savne mamma når barna mine gjør noe tullete eller søtt. Da skulle jeg ønske jeg kunne ta det opp på film og sende det til henne, akkurat som mange av mine venninner kan med sine mødre. Hun ville ha elsket det.
Stikker i hjertet
Jeg kan også merke at det stikker i hjertet når mine venninner sier ”moren min fortalte meg at det gjorde jeg også da jeg var barn”.
Jeg har ingen som kan fortelle meg slike ting. Jeg har en tante som var en stor del av oppveksten min, men hun bor i Spania og er ikke en del av hverdagen min.
Spesielt nå som datteren min Isabel er blitt større, lurer jeg innimellom på om hun kanskje ligner på meg. Gjorde jeg også de tingene som Isabel nå gjør? Hadde jeg også et sånt temperament?
Oscar er litt annerledes. Ligner han mer på meg?
Det føles som om jeg mistet en del av barndommen da jeg mistet mamma. Jeg kan jo spørre faren min, men han husker ikke den slags ting. Jeg tror mødre rett og slett er bedre til akkurat det.
Vil klare alt selv
Jeg skulle ofte ønske jeg var litt flinkere til å bruke de andre menneskene jeg har i livet mitt på samme måte som de fleste bruker moren sin. Til praktiske ting, for eksempel når vi skal arrangere bursdag. Da kunne jeg spurt svigermor eller svigerinnen min om de kan en time før for å hjelpe til litt.
Marias beste råd
1. Slipp angsten for å miste igjen, og lev i nuet. Legg vekk telefonen, og vær nærværende.
2. Be om hjelp. Tro ikke at du må klare alt selv, bare fordi du ikke har moren din til å hjelpe deg.
3. Involver dem som gjerne vil være en del av ditt og barnas liv. Venninner, svigerforeldre og andre i din nære familiekrets.
Maria Isabel Christensen (34)
Maria Isabel Christensens mor døde av kreft i 2003, da Maria var 23 år.
Moren hennes var spansk og møtte Marias far da han var utstasjonert i Spania.
Maria bor med sin mann Morten Kristensen og deres barn Isabel, 3½ år og Oscar, 1½ år, i København.
Marias far bor i dag i Spania.
Men av en eller annen grunn blir jeg sta og vil klare alt selv. Det er egentlig ganske tullete. Hvis jeg hadde hatt en mor, ville jeg ikke nølt med å spørre henne.
Mamma sydde mye, og hun sydde også klær til broren min og meg.
Da datteren min var omtrent ti måneder gammel, tok jeg på henne en av mine gamle hjemmesydde kjoler. Da merket jeg virkelig savnet etter mamma. Jeg skulle så gjerne ønske at hun kunne ha sett det, for det ville gjort henne så glad. Det stakk i hjertet, for den kjolen hadde mamma laget til meg.
Hvor er mormor?
Når barna blir gamle nok til å høre om mormoren sin, vil jeg finne fram noen bilder og fortelle om henne og forklare hvorfor hun ikke er her mer. Det er i hvert fall sånn jeg forestiller meg det. Så får vi se, om det blir slik.
Isabel har noen ganger spurt om hvor mormoren hennes er, men da forteller jeg henne at hun jo ikke har noen mormor. Hun har ikke kommet til ”hvorfor” ennå, hun sier bare ”å, nei”.
Jeg snakker fortsatt mye om moren min, og når jeg savner henne snakker jeg med venninnene mine om henne. Mannen min møtte jeg først flere år etter at mamma var død. Men venninnene mine kjente henne, og det gjør en forskjell.
I hverdagen tenker jeg egentlig ikke så mye over at mamma er borte. Man lærer jo å leve med savnet. Man tror ikke at man klarer det, men tiden leger virkelig alle sår. Det var helt umulig for meg å tro den gangen for ti år siden, men man kommer gjennom det. Fordi man skal.
Denne saken ble første gang publisert 19/07 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.