Én i hver klasse rammes av skolevegring
Mobbing er en av de viktigste årsakene, viser ny forskning.
- 3,6 prosent av elever i sjette til tiende klasse har vært borte fra skolen av skolevegringsrelaterte grunner. Det er det samme som én i hver klasse, sier skolevegringsforsker Trude Havik.
Havik er forsker og universitetslektor ved Universitetet i Stavanger, og er i ferd med å avslutte sin doktorgradsavhandling om skolevegring. Forskningen er gjennomført ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger i samarbeid med professorene Edvin Bru og Sigrun K. Ertesvåg.
Skolevegring er ingen diagnose, men kjennetegnes av at barnet føler et sterkt ubehag ved å gå på skolen, for eksempel i form av å føle seg uvel, være kvalm, ha hodepine eller magesmerter.
Skolevegring er ikke det samme som skulk grunnet lav motivasjon. Barnet vil gjerne gå på skolen, men klarer det ikke.
Vanskene begynner ofte i det små, med fravær enkeltdager eller timer, og utvikler seg til lengre fravær og økende motvilje mot å gå på skolen.
Sterk sammenheng med mobbing
Den ene delen av Haviks doktorgradsavhandling er basert på en spørreskjemaundersøkelse blant 5465 elever i sjette til tiende klasse om skolefravær og grunner til at de har vært borte. Den andre delen inneholder intervjuer med foreldre til barn som sliter med å gå på skolen.
Avhandlingens fokus er på hvilke faktorer i skolen som kunne ha sammenheng med elevenes skolevegring.
Resultatet er tydelig:
- En tredel av foreldrene oppgir mobbing som en viktig faktor for barnas skolevegring. Dette bekreftes av spørreskjemaundersøkelsen, som viser en sterk sammenheng mellom det å bli mobbet og vegring for å gå på skolen, sier Havik.
Hennes konklusjon er at trygghet, forutsigbarhet og stabilitet er viktige faktorer for barn som står i fare for å utvikle skolevegring.
- Det er viktig at barna føler seg trygge på læreren og de andre elevene, at de vet at de har noen å være sammen med i friminuttet, og at de føler seg inkludert i det sosiale fellesskapet, sier hun.
Sensitive, sjenerte og litt usynlige
Forskning om skolevegring viser at det ikke er faglige evner eller motivasjon som er problemet for skolevegrerne. Mange er faglig sterke og ønsker egentlig å gå på skolen, men klarer det ikke.
- Et fellestrekk ved disse barna er at mange er ekstra sensitive eller sårbare av temperament. De er ofte litt sjenerte, har lav selvtillit og er stille. Den typiske skolevegreren er den som sitter stille ved pulten sin og gjør seg litt usynlig, sier Havik.
Denne usynligheten gjør at mange som står i faresonen for å utvikle skolevegring får hjelp altfor sent.
- De urolige barna får ofte tidlig hjelp, fordi de er et synlig problem i klasserommet. De usynlige barna er det lette å glemme, sier Havik.
Skolevegrere kan også i mange tilfeller ha tendens til sosial angst. Å lese høyt for hele klassen, for eksempel, kan være et mareritt.
- Mange av disse elevene kan være veldig redde for å skille seg ut. Tiltak som å ta barnet ut av timene i grupper, for eksempel, kan derfor gjøre vondt verre, sier Havik.
Selvforsterkende problem
For disse barna er forutsigbarhet svært viktig. Stadige skifter av lærere eller vikarer kan være uheldig. Ofte er det de dagene som skolene forsøker å gjøre ekstra morsomme, som aktivitetsdager eller klasseturer, som er vanskeligst.
- Det som er «kjekt» for de fleste elever, kan være vanskelig for skolevegrere. Leirskole, for eksempel, eller avslutninger før jul eller sommer, der alle rutiner og strukturer løses opp, kan være krevende for disse elevene, påpeker hun.
Skolevegring er på mange måter et selvforsterkende problem. For hver dag eleven har vært borte fra skolen, blir det enda litt vanskeligere å komme tilbake. For hva vil de andre elevene si? Hva vil de tenke om at man har vært borte så lenge?
Det blir ofte en klassisk ond sirkel: Mye fravær fører til at eleven henger etter faglig og faller utenfor sosialt, noe som fører til enda større vegring for å gå på skolen og enda mer fravær.
- Jeg har møtt foreldre som er dypt fortvilet fordi de ikke klarer å få barnet sitt til å gå på skolen, og de vet ikke hva de skal gjøre. Mange opplever også at skolene ikke har nok kompetanse om hva skolevegring er og hvordan de kan hjelpe elevene, sier Havik.
Frisk i helgen, syk på mandag
Skolevegring begynner i det små, og er vanligst ved skolestart, etter ferier og etter at barnet har vært borte fra skolen grunnet sykdom.
- Skolevegring begynner ofte som fravær på grunn av litt diffuse «vondter». Barnet kan klage på vondt i hodet, vondt i magen eller kvalme. Plagene går gjerne over straks barnet får beskjed om at det kan være hjemme fra skolen, sier Havik.
Et annet typisk tegn er at barnet blir frisk fredag ettermiddag, men begynner å føle seg uvel igjen søndag kveld.
- De fysiske plagene kan være reelle, men dersom barnet er blitt sjekket av lege og ingenting er galt, er det viktig å se om det finnes et mønster i barnets fravær, sier Havik.
Er barnet ofte syk på mandager, for eksempel? Er det ofte hjemme fra skolen av diffuse årsaker som kvalme, uten at barnet har omgangssyke?
- Det er viktig å ta kontakt med skolen med én gang man som forelder er litt bekymret. Be skolen undersøke om barnet har det greit sammen med de andre elevene. Snakk også med barnet om at man som forelder har plikt til å sende barnet sitt på skolen. Det beste er å få ungene til å snakke om hvorfor de ikke vil gå på skolen, men det er ikke alltid så lett. Ikke alle vet det selv en gang, sier Havik.
Har man et barn som viser tendenser til skolevegring, er det viktig å sørge for så mye forutsigbarhet i hverdagen som mulig, poengterer Havik.
- Be om at dere får barnets ukeplan på fredager, slik at barnet vet hva som skal skje neste uke. Sørg for god struktur hjemme om morgenen, slik at hver dag blir lik. Hvis barnet er hjemme fra skolen, bør dagen være så lik en vanlig skoledag som mulig. Det innebærer at barnet må stå opp, kle på seg, spise frokost, og jobbe med lekser eller annet skolearbeid. For mange snur det den dagen barnet innser at foreldrene ikke kommer til å gi seg, sier hun.
- Årsaken er vanskeligst å snakke om
Ane-Lene Gran er leder for skolevegringsteamet i Utdanningsetaten i Oslo kommune. Hun mener det viktigste arbeidet for skolene i møte med en elev som har utviklet skolevegring, er å finne fram til årsaken bak.
- Konkrete tiltak som at eleven blir møtt av en lærer ved skoleporten kan hjelpe, men vi må også ha fokus på årsakene bak skolevegringen. Men selve årsaken til fraværet er ofte det som er vanskeligst å snakke om, sier hun.
God kommunikasjon mellom skolen og eleven og foreldrene er avgjørende, mener Gran.
- Skolen må opprettholde kontakt med hjemmet selv om eleven ikke kommer på skolen. Hvis eleven faller helt ut, blir det enda vanskeligere å komme tilbake, sier hun.
Skolemiljøet er avgjørende
Hun bekrefter at mobbing ofte kan være en årsak til skolefravær, og at skolenes generelle mobbearbeid derfor er svært viktig.
- Samtidig er det veldig komplekst. Skolevegrere er ofte barn som er ekstra sårbare i utgangspunktet, og som kan oppfatte situasjoner andre elever ikke reagerer på, som mobbing. Da er det viktig at skolen jobber med hva slags miljø man skal ha i klassen, og på skolen generelt, sier Gran.
- Er skolevegring et økende problem blant norske barn?
- Jeg vet ikke om det øker, men det er i hvert fall ikke blitt mindre av det. Det har vært et mye større fokus på psykisk helse i Oslo-skolen de siste årene, og da oppdages det kanskje hos flere elever, sier hun.