- Jeg var et nøkkelbarn, og jeg elsket det

KOMMENTAR:

Til høsten skal sønnen min begynne på skolen. Og selv om jeg mener barn bør læres opp til selvstendighet, har jeg, som de fleste andre foreldre, skrevet ham inn på SFO. Jeg er ikke tøffere enn som så.

SFO er i bunn og grunn et flott tilbud til de minste skolebarna. Men når prisene blir så stive som de begynner å bli nå, er det kanskje på tide å tenke alternativt.

Ifølge TV2 steg prisen på varer og tjenester her i landet med 9 prosent i perioden 2009 - 2014.

I samme periode steg gjennomsnittsprisen på SFO med hele 16 prosent.

Enkelte kommuner har hatt en prisøkning på SFO på opptil 80 prosent!

Hjemme alene?

TV2 kan fortelle at prisen for 20 timer SFO per uke varierer fra 500 til 3259 kroner i måneden.

Flere steder i landet må trebarnsforeldre dermed betale nærmere 10.000 kroner i måneden for SFO-plass til barna.

Det er nemlig ikke alle kommuner som har søskenmoderasjon. Og det er ofte de kommunene uten søskenmoderasjon, som også har høyest egenandel for SFO.

Nå frykter foreldreutvalget at barn må være hjemme alene fordi foreldrene ikke har råd til SFO.

10.000 kroner i måneden for SFO er hårreisende. Og da tenker jeg: Trenger vi egentlig SFO?

Kan barna i stedet være alene hjemme før og etter skolen? Eller går ikke det lenger?

I så fall: Hvorfor ikke? Det gikk da før?

Nøkkelbarn

Jeg var selv et nøkkelbarn.

Fra første klasse hadde jeg vekkerklokka på om morgenen. En stor, rød sak som hoppet rundt på nattbordet mens den ringte så høyt at jeg fikk vondt i ørene. Mamma hadde allerede dratt på jobb.

Jeg kledde på meg, spiste frokost, lagde matpakke, pakket sekken og gikk en kilometer til skolen helt på egen hånd. Med husnøkkelen i en tråd rundt halsen.

Da skolen var ferdig, tuslet jeg hjem.

Jeg låste meg inn, lå opp ned i sofaen og leste Donald, gnagde på et tørt knekkebrød, kjedet meg litt, tenkte på at jeg burde gjøre lekser, spilte Michael Jackson på full guffe, øvde inn dansetrinnene til Thriller på stuegulvet, rotet litt i gammel julepynt nede i kjelleren, prøvde mammas smykker, kranglet litt med storebroren min hvis han kom tidlig hjem og smugringte til venninner. Jeg hadde nemlig bare fem minutter ringetid hver dag.

Klokka halv fire satte jeg på potetene.

Noen ganger løp jeg ut og lekte med de andre nøkkelbarna også.

Frihet og ansvar

Jeg hadde mye frihet da jeg var barn. Og jeg fikk mye ansvar.

Det er jeg veldig takknemlig for i dag. Det har gjort meg selvstendig, uredd og trygg på egen vurderingsevne og egne valg. Dette er noe jeg virkelig ønsker å gi videre til mine barn.

Barn i dag er sjelden alene. De er enten sammen med foreldrene, lærerne, treneren, laget, venner eller andre voksne folk.

Hverdagen er tvers gjennom organisert av voksne. I tillegg leser vi at stadig flere barn blir utbrent.

Magisk å være alene

Jeg tror barna våre er altfor lite alene. Og jeg tror de kjeder seg altfor lite.

Riktignok begynner barna ett år tidligere på skolen nå, enn hva jeg gjorde. Barn modnes mye fra de er seks til sju år.

Men mange barn har voksne rundt seg hele tiden. Voksne som hjelper, underholder, legger til rette og organiserer.

Jeg tror alle trenger å kjede seg litt. Og jeg tror alle barn har godt av å lære seg å være litt alene.

Selv husker jeg timene før og etter skolen som veldig fine. Å være helt alene hjemme var magisk.

Det var de timene som lærte meg å nyte stillheten - og friheten.

Teksten er opprinnelig publisert på bloggen Casa Kaos.