Hvorfor stoler du ikke på barnet ditt?

KOMMENTAR:

Da jeg var ungdom, var dette noe av det vi fryktet aller mest: Et bitte lite, nesten lydløst klikk.

Vi var i konstant beredskap mot dette lille klikket, vi lyttet intenst mellom ordene, og skvatt til ved hver minste uforutsette lyd. Var det et klikk? Nei? Sikker? Best å snakke i hviskende koder en stund, eller enda bedre: være stille.

Det lille klikket vi fryktet så intenst, var ikke lyden av en dør som går i vranglås. Det var ikke lyden av noen som forsøker å dirke opp en verandadør, eller tvinge åpent et soveromsvindu, eller bryte seg inn gjennom kjellerinngangen.

Det var lyden av noen som prøver å ikke lage en lyd. Av noen som, så lydløst de bare kan, løfter opp røret på husets andre fasttelefon.  

Det var lyden av lytting.

Les også: Halvparten synes spionering på barna på sosiale medier er greit.

Sniklytting

Det var et velkjent triks, vi lærte det alle sammen allerede mens vi var barn.

Løftet du opp røret forsiktig, forsiktig, holdt hånden for munnen når du pustet og satt helt urørlig uten å lage en lyd, kunne du sniklytte til andres telefonsamtaler.

Fordelene var enorme. Du fikk vite ting du absolutt ikke skulle ha visst.

Lyttet du til foreldrene dine, kunne du finne ut hva de hadde tenkt å kjøpe til deg i bursdagspresang. At tante Kari hadde kastet tallerknene i veggen igjen. Eller at onkel Knut for hundrede gang hadde lovet å holde seg edru i neste familieselskap, men at ingen trodde han ville klare det.

Klarte du kunststykket å lytte mens storesøsteren din snakket meg venninnene sine, var gevinsten enda større. Da fikk du vite hvem som hadde klina med hvem i friminuttet på skolen i går, hvem som hadde blitt ferska på røykehjørnet, hvor den neste hjemme alene-festen skulle arrangeres, og hvem som hadde lovet å ta med øl.

Riktignok var sjansen for å bli ferska stor, ettersom storesøsken var de med best utviklet klikkalarm. Men den antatte verdien av kanskje å få vite at nabojenta drømte om å tungekysse den nye lærervikaren, trumfet alle straffereaksjoner om man ble tatt.

Samtaler er private

Vi visste jo at det ikke var greit. Lytting er ufint, det var det ingen som var i tvil om. Og informasjonen man fikk var som regel ubrukelig, ettersom den var fremskaffet på ulovlig vis.  

Den største skrekken for oss alle, særlig etter hvert som vi ble eldre, var likevel ikke at det var småsøsken som sto bak det lille, fryktede klikket. Det var om klikket var blitt skapt av foreldrene våre. Om det var en mamma eller pappa som lyttet til hva vi sa.

Ved den minste mistanke om slik foreldrelytting, ble samtalen avsluttet umiddelbart. Selv om en venninne var midt i en hulkende fortelling om gutten hun hadde vært så forelsket i, og som hadde lurt henne med bak hjørnet på skolen og dratt opp genseren hennes foran fire andre gutter. Selv om en nabojente akkurat hadde fortalt at foreldrene skulle skilles, og hun ikke lenger visste hvor hun skulle bo.

For samtaler er fortrolige. En samtale mellom to personer, uansett om de er voksne, barn eller ungdommer, er det ikke meningen at andre skal lytte til med mindre de er blitt invitert til å delta.

Dette vet vi. Samtaler er private. Off limits. Uansett om de skjer over telefonen, som i min ungdom, eller på nettet, som i dag. Lytting er fortsatt lytting.  

Ville du gjort dette?

Halvparten av de spurte i en undersøkelse bestilt av Datatilsynet, sier det er greit at foreldre i skjul logger seg på barnas kontoer på sosiale medier for å finne ut hva de driver med. 30 prosent synes det er greit også når barna er blitt tenåringer.

Med andre ord (og for å si det med pre-internett terminologi):

Halvparten synes det er helt på sin plass at foreldre løfter opp røret på husets andre fasttelefon, og sniklytter til barnas telefonsamtaler med vennene sine.

Halvparten synes det er greit at foreldre lister seg bort til barnas rom når de har venner på besøk, og så stille som mulig legger øret inntil døra for å lytte til hva de sier der inne.

Halvparten synes det er greit å følge etter barna sine når de skal treffe venner, registrere hva de sier, hvem de er sammen med og hva de gjør, uten at barna vet det.

Nesten en tredjedel synes det er ok å leie en privatdetektiv til å følge etter 15-åringen når hun skal på sin første fest, og rapportere hjem hva hun foretar seg der.

Nesten en tredjedel synes det er greit å bryte opp låsen på dagboken til 16-åringen sin, og lese den fra perm til perm.

Nesten en tredjedel ser ingenting galt i å dampe opp limet på konvolutten i tenåringens kjærlighetsbrev, lese det, og så legge det tilbake som om ingenting var hendt.

Hvordan ville du reagert dersom foreldrene dine hadde gjort dette mot deg da du selv var ung?

La dem være i fred

Barn og ungdom har like mye rett til et privatliv som vi voksne har. Og ikke bare har de rett til det: De trenger det.

De trenger et sted der de kan snakke utenfor de voksnes konstante overvåking, der de kan lufte tanker de ellers ikke tør si, der de kan få trøst, forståelse, mot og kunnskap.

De trenger at vi voksne lar dem være i fred.

Da en av mine venninner ble ufrivillig gravid som tenåring, var jeg den første hun fortalte det til. På telefonen.

Vi snakket sammen i det som føltes som evigheter, jeg trøstet og beroliget og forsøkte som best jeg kunne å hjelpe henne til å se de forskjellige alternativene. Til slutt ble vi enige om at det beste hun kunne gjøre, var å be moren sin om hjelp.

Det gjorde hun.

Men hadde foreldrene hennes sniklyttet til den første telefonsamtalen mellom henne og meg, ville hun sannsynligvis aldri snakket med dem igjen.

Denne saken ble første gang publisert 29/01 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.