Bybarn på landet

Joda, det stinker ku og sau og gris på Langedrag.

Men en kaninlabb på låret senere, så glemmer bybarna at lukta strammer sånn at man nesten kjenner det i smaksløkene.

Dyrene forfører oss, og det er det Langedrag handler om.

Nære møter med dyr i omgivelser som er strippet for unødvendig stæsj. Ingen cola, smågodt eller potetgull i kiosken.

På fornavn med dyrene

En vanlig dag på Langedrag?

- Nei, her har vi aldri vanlige dager, ler daglig leder Tuva Thorson.

-  Vi har noen forutsigbare rutiner der dyrene skal mates og stelles, men utover det skjer det veldig mye som ikke er planlagt, og det er slike øyeblikk som gjør det så spennende å drive dette stedet!

Les også om ti reisemål i Norge som ungene dine vil elske.

Tuva kjenner vi igjen fra TV-skjermen, og hun tok over driften etter at foreldrene gikk bort.

Kjærligheten for dyrene, ydmykheten overfor naturen og ønsket om å formidle dette videre har hun fått inn med morsmelken.

Hun er på fornavn med alle dyrene, og har oppkalt selveste skogens konge etter sin egen far, Edvin Thorson.

Nærkontakt med elgen

- Dette er Elgvin! Han er litt av en kar, koseprater hun mens en stor elgmule lander på skulderen hennes. Så instruerer hun de besøkende hvordan man mater Elgvin.

- Hold grønnsaksbiten dere får utdelt med flat hånd, og husk at elgen bare har tenner i underkjeven, så den kan ikke bite!

Fra elgemating beveger vi oss videre til Langedrags virkelige trekkplaster: Ulveflokken! André går inn i innhegningen til tre robuste ulver, mens vi står på den trygge siden av gjerdet og ser på.

- Hva gjør mannen? spør barna meg.

- Det er jeg sannelig ikke helt sikker på, må jeg innrømme.

André senker hodet over matskåla der det ligger en opptint sau fra i fjor. Han ligger på alle fire, lager lyder og rister kraftig på hodet mens han later som om han glefser i seg det blodige kjøttet.

Så demrer det for meg. Meningen er at de andre ulvene skal se at han forsyner seg først.

Det er Alfahannens privilegium. Kommunikasjonen med dyrene foregår på kroppsspråk. Her er det ingen kommandoer eller premieringer som på sirkus, bare en rørende forståelse og respekt mellom menneske og dyr.

Morsomt å delta selv

Men selvom ulvematingen begeistrer, så er det ingen tvil om at barna synes det er aller morsomt når de får delta selv. Og det har de mange anledninger til.

De fleste av gårdens 350 dyr går rundt på tunet, og mange lar seg klappe på.

Rideturer, steinsliping, garnfarging og hundekjøring er bare noen av aktivitetene som arrangeres, litt avhengig av når på året man kommer.

I tillegg finnes det mange små gjøremål som å prøve seg på stylter for å se om man har like god balanse som en geit, lengdehopp for å se om man kan hoppe like langt som en kanin og små tømmerstokker for å se om man klarer å stå på et ben sånn som fuglene.

Drikker fersk geitemelk

For vår del er det kanskje geitemelkingen som tar kaka. Små fingre på varme jur er en god oppskrift, og etter litt prøving og feiling, så slår melkestrålene ned i spannet. Gro instruerer, og lurer på om noen tør å smake?

- JEG! skriker sønnen min.

Gro sikter med spena. Strålen treffer Mattis midt i gapet, og han svelger unna en solid dose geitemelk. Var det godt?

- Kanskje litt, men veldig varmt!

Den grusomme stanken som møtte oss i geitefjøset er for lengst glemt.

Barna kaster vemodige blikk mot favorittdyrene sine når det er på tide å reise hjem, og det som vi før syntes luktet stramt og fremmed har plutselig blitt til noe hjemmekoselig og trygt.

Denne artikkelen er tidligere publisert på bloggen bortebest.no.

Denne saken ble første gang publisert 13/07 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.