Å miste et barn
Siv og Robert opplevde marerittet. Det er fortsatt tungt å snakke om
Siv (37) og Robert Svensli (37) hadde lenge prøvd å bli gravide. 12 timer etter at William endelig ble født, skjedde det utenkelige,
Siv husker fremdeles den dagen hun fant ut at hun var gravid for tredje gang, i september 2020.
Hun følte på lykke, lettelse, sjokk og vantro.
– Det var ikke til å tro. Vi hadde prøvd så lenge uten å lykkes. William ble unnfanget under den siste hormonkuren, den jeg hadde gått på i ett år. Det var det siste forsøket vårt, og det lyktes. Jeg var gravid, sier hun, tydelig beveget.
Svangerskapet skulle imidlertid vise seg å være krevende. Først opplevde hun store blødninger:
– Gynekologen mente at det var en tvilling som ikke klarte seg, sier hun.
Men, på ultralyden - både den første, tidlige ultralyden, og de mange som skulle komme senere, viste et bankende hjerte. Et sterkt og friskt foster, som førte håpet og gleden tilbake.
– Jeg hadde hatt svangerskapsdiabetes i et tidligere svangerskap. Men jeg holdt meg aktiv og klarte meg godt. Det var et fint svangerskap, sier hun.
– Ja, Siv var aktiv, minnes mammaen hennes Sissel, og gir datteren et forsiktig smil.
– Hun gikk fjelltur så sent som dagen før han kom til verden, sier hun.
To år har gått
Det er nå to år siden William ble født, 5. mai 2021. Han døde 12 timer senere.
To små øyne som møtte dagens lys for første - og siste gang. Mamma Siv fikk aldri oppleve det. Det nyfødte barnets første sugetak ved mors bryst skjedde aldri. Det første smilet fikk ingen oppleve. Den første latteren kunne aldri høres.
Med sjokket og sorgen døde også en stor del av familiens liv.
Selv om mørket fortsatt skygger over familien, klarer Siv på et vis og se at livet går, ikke videre, men fremover.
Klarer å leve videre
Familien bor i et koselig hus like utenfor Ålesund sentrum. Bestemor Sissel har handlet godteri til sine to eldste barnebarn, og pludrer i vei med vesle Mikal (6 mnd.) på fanget.
Mamma Siv ser kjærlig mot de to eldste barna sine.
De to første julefeiringene etter at William døde, er forbi.
– Jeg husker nesten ikke den første julen. Jeg husker følelsen av håpløshet, av å gå på autopilot og ikke tenke lenger enn at jeg overlevde dette minuttet, kanskje det var håp for å overleve det neste. Det fantes ingen glede, og jeg trodde helt ærlig at det aldri ville gjøre det.
– I fjor var det fint, på én måte. Vi koste oss. Hadde en fin feiring, og nyttårsaften var grei. Det var da jeg innså at det på et vis har lysnet litt.
– Ikke fordi sorgen ikke er like overveldende og altoppslukende, for det er den hvert sekund av hver dag, men fordi vi på et vis klarer å leve videre, forteller Siv.
Familien finner disse små glimtene av glede oftere nå, og selv om Siv føler seg sikker på at hun aldri vil kunne kjenne på oppriktig lykke igjen, ser hun at livet er langt bedre nå enn det hun kunne forestille seg for ett år siden.
Les også: Monicas jobb føltes meningsløs etter at tragedien rammet. Da tok hun et uvanlig karrierevalg
Dramatisk fødsel
Etter prosedyrene skal kvinner med svangerskapsdiabetes få satt i gang fødselen i uke 38. Siv ble lagt inn 3. mai 2021, og riene startet klokken tre den natten.
Under svangerskapet øker kroppens behov for insulin. Insulin er et hormon som produseres i bukspyttkjertelen og bidrar til at muskelceller kan nyttiggjøre karbohydrater i maten vi spiser.
Svangerskapsdiabetes oppstår dersom kroppen ikke klarer å øke produksjonen av insulin nok til å beholde normale blodsukkerverdier.
Svangerskapsdiabetes gir sjelden symptomer. De fleste kvinner med svangerskapsdiabetes føder friske barn.
Kilde: Helsenorge.no
– Alt gikk som normalt, frem til smertene økte på og epiduralen sluttet å fungere. Ny epidural ble satt, men i spinalrommet. Det førte til høy spinal, som igjen rammet mellomgulvet.
Siv snakker nærmest mekanisk, som om hun beskriver en film hun har sett mange ganger før.
Rundt klokken 16 mistenkte fagpersonene at babyen lå med ansiktet vendt oppover og full blære hos Siv, men legen som ble tilkalt var for opptatt. I 20-tiden om kvelden ble det igjen satt epidural.
Hun trekker pusten dypt, før hun stopper. Ser bort på Robert, med et blikk som forteller at hun må ta en pause. Han tar over ordet:
– Siv sank plutselig sammen i sengen. Hun fikk enorme smerter som hun så vidt klarte å beskrive som «feil». Hun ble kvalm og besvimte jevnlig. Hun hvisket, nesten uhørlig, at hun ikke fikk puste.
– Etter litt tid så jeg en blålilla person ble trillet ut av rommet den dagen, sier han, og lukker øynene et øyeblikk.
– Jeg var sikker på at jeg skulle miste dem begge, sier han stille.
Les også (+): Vi ventet et alvorlig sykt barn. Da kom sjokkbeskjeden fra mannen min
Katastrofesnitt
Det ble utført et katastrofesnitt den kvelden. Da Sivs liv ble truet, stjal kroppen hennes oksygen fra William i magen. I det Sivs liv ble reddet, ebbet Williams liv ut.
– Jeg så en liten, blek gutt på en benk, omringet av leger. Jeg husker så godt legens ord; «Jeg kjenner dere ikke, og vet ikke hvordan dere tar dårlige nyheter», minnes hun.
– Jeg skjønte det der og da. De fortalte oss at det ikke var noen tegn til håp. Jeg husker at jeg sa det til Robert, at dette ikke går bra, sier Siv, med tårer trillende nedover kinnet.
William ble døpt, og fikk navnet sitt - som betyr styrke. Rundt klokken seks om morgenen 6. mai ble respiratoren slått av.
– Men jeg fikk aldri se øynene hans, sier Siv gråtkvalt.
– Legene fortalte meg det senere, at han hadde kikket på dem mens jeg fremdeles lå i koma. Jeg vet ikke om det hadde vært bedre om jeg ikke visste det. Jeg skulle så inderlig ønske at det var meg han tittet opp på.
Dødsårsaken er asfyksi – en betegnelse på en tilstand med generell oksygenmangel i alle kroppens vev.
Nøyaktig hva som forårsaket asfyksien, er imidlertid uklart for sykehus og Statsforvalter. Obduksjonen i etterkant viste en frisk og perfekt liten gutt på 54 centimeter og 3545 gram.
– Det er rart, men først da kjente jeg at dette var mitt barn. Han lå på brystet mitt, og jeg kjente hjerteslagene hans mot brystet mitt, og han kjente mitt. Fire minutter over ni den morgenen, stoppet hjerteslagene.
– Det er som å stå i brann, som om huden blir skrellet av deg og all verdens smerte trenger igjennom hver millimeter av kroppen, hjertet og sjelen. Det gjorde, og gjør, så inderlig vondt, forteller Siv åpenhjertig.
I senere tid har både Siv og Robert fått diagnosen Posttraumatisk stressyndrom, i tillegg til at Siv fremdeles - snart to år senere - sliter med blæren som hun selv må kateterisere daglig.
Sissel var og er en bauta i familien; den som ryddet unna alt som kunne minne om at en ny statsborger skulle innta familien, slik at foreldrene skulle slippe å se den tomme vuggen og de ubrukte babyklærne.
Hun var også den som tok seg av de to barna da verken Siv eller Robert evnet å fungere.
– Det ble min oppgave, det å ta meg av alt det praktiske rundt alt, sier Sissel.
– Noen måtte jo gjøre det. Vi var ikke i stand til det selv, minnes Siv.
– Jeg har fremdeles det jeg kaller «William-dager», da alt er svart og det ikke finnes håp, men det blir færre av dem. I dag kan jeg si, mot alle odds slik det føltes for ett år siden, at jeg har flere gode dager enn dårlige, sier hun, og legger en døsig Mikal over skulderen.
– William ble ikke bare noen timer, eller et øyeblikk. Han er en livstid - vår livstid. Han er alle minnene som ikke ble, og det for alltid, sier hun.
Les også: Julie (32) fikk en tøff start på mammalivet
Nordlyset
En høstkveld, et halvt år etter at William døde, så Siv tilfeldigvis mot himmelen. Der danset nordlyset i sitt sterkeste, klareste lys.
– Jeg følte med hele meg at det var William som tittet innom oss. Det kan ikke beskrives. Etter det var det som om noe løsnet i meg. Ikke som i at sorgen forsvant, men den ble på et vis mulig å bære.
Det ble enda viktigere for Siv å snakke om William.
– Det høres kanskje rart ut, men Instagram ble, sammen med nordlyset, min redning. I begynnelsen delte jeg ikke annet enn sorg og håpløshet, det var jo slik livet var den gangen.
Det å skulle bli gravid igjen, særlig etter alle utfordringene med å bli gravid med William, var både etterlengtet og godt, men også sårt og skummelt.
– Jeg turte ikke å glede meg. Jeg visste at jeg var gravid og det var jo selvfølgelig veldig etterlengtet, men samtidig var det som om alt i meg fortalte meg at jeg ikke skulle få beholde denne babyen heller.
Å i det hele tatt se i retning av Ålesund sykehus er for smertefullt – det var uaktuelt ved første stund.
– Selv om det var en helt annen opplevelse og selv om det ikke fantes noe som skulle tilsi at noe var galt verken med meg eller Mikal, var det ufattelig å dra hjem med en levende baby.
– Angsten for at noe skal skje med ham sitter fortsatt dypt forankret i meg, men ganske tidlig klarte jeg å sjonglere mellom glede over det nyfødte barnet mitt, samtidig med sorgen over storebroren hans. Det er en merkelig tilstand av sorg og glede, som ikke går an å beskrive, sier Siv.
Skal bli sorgterapeut
Foreningen "Vi som har et barn for lite" ble stiftet i 1984.
- Er en livssynsnøytral organisasjon som har til formål å sikre at alle som mister et barn, uansett dødsårsak eller alder, får den hjelpen de trenger i forbindelse med dødsfallet og i tiden etterpå.
- Kontakt organisasjonen på e-post: [email protected] eller telefon: 97412026.
- Her er det mulig å oppsøke kontakt for å få hjelp etter å ha mistet et barn.
Kilde: Etbarnforlite.no
I dag sitter Siv i styret for Landsforeningen uventet barnedød. I tillegg er hun - som utdannet sykepleier - i gang med prosessen om å videreutdannes til sorgterapeut.
- Da jeg selv sto midt i den dypeste dal av sorg, kunne jeg ikke tenke på hva jeg hadde behov for eller hvordan livet kunne bli enklere for meg. I ettertid ser jeg jo at det burde ha vært et tilbud som går direkte inn mot den sorgen og livskrisen det er å miste et barn. Jeg ser frem til å kunne være til hjelp og støtte for andre i samme og lignende situasjon som meg selv, sier Siv.
