relasjoner
Hvordan kan en godt voksen dame høylytt henge ut barnet mitt på bussen?
– Mange foreldre sliter med dårlig samvittighet og følelsen av at de ikke får det helt til. Det siste de trenger da, er et stikk fra andre foreldre.
Yngstejenta mi strever en del og finner ikke helt sin plass. Innimellom, og på enkelte arenaer, gjør hun det, altså. Og DA har hun det så bra. Da stråler hun.
Men når hun styrer og kaver, blir jeg ofte påvirket. Jeg synes så synd på henne, og da er det ofte vanskelig å være mamma. Det er krevende å forstå hva hun trenger og hvordan jeg best kan hjelpe henne, sa en tobarnsmor til meg her om dagen.
«Det forstår jeg, og jeg tror det er vanskelig for alle å være foreldre innimellom», svarte jeg.
«Du tror det, ja?» spurte hun nølende.
«Ja, jeg tror ikke jeg kjenner noen foreldre som aldri er rådville eller fortvilte. Barn er ulike – og det er mange faser de skal gjennom. Det er ikke bare relasjonen til oss foreldre det handler om. De utvikler relasjoner i barnehagen, på skolen, på fritidsinteresser. Og så er det relasjonen til seg selv, ikke minst. Relasjoner kan være vanskelig for noen hver.»
Jeg svarte omtrent sånn. Som så ofte, når noen forteller meg om noe krevende i livet, ender jeg opp med å snakke om relasjoner. Jeg opplever nemlig at det ligger mange svar og nøkler i relasjonene våre. Moren så tankefull ut.
Les også: Björg følte seg ikke elsket i barndommen – i voksen alder ryddet mor og datter opp.
Klang av alvor
«Ja, relasjoner er vanskelig», sa hun omsider.
Jeg skjønte ikke helt hvor hun ville og spurte om hun ville snakke om datteren. Hun ristet på hodet og fortalte at de fikk god hjelp av en helsesykepleier på skolen og hadde hatt noen timer hos en barnepsykolog også.
«Men det jeg ikke forstår noe særlig av,» begynte hun, og fortsatte: «Det er relasjonen til sladrekjerringer». Hun lo, men i klangen av latteren hennes, hørte jeg både alvor og frustrasjon.
«Jeg forstår det ikke… Hvis alle strever som foreldre innimellom: Hvordan kan da en godt voksen dame som også er mor, ha det bra med seg selv når hun sitter på bussen og henger ut mitt barn?
Hun snakket om mannen min og meg også – om ting hun mener vi gjør feil i oppdragelsen. Altså: VI tåler det. Men datteren min! Jeg blir så sint.
Å kritisere karakteren og adferden til et barn overfor andre voksne, som ikke kjenner jenta, sånn som denne damen tydeligvis har opplevd datteren min. Hvorfor tar hun det ikke direkte med meg hvis barnet mitt irriterer henne?» fortsatte hun.
Selv om du kanskje ikke mener det negativt, bør du være forsiktig med å irettesette foreldre eller dele gode råd. Det er slett ikke sikkert det tas godt imot.
Hva handler din egen antipati om?
Jeg svarte at jeg ikke tror at mennesker som er på et godt sted i livet snakker nedlatende om barn på den måten. Jeg sa det ikke ordrett sånn, men noe i nærheten av dette:
«Hadde hun hatt det bra med seg selv, hadde hun som du selv foreslår, tatt det opp med deg, eller holdt det for seg selv. Vi er voksne, og det er alltid vårt ansvar å verne om barna. Alle barn har uhensiktsmessig adferd, noen mer enn andre, og disse barna har ofte en god grunn til det. Hvordan jenta di er, hva hun strever med og måten dere håndterer det – det vet denne personen åpenbart lite om.
Vårt ansvar, hvis vi som utenforstående voksne trigges av et barn, eller opplever antipati for et barn, er å spørre oss hva det handler om: Det at vi blir så provosert av eller irritert på et barn man kanskje ikke engang kjenner. Å slå barn og foreldre hardt i hodet billedlig sett, gjør alt vondt verre for et barn som strever».
Det siste vi trenger
Jeg har tenkt litt på dette hjertesukket fra tobarnsmoren. Ser vi dette i lys av hvor mange foreldre der ute som sliter med alt fra dårlig samvittighet til følelsen av at de ikke får det helt til eller at de gjør ting helt feil, blir jeg lei meg rett og slett.
Mitt inntrykk er at de fleste strever og kaver i foreldrerollen innimellom – og det siste vi trenger, er et stikk fra andre foreldre. Et ungt foreldrepar jeg snakket med på en lekeplass for litt siden fortalte at de hadde vært i en butikk for å kjøpe nye vintersko til sønnen.
Det var en lørdag formiddag med mange folk i butikken, og sønnen ville alt annet enn å prøve sko. Han løp mellom reolene, hoppet oppå de sofabenkene som er til å sitte på når man prøver og var både høylytt og uenig i de grensene foreldrene satt. Foreldrene sa at de følte seg veldig dumme. De skammet seg for at de skapte drama i butikken – og skammen ble forsterket av folk som himlet med øynene og sukket overdrevet.
«Tusen gode grunner»
Jeg sa at dette skjer jo minst én – ofte mange – ganger i ethvert barns liv, enten det er i en butikk, på et fly, på besøk hos noen, på et arrangement, i en vennegruppe, på en bursdagsfest. Det kan være ulike årsaker til det. Selvstendighetsalderen, for eksempel: En fase der de fleste barn har eksplosive følelser. Eller det kan handle om at barnet kjenner seg sliten, at det føler seg utrygg i situasjonen, at barnet strever med noe i barnehagen, på skolen, hjemme, i en relasjon, inni seg selv.
Det finnes «tusen gode grunner», tenker jeg – og det er vårt ansvar som voksne å romme og tåle barns vanskelige følelser.
Jeg opplever at det begynner å bli en vedtatt sannhet for mange foreldre i vår tid, men tenker at det likevel ikke kan sies ofte nok: «Det finnes ikke vanskelige barn, men barn som har det vanskelig.» Og da mener jeg ikke at alle barn som går bananas i butikken nødvendigvis har det så vanskelig altså. Poenget er at det kan ligge ulike følelser under og bak. Og at vi voksne må tåle disse små menneskene som ofte har store følelser.
Følelser de ennå ikke har forutsetninger for å plassere. La oss huske på det når vi ser et barn som oppfører seg på en måte som kanskje ikke er behagelig for oss eller virker så sjarmerende. Vær raus overfor barnet og foreldrene. La oss for all del ikke «blikke» disse barna eller foreldrene som om vi var hormonelle tenåringer!
Vær mindre skråsikker
Som journalist gjorde jeg nylig et intervju med en mamma som fikk sitt første barn for 18 år siden. Barn nummer to fødte hun for bare noen måneder siden. Hun sa noe jeg synes var fint, denne mammaen, som har rukket å se sitt første barn bli voksen innen hun fikk et barn til.
Damen peker på at hun har møtt mange foreldre gjennom alle disse årene, noe som har gitt henne et bredt inntrykk av hvordan folk håndterer barna sine. Hun sier at det at hun forstår mer av livet – og av livets utfordringer, har gjort henne rausere. Den nybakte tobarnsmoren er ikke så skråsikker lenger, hverken som menneske eller mamma.
Hun har et godt poeng, synes jeg, når hun sier: «Jeg skylder ikke så lett på foreldrene for alt som går galt lenger. Jeg har sett fantastiske foreldre med barn som likevel har fått store problemer – og jeg har sett mindre fantastiske foreldre med barn som klarer seg tilsynelatende fint. Jeg tror ikke lenger at det bare er oppdragelsen som former hvordan barna blir, eller at det er et mål i seg selv med lydige barn. Jeg tror tvert imot at personligheten til barna er av avgjørende betydning.
Noen er ansvarsfulle og pliktoppfyllende av natur – og responderer lett på oppdragelse som fremmer disse egenskapene. Mens andre kan være mer uorganiserte og kanskje mer kreative. Jeg tror ikke at man kan putte alle barn inn i samme boks og forvente det samme av alle. Dessuten er barna påvirket av langt flere mennesker enn bare foreldrene.» Fine refleksjoner? Jeg synes det.
Vokser mer på ros enn kjeft
Jeg er opptatt av at vi voksne faktisk er voksne. I relasjonen til et barn har vi 100 prosent ansvar. Uansett. Det vi ser, er ikke alltid det vi ser. For ting er ikke alltid sånn som det ser ut for den som ser. Og så er det alt det vi ikke ser. Og vissheten om de små menneskene vi ser, også ofte er mye mer enn det vi ser. Vær raus!
Også overfor andre foreldre: Når du ser en forelder som strever med barnet på matbutikken en ettermiddag – sammen med et barn som kanskje skriker høylytt fordi hun vil kjøpe godteri og is, og i alle fall ikke melk, brød og grønnsaker. Å gi forelderen et støttende blikk, kan kanskje gi den lille ekstra styrken hun eller han trenger til å håndtere situasjonen. Det koster uansett ikke så mye.
Nå som vi kan reise igjen, hvis du ser en forelder som prøver å roe et skrikende barn i et flysete: Smil sympatisk, ikke se surt på dem! Og når du tenker at noen foreldre er ekstra fine foreldre, at barna er heldige som har en mamma eller pappa som dem, si det da vel! Både store og små vokser mye mer på ros enn kjeft. Just saying.
