- Slitsomt og stigmatiserende å ha dårlig råd

Cecilie har penger til å kjøpe alt det nødvendige. Restaurantbesøk, bursdagsgaver og annen moro er det verre med.

DÅRLIG RÅD: Alenmor Cecilie Dahl med datteren Nadia sliter med å få endene til å møtes.

FOTO: Kjersti Gjems Vangberg

Hege K. Fosser Pedersen

Publisert 10.01.2011 - 10:18 Sist oppdatert 30.04.2017 - 06:07

Stadig flere barn er fattige

Det finnes ingen offisielt fastsatt fattigdomsgrense i Norge. Et barn blir definert som fattig dersom familiens inntekt, justert for familiestørrelse, er 50 eller 60 prosent av inntekten som er vanlig i samfunnet.

360 000 personer i Norge lever under lavinntektsgrensen, som er satt til 357 000 kroner for en husholdning med to voksne og to barn, 221 000 kroner for en enslig forsørger med ett barn og 142 000 kroner for en enslig uten barn.

Barnefamilier utgjør 35 prosent av alle med vedvarende lavinntekt. Andelen barn i denne gruppa har økt fra 50 000 i 2000, til 85 000 i 2006.

Norge har lav barnefattigdom. En OECD-studie viser at 12 prosent av alle barn under 18 år levde i en familie med lavinntekt i 2008. I Norge er tilsvarende andel 4,6 prosent.

I løpet av 2000-årene skjedde det en dobling i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt, viser tall fra SSB. Rekrutteringen skjedde først og fremst blant enslige forsørgere, barn i store familier, barn i familier med svak yrkestilknytning og barn med innvandrerbakgrunn. Barnefattigdom i Norge i dag er i økende grad et innvandrerfenomen.

Forskning viser at det å oppleve fattigdom i oppveksten, bidrar til at barn har dårligere utsikter som voksne. Fattige barn har større sannsynlighet for selv å bli fattige. Mye tyder altså på at fattigdom går i arv.

En spørreundersøkelse blant 8000 personer viser at de godene som har størst betydning for levestandarden til barn i skolealder, er å kunne gå i bursdag med gave, holde bursdagsselskap selv og delta i organiserte fritidsaktiviteter. Å ha egen sykkel fikk også stor oppslutning.

Kilde: Boka Barnefattigdom, Gyldendal

Shoppeglede er arvelig

- Jeg føler meg ikke fattig, men jeg har helt klart veldig dårlig råd, sier Cecilie Dahl (31).

Osloinnflytteren er alenemamma til Nadia (2). I den lille leiligheten står datterens seng tett i tett med mammas. Alle møblene er kjøpt på Ikea eller gitt av venner. Barnevognen er kjøpt billig brukt. Barnesengen er arvet.

Mottar stønad som eneforsørger

Cecilie tjener rett over 350 000 kroner. Som eneforsørger mottar hun mange former for stønad, både overgangsstønad, bostøtte, dobbel barnetrygd og bidragsforskudd fra staten.

Likevel strekker ikke pengene til.

På utgiftssiden er det spesielt husleie, et studielån på nesten 700 000, telefon, barnehage og strøm som trekker ned. I tillegg må hun og datteren ha et minimum av klær, mat og andre småting i hverdagen.

- Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle havne i denne situasjonen. Å ha dårlig råd er slitsomt og stigmatiserende, sier Cecilie Dahl.

- Akkurat nå ser jeg ikke noen løsning på hvordan jeg skal komme ut av denne situasjonen på kort sikt. Jeg har jo en god og veldig lang utdanning, så det må jo ordne seg en gang. Jeg vet bare ikke når.

Aldri på kino

På kontoen står det oftest null og minus foran sluttsummen. Da tyr hun til kontokreditt og forskudd på lønn. Veien til sosialkontoret er tung. Oslofamilien er et eksempel på en «moderne fattig familie», som ikke kan delta på sosiale arenaer fordi kontoen er bunnskrapt.

MÅ TENKE I BUTIKKEN: Cecilie Dahl drømmer om å kunne gå i butikken og handle mat uten å tenke på hva ting koster.

Cecilie og datteren føler seg utenfor. På grunn av det stramme budsjettet har de ikke råd til å gå på byen, på kafé, på kino eller i fornøyelsesparker.

Hva er fattigdom i Norge?

Nordmenn regner ikke nødvendigvis fattigdom som det å mangle helt fundamentale goder som mat, klær eller tak over hodet. I vestlige land definerer mange fattigdom som mangel på ressurser og svekket mulighet for å fungere sosialt. Barns mulighet til å delta i de samme aktivitetene som sine jevnaldrende er et sentralt punkt i offisielle handlingsplaner mot barnefattigdom.

- Barnefattigdom dreier seg ikke bare om sosial nød eller om å mangle forbruksvarer. Det dreier seg heller ikke om å sammenligne seg med de rikeste, men om å mangle det andre barn har, sier Marianne Borgen, leder for Norgesprogram i Redd Barna.

- I et samfunn hvor det i økende grad koster å vokse opp, vil lav inntekt få konsekvenser for barna, både på kort og lang sikt. Fattige barn ekskluderes fra viktige oppvekstarenaer og får svekket mulighet til å utvikle sitt potensial som voksne, forklarer hun.

Dette bekreftes av Kristian Tangen, leder av Framfylkingen, som er LOs barne- og familieorganisasjon.

- Fattige barn rapporterer oftere enn andre barn at de er ensomme og føler seg utenfor. De deltar sjeldnere enn andre barn på fritidsaktiviteter og i organisasjoner, sier han.

Vinterklær til datteren har hun funnet på Finn.no og arvet. Egne klær kjøper hun sjelden.

- Jeg tråler Fretex etter bruktkupp til meg selv og finner mye der også, sier Cecilie.

Hun har sagt opp internett for å spare penger, og maten handler hun i billige dagligvarebutikker.

- Jeg er blitt veldig flink til å finne billig mat og vet godt hvilke lavprismerker som er bra, smiler hun.

Dårlig samvittighet av middag ute

- Jeg har jo det jeg trenger for å overleve. Det er bare alt det ekstra jeg mangler, poengterer Cecilie.

Men å sløse er det ikke snakk om. Da gnager samvittigheten.

- For et par uker siden var jeg ute med noen kolleger og spiste middag. Jeg tenker fremdeles på hvor mange hundre kroner jeg brukte, og hva jeg kunne ha kjøpt til Nadia for den summen.

Siden Cecilie flyttet til Oslo for ett år siden, har hun vært ute to kvelder uten datteren.

Sliter med bursdagsgaver

Å bo nær jobb og barnehage har vært viktig for at hverdagen til alenemamma Cecilie Dahl skal gå opp. Men det koster å bo sentralt.

- Liten mulighet for barnevakt og dårlig råd gjør at jeg ofte skyr unna aktiviteter som venner og andre foreldre er med på. Ofte skylder jeg på at jeg ikke har barnevakt for å slippe å si at jeg ikke har råd, sier Cecilie.

Nå gruer hun seg til alle bursdagene Nadia skal i til barnehagevenninner.

- Jeg kan ikke kjøpe gaver til over 100 kroner til andres barn. Da Nadia fylte ett år, fikk hun ikke engang gave av meg. Heldigvis fikk hun masse gaver av venner og familie, sier Cecilie.

Prioriterer å bo sentralt

Fremtiden så lys ut for bare et par år siden. Cecilie hadde bodd sju år i USA og tatt en lang utdanning innen samfunnsmedisin, blant annet ved Columbia-universitetet i New York. En godt betalt forskerjobb i USA eller hjemme i Norge var innen rekkevidde.

Så oppdaget Cecilie at hun var blitt gravid med en amerikansk mann.

Hun valgte å reise til Norge for å føde og oppdra barnet i nærheten av familien sin.

I svangerskapet hadde hun noen småjobber for å spare opp penger, og hun ble boende hos sine foreldre til fødselen nærmet seg. Da Nadia ble født, fikk hun kun engangsstønad fordi hun ikke hadde jobbet lenge nok. I permisjonstiden oppdaget hun raskt at tilværelsen som alenemor var vanskelig.

Da Cecilie fikk tilbud om full jobb, tok hun i gledesrus til takke med laveste lønn.

- Jeg tenker på penger hele tiden. Det er det siste jeg tenker på før jeg sovner, og det første jeg tenker på når jeg våkner, sier Cecilie.

FATTIG I NORGE: Et barn blir definert som fattig derson familiens inntekt, justert for familiestørrelse, er 50 eller 60 prosent av den inntekten som er vanlig i samfunnet.

Å bo i Oslo er dyrt, spesielt sentralt.

- Mange har sagt at jeg burde leie utenfor sentrum eller utenfor Oslo. De har rett i at det er mye billigere. Men jeg ville ikke ha rukket å jobbe fulltid og bringe Nadia til og fra barnehagen samtidig.

Får ikke boliglån

- Det er lavstatus å ha dårlig råd. I mitt miljø er folk etablerte og har god økonomi. Å måtte legge ut for en jobbreise, kan velte mitt månedsbudsjett. Det er ikke så lett å si fra om slikt til arbeidsgiveren, sier Cecilie.

Hun har ingen solid bufferkonto dersom det kommer en uventet tannlegeregning, eller hvis Nadias vinterdress går i stykker midt i sesongen.

- Selvfølgelig er jeg lykkelig når Nadia kommer løpende mot meg etter en lang dag i barnehagen, eller når jeg finner en butikk som har ullundertøy til barn på salg. Men i min hverdag finnes det er alltid en viss usikkerhet som jeg prøver å takle.

- Jeg kunne aldri tenkt meg et liv uten datteren min, og jeg er utrolig glad i henne, men jeg var nok lykkeligere før hun kom. Situasjonen jeg er i fordi jeg har henne, gjør meg nok mindre lykkelig enn da jeg var barnløs.

Å kjøpe sin egen bolig er det langsiktige målet. Men Cecilie innser at inntekten må opp før det kan skje.

- Da jeg møtte opp i banken for å snakke om boliglån , lo de nesten.

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Ser pengeproblemene i perspektiv

Cecilie var utplassert i Rwanda i noen måneder i forbindelse med studiene for et par år siden.

- Menneskene der hadde fillete klær, knapt tak over hodet, lite og dårlig mat og manglende helsefasiliteter. Vi får i alle fall dekket primærbehovene våre. Sammenlignet med dem er jeg jo ikke fattig. Men ifølge hva som er vanlig levestandard i Norge, er jeg nok godt under middels.

- Jeg ønsker jo ikke at datteren min skal vokse opp og ikke kunne være med på de samme aktivitetene som sine venner. Jeg vil helst slippe å tenke på om jeg har råd til å kjøpe en trehjulssykkel til henne neste sommer, eller ikke. Jeg er redd for at Nadia ikke skal få nok leker og utstyr til å utvikle seg. Derfor kommer innkjøp av hennes ting alltid først. Jeg håper jeg er ute av denne situasjonen før hun blir så stor at hun skjønner at jeg ikke har råd til det samme som mange andre foreldre. Jeg vil jo ikke at folk skal gå rundt å synes synd på henne. Jeg vil klare meg sjøl.

NYTT I NORGE: Foreldre & Barn 3til7 - trygge og morsomme dataspill