Navnevalg
- Det er vel ikke et navn for en helnorsk gutt?
Kristine og Ole Kristian fikk mange reaksjoner da de valgte å kalle sønnen sin Imre. Dette var vel ikke et navn for en helnorsk gutt.
Selv om fornavnet tyder på at han er tyrkisk eller ungarsk, er Imre Bertin Lund Almås helt norsk.
Hans foreldre Kristine Lund Almås og Ole Kristian Almås er blant dem som har latt seg inspirere av navn som kanskje er mer vanlige blant utlendinger her i landet.
Og et slikt valgt skaper reaksjoner, kan Kristine fortelle.
Fordomsfulle reaksjoner
- Vi fikk umiddelbart en del reaksjoner på navnevalget, og mange av reaksjonene var ganske fordomsfulle, sier Kristine.
I dag er Imre fire år, og foreldrene får fortsatt kommentarer om navnet.
- Mange lurer på om vi har aner fra Ungarn, men vi har ingen aner fra utlandet annet enn at jeg er halvt tater. Det er også ofte vi blir spurt om hva navnet betyr, sier hun.
Barn reagerer sjelden, og det er de færreste tør si noe til Imre selv.
"Hva syns derer om navnet Samina", spør en blivende mor i vårt forum Barnimagen.
Stolte av lillebrors navn
Hun forteller at de fleste reaksjonene kommer fra mer fjerne bekjentskap.
Familie og andre i Kristine og Ole Kristians nærmeste krets har derimot tatt navnevalget mer med ro.
- Og ofte roer reaksjonene seg straks folk blir kjent med Imre, for da syntes de fleste at det passer til ham. Også søsknene Kaja Marie og Kristoffer Falk er stolte over lillebrors navn, sier hun.
Far måtte overtales
Imre
Guttenavnet Imre er av ungarsk opprinnelse, men navnet er også i bruk i Tyrkia. Den ungarske betydningen er uskyldig, den gotiske er arbeidsom, og på tyrkisk betyr navnet god venn. Navnet har også vært oversatt til stor konge.
Det var Kristine som først kom over navnet, og hun forteller at det tok litt tid å overbevise den blivende trebarnsfaren.
- Mannen min syns det var spesielt og var redd for at Imre skulle bli sett på som utenlandsk. Jeg sa til ham at det neppe ville bli noe problem, da våre andre to barn er lyse i håret og har isblå øyne, sier hun.
At det denne gangen skulle komme en svarthåret liten gutt med nøttebrune øyne visste de på det tidspunktet ingenting om.
Sterk gutt med sterkt navn
Begge søsknene til Imre er oppkalt etter sterke personer, og foreldrene ønsket det samme for ham.
Etter hvert skulle det også vise seg at et sterkt navn var det rette for Imre, for da gutten ble født etter et vanskelig svangerskap så foreldrene en enorm fightervilje og et herlig glimt i øyet.
- Han pustet ikke da han ble født og ble flyttet med transportkuvøse til nyfødtintensiven i Bodø, sier Kristine.
Navnet ble Imre Bertin
Mens Kristine og Ole Kristian sto ved kuvøsen tredje dagen på nyfødtintensiven falt det endelige valget på Imre. Frem til da hadde det stått mellom dette navnet og Kaspian.
Mellomnavnet Bertin var for lengst bestemt. Det fikk han etter Kristines far.
- Da vi sto der ved kuvøsen ble vi oppfordret til å bestemme oss for et navn. Merkelig nok var det ingen diskusjon da. Det måtte bli Imre, sier hun.
Tøff start på livet
Imre og mamma ble i Bodø i tre uker før de fikk reise hjem, og den tøffe starten har preget de første årene av livet.
- I dag er Imre en gutt med mange plager selv om få plager synes umiddelbart. Han har hatt mange utfordringer, men er en utrolig sterk gutt som sprer mye glede. Det er noe spesielt med Imre, sies det, og derfor ble navnet et veldig naturlig valg for oss. Det kunne rett og slett ikke blitt noe annet, sier hun.
Ikke noe nytt
Det er ikke noe nytt at nordmenn henter inspirasjon til barnas navn fra andre land.
- Etter århundrer med nokså stabil navnebruk, fikk vi utover 1800-tallet en omveltning i norsk navneskikk, skriver navneforsker Ivar Utne i sin bok "Hva er et navn?".
Navnemoter fra Middelhavet hadde nådd de høyere sosiale lag på slutten av 1700-tallet, og skikken spredte seg så videre til alle lag.
- Rundt 1875 fikk 15 prosent av jentene navn som endte på -ine, noe som var det mest utbredte særtrekket blant disse navnene, skriver Utne.
Vanlige navn som Karoline og Hansine representerte den nye tiden, men noen gikk også for mer spesielle navn som Elvine, Haagina, Monsine og Sakrine.
De første motenavnene
Ser man tilbake i tiden har disse importerte og for oss nye navnene til tider slått svært godt an i befolkningen.
- Jenny var det engelske navnet fremfor noen fra slutten av 1800-tallet, skriver Utne.
På den tiden brukte verken engelskmennene eller amerikanerne dette navnet i særlig grad, men hos svenskene hadde navnet vokst seg stort.
- Et annet navn som kom utenifra og knivet med Jenny om høye plasseringer fra slutten av 1800-tallet var Olga. Olga og Jenny var de to første skikkelige motenavnene i Norge, og de oppførte seg som motenavn skal. De var ukjente navn som kom inn på banen og ble enormt populære for så å forsvinne helt etter kort tid. Senere ble de nærmest regnet som ubrukelige for nye generasjoner, skriver han.
Få eksempler
I dag er disse nykommerne fra 1800-tallet velbrukte og vanlige i Norge, men hva med navn fra andre steder i verden? Navn som vi først og fremst er blitt kjent med for eksempel gjennom innvandring til Norge.
- Jeg vet lite konkret om dette, men legger merke til at det er lite slik blanding når det gjelder navn for barn. Jentenavnet Amina, som er et vanlig arabisk jentenavn, kan imidlertid se ut til å bli brukt også av etnisk norske. Grunnen til det er nok helst at det også klinger europeisk og har vært brukt i Europa tidligere med annet opphav enn det arabiske, sier Utne
Spredt seg lite
Navneforsker og forfatter av "Navneboka" Birger Sivertsen har liten tro på at typiske muslimske navn har noen særlig appell blant norske foreldre, og heller ikke i Sverige ser typiske innvandrernavn ut til å ha fått fotfeste.
- Jeg kan ikke gi noen eksempler på moderne innvandrernavn som har spredt seg til rent svenskspråklige familier, sier den svenske navneforskeren Emilia Aldrin.
Da har hun inntrykk av at det er langt vanligere at utlendinger som bor i Sverige, velger å ta i bruk svenske navn.
Utlendinger velger svensk
- I en studie jeg gjennomførte i Gøteborg i 2007, valgte omtrent halvparten av familiene som regelmessig snakker flere språk enn svensk hjemme å gi barnet et navn som er veletablert i Sverige og trolig oppfattes som svensk av de fleste, sier Aldrin.
Det kunne for eksempel være navn som Alice, David, Elias, Magda og Nora.
- Men disse navnene er ikke bare typisk svenske, det er også internasjonale navn som er vanlige i mange kulturer og språk, sier hun.
Viser kulturell tilknytning
På denne måten fikk barna navn som trolig både var gangbare på svensk og på de ytterlige språkene som snakkes i familien.
- En del av disse foreldrene valgte også et typisk utenlandsk fornavn ved siden av det svenske. Flere fornavn er relativt vanlig i Sverige og dette viste på en måte en kombinasjon av ulike kulturelle tilknytninger, sier hun.
Pappa styrte mest
Emilia Aldrin forteller at det var noe vanligere at familien valgte et typisk svensk tiltalenavn i de familiene der foreldrene hadde universitetsutdanning.
- Og i de familiene der foreldrene snakket hvert sitt språk, så man at det var mest vanlig at det utenlandske navnet stammet fra det språket pappaen til barnet snakket, sier Aldrin.
Det betyr at det var mer sannsynlig at barnet til en svensktalende pappa fikk et svensk navn enn barnet til en svensktalende mamma.
- Dette sier noe om navngivingsmønsteret koblet til kjønn og forventninger, sier hun.
Også norske navn sprer seg
Ivar Utne forteller at det også i Norge finnes eksempler på norske navn som sprer seg til foreldre fra andre land.
- Først og fremst har jeg lagt merke til at det begynner å bli vanlig at folk med vietnamesisk familiebakgrunn får navn som er vanlige her i landet, det vil si for eksempel norske og engelske navn. Da brukes altså et kjent fornavn fra Norge sammen med et vietnamesisk etternavn, sier han.
Han forteller at det også fra tidligere innvandring til andre land og i Norge er kjent at andre- og særlig tredje generasjons innvandrere tar i bruk navn fra landet de kommer til.
Les også:
Disse navnene blir hotte i 2020
