Forveksling av navn
Derfor forveksler vi barnas navn
Mange av oss blander sammen navnene på barna våre. Men hvorfor gjør vi det?
Hender det at du blander navn på ungene? Dette er et vanlig fenomen, som nesten utelukkende opptrer overfor mennesker vi har nære relasjoner med.
Hvor ofte har du ikke tiltalt barnet ditt med navnet på en av søsknene? En slik forveksling av navn er noe som tilsynelatende skjer de fleste.
Pål Johan Karlsen er psykolog og forsker ved Institutt for psykologi, Universitetet i Tromsø og gründer av nettstedet Psykologisk.no. Han forteller at det er ganske vanlig å forveksle navn på ting i samme kategori.
– Disse forvekslingene sier en hel del om hvordan hukommelsen vår er bygget opp, gjennom assosiasjoner og meningsfulle forbindelser.
Alle kan si feil
Karlsen kan også vise til personlige erfaringer på dette området:
- Foreldrene mine har kalt meg "Bjørn... Pål!", i alle år. Og lillebroren min for "Pål... Bjørn". De har aldri vokst det av seg.
Han forteller deretter om da han hilste på sin nye nevø som heter Jacob. Jacobs storebror heter Brage.
Han forteller at det ble et par "Heia Brage... eh.. Jacob" i løpet av helga.
- Så dette er tydeligvis noe som går videre i familien.
Mer pinlig er det kanskje når man begynner å forveksle personer fra ulike kategorier (altså utenom kategoriene "barna mine", "brødre", "søstre").
- Jeg har en partner som heter Leo, som er ett år yngre enn meg. Og det har hendt at jeg har kalt Bjørn (lillebror) for Leo når vi er hjemme i jula. Det synes jeg er en smule flaut, avslører Karlsen.
Les også: Glemsk mann (35) innrømmer: – Ja, jeg er håpløs
Mest aktive ord vinner
Ifølge forskeren kan nok dette fenomenet kalles semantisk interferens på fagspråket.
– Ord som ligner hverandre i mening blir aktivert av hverandre. Det ordet som blir mest aktivert, vinner "konkurransen" og blir det som utløses av hukommelsen og sies høyt.
Karlsen understreket at av og til blir feilt ord mest aktivert.
Les også: Hvordan kan en godt voksen dame høylytt henge ut barnet mitt på bussen?
Navneforveksling ofte spontant
Professor i sosialpsykologi ved Høgskolen i Volda, Tor-Johan Ekeland, forteller at om han som forsker skulle spekulere i dette temaet, ville det da være naturlig å først prøve å kartlegge fenomenet: Når skjer dette? Hvordan? Og så videre.
- Jeg ville da tippe at det som oftest skjer spontant, og i situasjoner der navnebruk inngår i raske beslutninger/handlinger, og situasjonen/konteksten er assosiativt knyttet mer til "Per enn til Pål."
- For eksempel om det er Per som oftest bruker å få skjenn for å rote med maten, kan det være at hans navn blir brukt selv om det denne gangen var Pål som var synderen.
Navn ikke en identitet
Ekeland opplyser til Foreldre & Barn at det ofte hender at han kaller sitt barnebarn med sin sønns navn, og at det handler trolig om situasjoner som er gjenkjennbar fra sine egne erfaringer med sønnen.
- En hypotese er også at det barnet vi sist hadde i tankene, vil også ha sitt navn "øverst i bunken" i en gitt situasjon, og vil da også lettere bli uttalt.
- I nære relasjoner er navn egentlig ikke så viktig - vi trenger ikke navn for å huske og identifisere hverandre, derfor er det kanskje lettere å rote sånn spontant.
Ekeland understreker at når vi derimot bommer på navnet til fremmede, skyldes det trolig helt andre mekanismer.
Les også: (+): Var det riktig å forlate ektemannen min for en annen?
Unngå å si feil
Jo likere medlemmene i kategorien er, desto større fare for forveksling. Det er helt normalt å forveksle, og skjer lettere når vi er litt på "autopilot" og opptatt på flere fronter samtidig.
- For å redusere faren for forveksling, si navnet inni deg før du sier det høyt, råder Karlsen.
Forvekslingene skjer oftest når begge personene er tilstede. Tilstedeværelsen av personer "primer" navnene deres i hukommelsen vår, slik at de blir litt aktivert i underbevisstheten vår.
- Når de ikke er tilstede, blir det mindre slik "priming" eller ubevisst aktivering, påpeker forskeren.
Så når du bare er sammen med den ene ungen, er faren for å forveksle navn litt mindre.
For å motvirke tendensen vil det nok, ifølge Karlsen, også hjelpe at barna har mer ulike navn- navn som ikke bygger på de samme bokstavene og rimer.
- Bjørn og Pål er begge korte navn, for eksempel. Pål og Aleksander hadde vært vanskeligere å forveksle.
- Men vi liker vel samtidig bokstavrim i navn, de skal jo også klinge godt med etternavnet, som begge har til felles vanligvis, understreker han.
