– Jeg glemmer aldri den intense frykten som traff meg da jeg hørte disse ordene

– Svangerskapet var utrolig velkomment, og gleden over å skulle bli foreldre var stor. Å få vite at vi ventet ikke bare en, men to, små kom selvsagt som en overraskelse. Jeg hadde liksom aldri tenkt at det var noe som kom til å skje meg, forteller Rikke Andersen åpenhjertig.

Da paret fikk summet seg litt tok det likevel ikke lang tid før tankene gikk i retning av hvor fint det faktisk ville være å få to samtidig, og hvor stor glede de små ville komme til å ha av hverandre.

– Alt virket så fint på alle kontroller, og jeg var i god form under graviditeten. Tanken på at noe galt kunne skje slo meg aldri. Jeg følte meg så trygg.

Da Rikke plutselig en dag i uke 23 fikk kraftige kynnere ble hun ikke særlig urolig. Ikke var de spesielt vonde, og hun tenkte at det nok bare var en av babyene som bevegde litt ekstra på seg. Et besøk hos jordmor bekreftet at dette var helt normalt. Få timer senere skulle hun likevel få beskjeden som snudde opp ned på alt.

– På en planlagt kontroll på Ullevål så de at vannet snart kom til å gå. Fra det øyeblikket gikk alt så fryktelig fort; de ringte føden og ba dem klargjøre riehemmende medisin og lungemodningssprøyte.

– Jeg ble livredd, men var nok i sjokk. Der og da forsto jeg ikke alvoret i det som nettopp var blitt sagt; At jeg ville komme til å føde innen bare to dager, og at situasjonen var veldig kritisk, sier Rikke stille.

Grusom følelse

Den lille jenta, som de allerede hadde gitt navnet Helén, lå nederst i seteleie og det ble bestemt at babyene måtte ut ved keisersnitt. Tvillingbroren, Andreas, lå lenger opp.

– Det var en helt grusom følelse å vite at jeg ble sendt til fødsel for å føde to små som skulle ha ligget trygt og godt i magen min i enda flere måneder. Gjennom hele operasjonen var jeg våken, og det kjentes som om babyene ble revet ut av magen min.

Ved siden av satt Martin. Ingen av dem klarte å si stort.

Tårene rant nedover begges kinn, og redselen var til å ta og føle på. De var så smertelig klare over at dette kunne gå begge veier, at marginene var så utrolig små og at det sto mellom liv og død.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

– At rommet var fullt av leger og sykepleiere var så skremmende. Vi følte oss så maktesløse, og kunne bare håpe. I all hast ble de hastet av gårde i hver sin kuvøse og lagt rett på respirator.

Tvillingparet ble født første dag av uke 24 i svangerskapet. Et vanlig svangerskap varer fra 37 til 42 uker.

Les også: Dette må du vite om magesmerter i svangerskapet

Enda et sjokk

Timene som fulgte før foreldrene fikk se dem føltes som en evighet. Rikke forklarer det som enda et nytt sjokk.

– Med sine knappe 500 gram var de så uendelig små der de lå. Ved synet av dem forsto jeg nok virkelig hvor alvorlig dette var.

Legen som møtte dem la ikke skjul på at de første døgn og uker ville være kritiske. Alt kunne skje, og tilstanden til de små endre seg fra det ene øyeblikket til det andre. Rikke beskriver en altoppslukende fortvilelse.

– Barna våre var ikke lenger i mammas trygge mage, og de var ikke engang nær hverandre. Så plutselig, og så altfor tidlig, var de helt alene i verden.

Les også: Bestemor til to – nå er hun gravid igjen

Den vonde telefonen

Få dager senere ringte mobilen til Rikke mens hun befant seg et annet sted på sykehuset. I den andre enden hørte hun stemmen til en sykepleier fra intensivavdelingen. Med rolig stemme fortalte hun at Helén ikke hadde det bra. Foreldrene måtte komme med det samme.

– Jeg glemmer aldri den intense frykten som slo meg da jeg hørte disse ordene. I lang tid etterpå skulle jeg be både familie og venner om ikke å ringe meg. Lyden av mobilen min gjorde meg ekstremt uvel og redd.

Rikke og Martin løp alt de kunne til avdelingen. Der hadde de allerede bestilt ambulanse for i all hast å frakte den lille jenta den korte veien til Rikshospitalet. De trodde hun trengte en operasjon grunnet sykdom i tarmen.

– Samme natt, etter utallige timer med venting, fikk vi beskjed om at jenta vår hadde hatt en stor blødning i lillehjernen. Ingen kunne si noe om hvordan det ville gå før om flere dager.

– Helén var hvit på knokene av smerte. Det var så tydelig at hun ikke hadde det bra. De neste dagene ble delt mellom Andreas på Ullevål og jenta vår på Riksen. Frykt, sjokk, sorg og maktesløshet kan best beskrive det vi gjennomgikk, forteller Rikke.

Første og siste gang de fikk holde henne

Det viste seg snart at blødningene var så store at jenta deres ikke kunne reddes. Respiratoren ble koblet av. Stille og rolig sovnet hun inn på mamma og pappas bryst. Det var første og siste gang de fikk holde henne.

– Den intense sorgen jeg kjente på da jeg fikk henne på brystet, og visste det var fordi hun skulle dø, er vanskelig for meg å beskrive med ord. Smerten er uutholdelig. Man har lyst til å gjøre alt i hele verden, men kan ikke gjøre noe. Det føltes som et mareritt som aldri ville ta slutt, sier Rikke.

Å dra tomhendt fra Rikshospitalet var så smertefullt. Den lille jenta ble igjen der uten livet. Foreldrene måtte tilbake til Ullevål for å håpe på det beste for den lille gutten.

– Vi hadde ikke noe valg, og måtte være sterke for ham. Sorgreaksjonen for Helén var nok i første omgang sjokkfylt, og kom nok på mange måter på et dypere plan etter vi forsto at Andreas skulle overleve, og vi etter fire lange måneder kom hjem fra sykehuset som en liten familie.

Samleside: Alt du må vite om fødselen

Møte med hverdagen

Mammaen beskriver tiden etter hjemkomst som kontrastfylt, hvor det raskt har svingt mellom glede og sorg.

– Jeg skulle jo ha hatt permisjon med tvillinger, og det skulle være fullt kaos med to barn som sov og skrek om hverandre. I stedet kom vi hjem med et barn for lite, og en gutt som hadde kjempet for livet i lang tid. Det hadde vært så mange opp- og nedturer, og batteriene våre var nok ganske utladet, forklarer Rikke ærlig.

Først da hun fikk senket skuldrene kom den største sorgreaksjonen. Trygt hjemme klarte hun for alvor å ta innover seg hva som hadde skjedd. Alle de knuste drømmene, og sorgen over at Andreas har mistet søsteren sin.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

– Det er noe jeg har tenkt veldig mye på. Den lille gutten vår er så ung, men har allerde så mye bagasje. På sykehuset hadde vi ikke tid til å kjenne ordentlig på sorgen, vi måtte være der for han.

I møter med helsesykepleier, fastlege og psykolog har hun fått forståelse for at dette er en sorgprosess som tar tid, men som kanskje aldri vil ta helt slutt. Gang på gang har Rikke gått gjennom alle bildene og minnene i hodet fra tiden på sykehuset.

– Jeg har forsøkt å være åpen om sorgen min, siden denne er noe som påvirker hverdagen min i så stor grad. Det føles som om jeg lever i to verdener; en med en stor skygge av sorg som henger over meg, og en med en stor sol av glede fordi Andreas overlevde og er en så fantastisk gutt.

– Når jeg ser på Andreas blir jeg hele tiden minnet om at de skulle ha vært to. Om han mestrer noe nytt, kan jeg ta meg i å tenke: Hva ville Helén ha gjort nå? Ville hun ha sett på broren sin, eller ville hun ha vært den som gikk i spissen? Og ville de ha lignet på hverandre. Spørsmålene er så mange, men jeg vil aldri få vite.

Stor sorg

Rikke er bevisst på at hennes sorg ikke skal gå utover sønnen.

Likevel kjenner hun på en redsel for at det å se foreldre som sørger i større eller mindre grad vil påvirke ham videre i livet.

– Jeg forsøker å sørge når jeg har tid for meg selv. Gjennom mitt engasjement i Landsforeningen for uventet barnedød har jeg fått møte mange likesinnede, og det har vært så godt å kunne prate med andre som bærer på den samme sorgen. Der kan jeg få Helén-tid.

Andreas har vært, og er, under tett oppfølging. Tross en altfor tøff start på livet, ser det så langt ut som det har gått veldig fint. En lungeutviklingsforstyrrelse er det eneste som er oppdaget.

– Fremtiden skal fylles med glede over Andreas, men jeg er også klar over at sorgen vil fortsette å være der, selv om den etter hvert kanskje vil ta en ny form, sier Rikke.

Les også: Ine kommer til verden så altfor, altfor tidlig. Så skjer det utenkelige med mor

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

Enorm påkjenning

– Fødsel og død er begge store og betydningsfulle livshendelser i menneskers liv. Å skulle oppleve disse to hendelsene så tett knyttet sammen er selvfølgelig ekstra dramatisk, i tillegg til at fødselen skjer før tiden, sier Anne Kristine Bergem, psykiater og universitetslektor ved OsloMet.

Hun påpeker at alle følelser vil kunne dukke opp i en slik situasjon – sjokk, sinne, fortvilelse, bekymring og glede over det barnet som lever og mange, mange flere i en eneste rotete og slitsom blanding.

– For noen vil det kunne skje at man forsøker å stenge av for følelsene også, fordi det er så veldig slitsomt å føle så sterkt. Det kan være en form for forsøk på å beskytte seg. Ettersom man ofte må opprettholde fungering i hverdagslivet selv når slike hendelser oppstår, vil mange bli fryktelig slitne, men likevel holde det gående.

Bergem påpeker at sorg har mange uttrykk, og det finnes ingen riktig eller gal måte å sørge på. Det er ikke uvanlig at to mennesker håndterer sorg og kriser på ulike måter. Det viktige er at de helt fra starten av snakker åpent med hverandre ikke bare om barnet de har mistet og sorgen omkring tapet, men også om måten sorgen preger dem på.

– Hvis det er vanskelig å klare det på egenhånd, finnes det både sorggrupper og terapeuter eller mennesker i ulike trossamfunn som har mye erfaring med å snakke med mennesker i sorg, sier psykiateren.

Dersom et par som har mistet et barn fjerner seg fra hverandre og er kritiske til hverandres måte å sørge på, kan det ifølge Bergem slite ytterligere på forholdet. Det er også viktig at foreldrene får støtte på at de har lov til å glede seg over det barnet som lever. Det barnet har behov for tilstedeværende foreldre som er bevisst sin sorg, men som også kan være tilstede i det levende barnets liv.

– Et levende barn må aldri komme i skyggen av et dødt, uansett hvor vondt det er for foreldre å miste et barn. Det å få anledning til å snakke om en eventuell dårlig samvittighet som måtte dukke opp er viktig, sier Bergem.

– Det er naturlig å få dårlig samvittighet hvis foreldre ikke klarer å ta seg av det levende barnet, men samtidig er det viktig at de får hjelp til å være foreldre selv om de er i sorg.

Denne saken ble første gang publisert 06/12 2019, og sist oppdatert 06/12 2019.