SPRÅK OG BARN
Vi kan fort avsløre om det er barn som ikke blir lest for
Språk fascinerer. Språk informerer og formidler. Det trøster, gleder, gir omsorg og bygger relasjoner. Samtidig kan språk såre og være nådeløst. Hvordan skal vi bruke språket i samspill med barn?
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Språk i all sin form er den viktigste kontaktskapende faktoren i samspill med andre, og rommer så mye mer enn man skulle tro.
Og det dreier seg ikke bare om det verbale. Forskning viser at språket i form av ordene vi sier, det verbale, kun utgjør rundt 30 prosent av det vi kommuniserer.
70 prosent av det vi formidler når vi snakker med andre, kommer fra kroppsspråket vårt: Bevegelser, mimikk og gester.
Noe av det viktigste du som forelder og vi
i barnehagen kan gjøre for å berike barnas språk, er å introdusere dem for bøker og høytlesning. Enkelt sagt, men likevel så komplisert, forbereder høytlesning og litteratur barn på livet som skal leves.
Litteraturen er en effektiv vei til et rikt språk. Barnets språkutvikling stimuleres.
Når vi leser høyt for barnet, møter det flere ord enn det gjør i dagligtalen og øker ordforrådet.
Litteratur stimulerer fantasien, nysgjerrigheten, og lysten til å vite og lære mer.
Når du leser for barnet ditt, er barnet selv med på å dikte i fortellingen og skape sine egne bilder. Når man gjenkaller det som har blitt lest, oppøver barnet bruken og forståelsen av ord og begreper.
Les også: Tegnene på at barnet trenger hjelp med språket: – Dette er det største faresignalet
Høytlesing er en hyggelig aktivitet
Høytlesning skaper gode relasjoner mellom foreldre og barn. Det er en hyggelig sosial aktivitet i de travle hverdagene. Møtene og samtalene rundt bøker danner fellesskap og gjør også at du blir bedre kjent med barnet ditt.
Noe vi voksenfolka i barnehagen nesten synes er det viktigste, er at høytlesning trener konsentrasjonsevnen. Den kan det nemlig skorte noe gruelig på. Når du leser for barnet, lærer det å lytte og konsentrere seg om noe dere sammen retter oppmerksomheten mot.
Og dette kommer ikke minst til god nytte
i alle sosiale settinger man måtte ferdes i … Vi kan fort avsløre om det er barn som ikke blir lest for ved at de mangler både fokus
og konsentrasjon.
Når barn lærer seg historier godt, og vil høre den samme boken om igjen og om igjen (ja, det blir kjedelig når du har lest «Lille Larven Aldrimett» ca. 237 ganger). Da er det lov til å bytte bok. Og heller ta fram Larven igjen om 237 dager.
Høytlesing bidrar også til å øke barnets sosiale ferdigheter.
Tenk det!
Gjennom litteraturen får barnet erfaringer med situasjoner som det ikke får erfaringer med i den vanlige hverdagen.
Barnet øver seg også på å leve seg inn i,
og forstå andres situasjon og følelser.
Ikke snaut med andre ord.
Morsomme samtaler
De fleste leser for barna sine på sengekanten på kvelden. Et koselig og viktig øyeblikk å ha i hverdagene som er livet.
Ofte oppstår samtaler når man leser også. Om språk, for eksempel. Yngstejenta var fem år, og vi hadde lest i det enkle barneatlaset en kveld.
Da atlaset var klappet sammen og søvnen skulle finnes, begynte hun selvfølgelig å stille spørsmål. Mange spørsmål som jeg møtte med undring og returspørsmål. Men hun gadd ikke finne svarene selv, hun ville få dem servert.
«Hvilket språk snakker de i Sverige?»
«Svensk.»
«I Frankrike, da?»
«Fransk.»
Og sånn holdt hun på til trøttheten var
på nippet til å ta henne.
«Hvilket språk snakker de i Polen?»
«Polsk» (jeg var ganske lei på det tidspunktet).
Så da tok jenta skjeen i egen hånd da hun stilte det siste spørsmålet for kvelden:
«Hvilket språk snakker de på Nordpolen? Nordpolsk!»
Les også (+): Sønnen vår sier han blir mobbet av læreren. Hva skal vi gjøre?
Fy!
Det er ikke bare høytlesning som er viktig for barnas språk. Måten vi voksne bruker språket på, har også betydning – og det er viktig å snakke til barna på en måte de forstår.
Det er noen ting som er fy, og som vi bør være tydelige på.
«Styggeord» og bannskap er ikke akseptabelt. Tross at dette er en del av hverdagsspråket og hvor barna hører både storesøsken og voksne som farger dagligtalen med slikt.
Jeg glemmer aldri den gangen faren min stanget hodet opp i pianoet og spontant utbrøt «faen»! Han bannet aldri, så den må ha gjort innmari vondt, den hodeskallingen.
Og det gjorde stort inntrykk på meg.
Å herme andres uttale av ord og lyder er strengt forbudt. Jeg har opplevd hvordan enkelte barnehageansatte har hermet barns dialekt. Da er det inn på teppet, uten noe snikk snakk. Det er både å trakassere og å mobbe, og slikt frabes.
Den vanskelige ironien
Er det noe som IKKE hører sammen, er det ironi og barn! Evnen til å tolke og forstå denne type humor utvikles rundt 12-årsalder. Kroppsspråket kan bekrefte det som sies eller bidra til total forvirring. Og forvirringen kan oppstå hos både barn og voksne.
Doble budskap funker særdeles dårlig,
gjør barna usikre og i ytterste konsekvens utrygge.
Noen mennesker utvikler aldri evnen til å forstå ironi. De fleste kjenner sikkert til voksne som ikke tar den.
Jeg har for øvrig i løpet av mine 24 år i arbeidet med barn truffet på et særdeles bittebittelite antall som forstår ironi. Barna som tar denne humorformen er primært vant og kjent med den hjemmefra hvor foreldrene bruker ironien aktivt og konsekvent.
Gøy med rim?
Eldre barn rimer ord og navn. Is og gris,
jakke og bakke er innafor og bare gøy, men navn, derimot, kan være kimen til både konflikt og grining. For Ole synes det er kult å rime Trine med grine. Eller bombine.
Tulleord er ofte det som skaper mest latter. Det er bare det at Trine ikke synes det er SÅ stas at navnet hennes tulles med.
Men, så rimer Trine Ole med kjole. Ole blir lei og sur fordi han ikke vil at navnet hans skal drives gjøn med.
Han forstår ikke at Trine gjør som ham og at hun sårer ham slik han gjorde det med henne.
Det spiller ingen trille for meg om ungene sier «Ragnhild Pagnhild», men hadde jeg vært fire år, hadde saken vært en annen.
Les også: Fem grunner til at du bør lese høyt for barnet ditt
Do-ord
På avdelingen jeg jobber på, har vi noen regler. Ikke så mange, egentlig, men denne er grunnleggende hva gjelder relasjonsbygging og fellesskap: Barn liker å snakke om bæsj.
MEN, det er strengt forbudt å snakke om det ved matbordet, samt å kalle noen for det.
Barn har av en eller annen grunn et sterkt behov for å snakke do-ord, som jeg kaller det. Og det kan skje i de fleste situasjoner og på de mest upassende plasser.
Dette kan like gjerne være i prøverommet i klesbutikken som grøntavdelingen i matbutikken.
De minstes språk
Toddlerne, som er de som stabber og går, bruker kroppsspråk, lyder og latter aktivt i samhandlingen med hverandre. Det hele er ganske intenst. De løper, hyler og ler, og danner både fellesskap og relasjoner.
Toppidrettsutøvere hadde blitt utslitte hadde de holdt tempoet til disse småingene, for de kjører bånn gass der de springer fram og tilbake på fellesrommet, og kaster seg ned på madrassene med boblende latter. Gang på gang på gang.
Og det er selvfølgelig innendørs det er desidert morsomst å bedrive dette.
Avslutningsvis vil jeg derfor legge til: Jeg har i løpet av karrieren innsett at innestemme er en myte.
