Selv supermammaer gråter

KOMMENTAR:

Hva gjør jeg når jeg har to barn som gråter og jeg bare vil gråte selv?

Det er i utgangspunktet ikke et retorisk spørsmål, det er et spørsmål jeg har stilt meg.

For det er mulig erfaring kommer med alderen, men min erfaring er at livet fortsatt har sine utfordringer og nedturer som voksen. Og med barn kommer en god dose oppturer og nedturer i tillegg.

Trøste, og bære

Plutselig har du armene fulle av følelser. Og noen ganger er armene fulle av frustrasjon og tårer. Som når minstemann faller og slår seg, er stuptrøtt etter en natt med alt for lite søvn, eller det har vært en krangel i barnehagen.

Jeg løfter ham opp, holder ham tett og trøster og sier at det går bra. For det gjør jo som regel det, og jeg kan og vil så gjerne være der for ham.

Noen ganger er begge guttene frustrerte og gråter. Da er jeg takknemlig for at jeg har to armer. Og selv om jeg ikke kan gi begge barna hele meg, så er jeg i hvert fall der. Jeg står på kne med ett barn i hver arm, og tenker «Tenk om jeg hadde hatt tre?».

Selv to armer ikke alltid er nok.

Hva gjør jeg?

Og så er det de dagene hvor jeg selv har lyst til å gråte. De dagene hvor jeg av en eller annen grunn kjenner at det å stå opp er en bragd i seg selv, og jeg vet at jeg ennå har i vente å vekke og få opp, kle på, lage frokost til, få på vinterklærne og følge barna i barnehagen.

De dagene hvor jeg gråter innvendig, kanskje også utvendig. Og barna ikke nødvendigvis er i toppform selv.

De dagene hvor jeg føler meg langt fra super.

I de øyeblikkene spør jeg: Hva gjør jeg?

Vondt i hjertet

Det er ikke mange dager jeg har det sånn. Men de kan komme innimellom, og jeg kjenner at selv om jeg er voksen og mamma er jeg fortsatt bare et menneske. Hjertesukk.

Så står vi der i gangen,  og minstemann snufser og får ikke på seg skoene sine. Jeg bøyer meg ned og hjelper til, og til slutt er vi endelig over dørstokken. Det føles som en milepæl er nådd, og klokka har ikke engang rukket å bli ni.

Mens vi tusler bortover sier jeg:

- Vet dere, i dag er mamma lei seg og har litt vondt i hjertet sitt.

- Hvorfor det? spør eldstemann.

Jeg forklarer at noen dager er det sånn, også for voksne. Men det går over.

Han tar hånden min, og så går vi til barnehagen.

 

Teksten er opprinnelig publisert på bloggen Helle Bornstein.