Karrieremamma vs hjemmemamma

KOMMENTAR:

Jeg løper ned bakken mot bilen. Hopper inn og vrir om tenninga. Blinker ut og kjører ned mot byen. Sliter med å finne parkeringsplass, men har fortsatt god tid. Håper håret ikke ble for ille under lua.

Endelig framme. Dørene går opp, og jeg trer inn i varmen.

Bak glassvegger sitter to damer fordypet i en bunke papirer. Er det søknaden min, tro? Jeg banker forsiktig på, og åpner døra. Hodene spretter opp. Ansiktene bryter ut i entusiastiske smil.

Nå er det showtime!

God match

To blide damer presenterer seg ordentlig, og jeg kjenner roen senke seg bare ved å se på dem. To hoder, to sett øyne, helt normale munner uten huggtenner. Dette kommer til å gå bra!

Og det gjør det.

Den lyse forteller om bedriften. Jeg kjenner hvor riktig dette føles for hver nye innsikt hun gir, og idet de fire ordene som skal favne om bedriften dukker opp på skjermen smiler jeg. Det der er jo meg!

Jeg vet at jobben og jeg vil være en skikkelig god match, og jeg merker på dem at jeg kan lære vanvittig mye underveis.

For en mulighet dette ville vært! Så mye ansvar, nye bekjentskaper, læring og kreativitet! Tenk om det er meg de vil ha til slutt!

Det viktigste

Likevel er det et spørsmål jeg må få avklart. Det er én faktor som er mer betydningsfull enn noe annet:

“Deres tid er verdifull, min likeså. Jeg må bare få spørre om noe. Som jeg nevnte er min viktigste rolle akkurat nå å være mamma. Vi har valgt litt annerledes enn de fleste, og har ungene hjemme. For meg er det derfor helt avgjørende å få vite litt mer om arbeidstiden. Er det rom for hjemmekontor, eller vil det være behov for å være tilstede til en hver tid?”

Og da sier hun det. Det som endrer alt. Det som river Drømmejobben vekk fra meg.

"Det er naturligvis rom for litt fleksibilitet, men vi trenger noen som kan være tilstede på kontoret når kunden er på jobb. Altså mandag til fredag, åtte til fire."

En bit av himmelen

Pila suser vekk fra buen. Den går opp i en rett linje. Treffer ballongen med et smell. Eksplosjonen skaper umiddelbar stillhet. Små gummibiter daler ned til bakken.

Jeg lener meg tilbake. Her er det bare å være ærlig. Selv om det gjør vondt. Selv om bildet av den entusiastiske karrierekvinnen, med klikkesko og lykkeliggjørende arbeidsoppgaver, er som å smake på en bit av himmelen.

Kostnaden ville vært for stor. Vi har ikke valgt bort barnehage fordi vi har dårlig råd, vi har valgt å ha begrensede midler fordi vi gjerne vil ha barna hjemme.

Drømmejobben

Smaken av himmel kan være bittersøt, men jeg angrer ikke et sekund på at jeg søkte. Selvtilliten til hjemmemammaen har fått en real boost, og jeg har møtt to damer hvis veier jeg kanskje kan snuble over ved en annen anledning. Når timingen er bedre. Når tiden med ungene ikke må forsakes.

Dessuten har prosessen fått meg til å innse noe fint. Noe som har åpenbart seg gjennom kveldstimer med prat mellom pappaen og meg. En liten søknad, en forventningsfull ventetid, et deilig svar og noen grunnleggende spørsmål og verdier hvis sannhet måtte reetableres. Denne opplevelsen har satt spor i form av en dypere glede og stolthet over den viktige jobben jeg allerede gjør.

Dersom jeg var i tvil, er jeg helt sikker nå. Jeg besitter jo Drømmejobben i dag.

Takknemlighet

Vi sier farvel og på gjensyn med gjensidige smil, og jeg går ut i foajeen. Pumpsene blir byttet ut med flate sko mer velegnet for vinter. Jeg drar fram jakke og refleksvest. Skuffelsen erstattes gradvis av takknemlighet, åndedrett for åndedrett.

Bilen ruller hjemover. Det er ikke ofte jeg kjører i rushtida. Nå snegler vi oss avsted. Dette ville vært en del av karrierepakken. Fem timer i bil hver eneste uke. På fem timer kan vi gå til Sjurnakken og ned igjen, selv med toåringen, og dessuten få tid til å lage middag. Sammen.

Jeg svinger av hovedveien, landskapet endrer seg og øynene mine speider automatisk etter elg langs grøftekanten. Lysene fra vinduet til verdens fineste hus ønsker meg velkommen hjem, og nå ler jeg plutselig høyt.

Ett vindu med adventsstjerne og persienner halvveis ned, og ett vindu med adventsstjerne og manglende persienne. Fireåringen tok knekken på den da han bare skulle teste om den kunne trenes i…

Jeg går inn. Blir møtt av en strålende ettåringen i døra. Jeg løfter ham opp og snuser inn duften hans, og bærer ham med bort til sofaen. Mannen er spent, vil høre hvordan det gikk. Bra, sier jeg. Veldig bra.

Nok av tid

Det er ikke mer varsling som skal til. Ulveflokken har været meg.

“Maaaammmaaaa!” hører jeg hvinende fra loftstua, og guttene kommer farende i tur og orden ned stigen. De hopper bort til meg. Må opp i fanget, alle som en. Jeg klemmer, koser, og kjenner denne uendelig sterke følelsen av takknemlighet strømme helt ned i fingertuppene som stryker etter tur over de lyse luggene.

To timer borte, og gjensynsgleden er bekreftelsen jeg egentlig ikke trenger. Det kunne vært drømmejobben, men jeg har fire små gutter og god tid. Hjemmemammaen smiler over gjenvunnet styrke.

Karrieremammaen smiler, hun også. Hun går litt unna, blir stående i døråpninga. Avventende, men har det ikke travelt. Hun ser familielykken som utspiller seg. Hun både forstår – og anerkjenner.

Det er nok av tid. Dette er viktigst for dem, akkurat nå. Hun kan vente. Det er verdt det.

(Teksten er opprinnelig publisert på bloggen www.eventyrelin.com.)