Når ble barnefotball synonymt med sukkerrus?

KOMMENTAR:

Vi var strålende glade da Lillebror begynte å trene barnefotball i idrettslaget for en tid siden. Mens Storebror nærmest har grodd røtter ned i pc-stolen, er det fremdeles mulig å lirke Lillebror ut av huset. Og det selv uten å dingle med en Ipad i en snor foran nesen. Frisk luft og mosjon, det vil vi ha!

To ganger i uken er det trening på nærmeste fotballbane. Alt vel så langt. Med gutten trygt plassert i hjertet av norsk barneidrett, er han sikkert på vei mot en sunn og sterk kropp. Trodde jeg.

Fotballunger på sukkerspeed

Men i det siste har noen av fotballmammaens illusjoner gått i tusen knas. Muligens ble de truffet av en litt for hard skruball.

Det tok nemlig ikke mange ukene før min illusjon om det sunne legemet forsvant.

Tidligere tenkte jeg rimelig naivt at de som styrer med fotball forstår sammenhengen mellom input og output: Sunn mat og drikke inn. God fotball og spreke spillere triller ut.

Men hva skjer? På kampdager er pausene en eneste sukkerorgie, med brus, sjokolade, vafler og unger på sukkerspeed.

Ukul matpakke

Dessverre er Lillebror belemret med en mamma som er utdannet kostholdsveileder. Ifølge ham består ryggraden min av en lang stangselleri i stedet for knokler. Nå synes jeg selv at jeg er rimelig flink til å skeie ut i helgene, men jeg prøver likevel å være kostholdsbevisst i hverdagen. Så også på kampdager.

Skrekk og gru for en skjebne! I hvert fall når Lillebror er i en alder der kameratenes bifall er alfa og omega. Allerede på første kampdag skjønte jeg raskt at vi var helt bak mål (når jeg nå først holder meg til fotballterminologien):

Lillebror stilte med en standard, lite kul matpakke og en flaske kaldt vann. Kameratene møtte opp med lommene fulle av klingende mynt og femtilappene blafret. Geipen til poden ble lenger og lenger ettersom fotballkompisene gaflet i seg den ene sukkerbomben etter den andre. Lillebrors tynne bønn om sjokolade og brus i pausen «fordi alle andre får», ble blankt avvist.

Universets strengeste mamma stod fast og bestemt i stormen av protester - en kamp eller to. Deretter var det full kapitulasjon.

Riktignok skurrer det i min snusfornuftige hjerne å se Lillebror stappe seg med sukkerguff mellom hver kampomgang. Likevel skjærer det enda mer i mammahjertet å se ham sitte helt alene med matpakken sin, mens kameratene danser samba mellom sjokoladeplater og cola.

Tjener på usunne vaner

Hallo!!! Er der ingen trenere som ser sammenhengen her? Som ser linken mellom halve befolkningen på barnefotball og halvfeite voksne med diabetes?

Er det ingen som ser at når fotballkidsa blir et par år eldre, er det pizza og øl etter kampen det går i?

Ikke få av ungene våre kommer til å bli introdusert for drikkepress gjennom fotballmiljøet. Kanskje ikke rart, så lenge vi jevnlig ser avisoppslag om kule proffspillere som drikker seg dritings på by'n.

Enten vi liker det eller ei, er det dessuten en stor sjanse for at ungene våre i løpet av tenårene dropper ut av laget. Statistisk sett ender langt flere opp som gode supportere, enn som aktive spillere. Banen byttes ut med godstolen. Fotballen med fjernkontrollen. Da hadde det vært smart å ha gode kostholdsvaner i bånn.

Hvorfor skal idrettslag som tilbyr ungene en sunn fritidsaktivitet, tjene penger på å selge pølser, brus og sjokolade til de samme spillerne? Er ikke det å gi med den ene hånden og så snappe tilbake med den andre hånden?

Yoghurt og frukt?

Noen synes kanskje at jeg er en sur megge. Jeg kan vel unne ungene å ha det litt gøy! Dessuten får de jo masse mosjon på fotballbanen!

Joda, jeg skjønner argumentasjonen. Selvsagt er det bedre å løpe først og deretter spise godteri, enn å bare spise godteri uten all løpingen.

At idrettslaget trenger å tjene penger for kunne tilby fotball som aktivitet, skjønner jeg også. De må overleve økonomisk som alle andre. Så for all del: La idrettslagene selge mat i pausene! Men kan de ikke ta noen litt gode valg innimellom?

Jeg mener ikke at ungene våre skal gumle kliknekkebrød og drikke gusjegrønn juice av hvetegress i pausen. Men hva med å hive litt grovt mel i vaflene? Eller bytte ut sukkerbrusen med sukkerfritt, og fjerne de aller største mega-giga-iskremene fra frysedisken? Det er tross alt stor forskjell på en liten pin up, og en trippel sjokolade karamellbombe!

Hva med å tilby helt enkle ting som yoghurt og frukt? Vil man legge litt ekstra i det, kan man selvsagt selge fruktsalat i plastglass, eller tilby fargerike smoothies.

Styrker immunforsvaret

Ja, det trengs litt ekstra kreativitet. Og ja, det er sikkert mer arbeid. Men pengene kommer fremdeles til å trille inn i klubbkassen. Ungene kommer fremdeles til å kunne kose seg med noe godt i pausen. At de slutter å virvle rundt på banen i sukkerrus, burde ikke være noe stort minus.

Foreldrene risikerer til og med at ungene kommer hjem med litt færre forkjølelser etter lange og kalde treninger i vinterhalvåret. Immunforsvaret styrkes nemlig når sukkerinntaket går ned. Ikke dumt det heller!

Det er ingen tvil om at barnefotball på sitt beste er gull verdt. Gode opplevelser, kameratskap og lagånd. Fysisk aktivitet, frisk luft og mestringsfølelse.

Så hvorfor ikke bruke fotballarenaen til å gi ungene våre gode byggesteiner for voksenkroppen? Så får heller usunne vaner tåle å få et aldri så lite (fotball)spark bak.