Jeg er Superwoman

KOMMENTAR:

Sønnen min hadde bursdag i forrige uke, og hvert eneste år vandrer tankene mine tilbake til den dagen for seks år siden da jeg lå på Ullevål og skrek etter presten. Jeg er jøde, så jeg burde strengt tatt ropt etter rabbineren, men det vet jeg jo at de ikke har på norske sykehus. Så det ble presten.

Nå tenker kanskje du som ikke ha født før at dette vil du ikke lese! Men fortvil ikke, det er en positiv ende på denne visa.

Og til dere som har født, men som ikke synes det var så ille: Vel, bra for deg!

Vaginatraumer

Selv synes jeg det var så inni granskauen vondt at jeg fortsatt får høy puls og hjertebank av å tenke på det.

Så vondt at jeg tror jeg har fått vaginatraumer. Til dags dato får jeg gysninger lang oppi magesekken bare av tanken på å for eksempel sette inn en spiral. Det skjer ikke. Au.

Sønnen min veide 4100 gram da han ble født. Han var en stor og fin og helt ferdig baby med runde kinn og syltestrikker rundt alle ledd.

Det skulle bare mangle. Han lå og gnura inni livmoren min i hele 13 dager etter termin. Og vokste og vokste.

Jeg har lest at babyer kan legge på seg 200 gram i uka de siste ukene. Det er en svær cheeseburger i uka det!

Det vil si at om han hadde kommet ut la oss si en uke FØR termin, hadde han veid litt over 3500 gram. Det tror jeg hadde vært bedre.

Klar, ferdig, gå!

Jeg la meg i elleve-tiden 12. juni 2009. Jeg lå hele natten med sinnssyke ryggsmerter. Eller rier, som det heter.

Fødselen skulle etter planen settes i gang klokka 9 neste morgen, så jeg var jo noe spent, men klokka 7 ga jeg opp forsøket på å sove og gikk i dusjen.

Da røk den berømte slimproppen(!) og først da innså jeg at fødselen faktisk var i gang.

Ingen pauser

09.00. Jeg ankommer Ullevål. Får et rom, og venninnen min som følger meg (hun er gravid med barn nummer to) setter seg i en stol og ser på at jeg vrenger meg. Allerede da er det så infernalsk vondt at jeg må holde pusten hver gang riene kommer.

Samtidig skjønner jeg at jeg er blitt lurt. Mine fødsels-erfarne venninner har lovet meg at jeg vil få en pause mellom riene. At det gjør vondt, vondt, vondt - så en topp med vondt - og deretter helt smertefritt før neste runde.

Vel, med meg går det kontinuerlig. Ingen pauser. Når riene når toppen går de sant nok nedover i smertenivå, men øyeblikket etter dundrer de rett opp igjen.

Min venn lystgassen

11.00. Den gravide venninnen min er byttet ut med søsteren min. Hun fikk flashbacks av å se på meg lide, så hun orket ikke mer. Som man kan forstå.

Jeg ringer i bjella og sier jeg må ha epidural. Smertene begynner å gi meg panikk. Får beskjed om å SLAPPE AV fordi jeg ikke har mer enn to lusne centimeter åpning. Epidural er visst ikke aktuelt før jeg har minst fire centimeter.

Men jeg kan få lystgass. Den er nå min beste venn, og jeg puster inn i maska til jeg blir grønn.

Det blir vel ikke verre nå?

17.00. Jeg har feber. Noen forsøker å flerre opp innsiden min med en rusten hermetikkboks. Jeg ligger og vrir meg, og spenner hver eneste muskel hvert eneste sekund. Jeg er virkelig ikke god på smerter.

Men nå kan det vel ikke bli verre? Visst pokkern kan det det!

Kroppen er blitt et torturkammer. Og premien fortsatt utenkelig langt unna.

Men jippi! Her kommer anestesilegen! Driller inn en nål i ryggmargen min, og fem minutter senere ligger jeg i sengen og tar på meg lipgloss og lar søsteren min fotografere meg mens jeg gliser og viser djevelhorn med fingrene. Veldig tøff og veldig smertefri. Himmelsk!

Hvor blir det av ungen?

20.00. Jeg åpner meg fra innsiden og lever livets glade dager. Legene sier at det går jevnt og trutt oppover mot 10 centimeter. Da skal jeg visst få pressrier. En sykepleier lover meg at hun vil få hilse på sønnen min før hun går av vakt klokka 23. Jeg ser på klokka foran meg full av håp og motivasjon! 3 timer... Go!

23.00. Ingen unge i sikte. Jeg har 10 centimeter åpning, men det eneste jeg merker er noen nye, rare, overveldende smerter. Det dundrer inni meg. Ungen skrur seg rundt som en tornado på fire kilo som kjemper med nebb og klør for å komme seg ut. Men det er jo ikke plass!

Jeg roper at jeg dør. Griper tak i jordmoren og sier at de har oversett en feil. Det er så satans vondt. Jeg roper, hyler, griner. Jeg vurderer å hoppe ut av vinduet.

På toppen av det hele ber de meg om ikke å presse. Vel. Det er like fornuftig som å be noen hoppe ut i et basseng og ikke bli våt.

Det er jo ikke jeg som presser. Det er helt ute av min kontroll. Kroppen min er besatt, av babyen, og den babyen presser seg ut helt uavhengig av hva jordmoren ønsker seg.

Seriøst!

00.00 Jeg blir fistet. Jordmoren fister meg!

Jeg skriker. Hun spør tørt om jeg «vil ha ut bebisen eller inte.»

Jeg griner. Hun tvinger meg rundt på alle fire. Jeg rauter. Seriøst. Akkurat som kuer gjør, når de er blitt skutt og har overlevd! Jeg rauter. De lydene som kom ut av meg var urkvinnen!

Og med det får jeg masse energi, blir presseklar. Jeg blir Superwoman! Dette helvetet her er det bare én vei ut av. Jeg er ikke redd, bare forbanna og dritlei og helt maktesløs. Så jeg presser. Jeg kan kjenne at babyens hode presser seg ut, samtidig som mitt eget hode føles som det skal sprenge som en håndgranat.

Rundt meg står et team på syv mennesker som heier og tørker svette. Knærne mine blir løftet opp mot ørene: «PREEEESSS!!!!!!!!!»

Jeg presser. Som en dronning, presser jeg! Men herregud, så vondt. Snart er jeg mamma, død eller levende. Ungen må ut. Så jeg presser til det nesten svartner for meg.

Respekt

01.04. Vrææææææl!

Nå er det ikke jeg som skriker. Det er han lille, fine gutten som ligger nedenfor beina mine.

Jeg er i sjokk. Så kommer han opp til meg. Og jeg er så lettet. Og har ikke vondt ett eneste sted. (I hvert fall ikke før de begynner å sy i riftene mine.)

Jeg er ferdig. Jeg er ikke lenger gravid. Jeg er ikke lenger i fødsel. Nå er jeg endelig blitt mamma!

Og til alle dere som føder gang på gang og gleder seg av hjertens lyst: Respekt!

Det der gjør jeg ikke en gang til.

Denne saken ble første gang publisert 22/06 2015, og sist oppdatert 24/06 2017.