- Søsteren min og jeg plaget livet av hverandre som barn

KOMMENTAR:

Til nå finnes det bare én sønn i mitt liv, og det er helt nydelig. Min eneste sønn. Min eneste ene og alt det der.

Men av og til mimrer jeg om mine barndoms glansdager, da jeg og søsteren min freste rundt i barndomshjemmet vårt som Tom og Jerry. Søsteren min er fire år eldre enn meg, og syntes selvsagt jeg var en pest og en plage å få inn i huset.

Det var jeg også. Århundrets største mammadalt. Jeg sladra til om alt. Limte meg fast til henne til jeg var minst 13 år. Satt oppå henne om kveldene. Og hylgrein i timevis når hun var bortreist en sjelden gang. Jeg tror søsteren på sett og vis fikk moren sin revet vekk da jeg kom til verden.

Likte å lage kvalm

Vi ler av det nå. Men vi ler enda mer når vi kommer på de små, plagsomme tingene jeg gjorde. Jeg krevde det meste, kan du si. Søsteren var litt lunere og mer inneslutta enn meg. Hun likte privatlivets fred, leke med vennene sine, høre på musikk og alt det vanlige. Det likte jeg også. Spesielt sammen med henne... Jeg elska henne og synes hun var verdens kuleste! Hun synes så klart jeg var en liten klegg som forpesta livet hennes.

Nå bruker jeg kanskje litt brutale ord, men det ligger masse søskenkjærlighet og bisarr bonding bak det hele. Søsteren min var og er snill og sinnsykt morsom, og jeg elsker henne i hjel. Men vi likte å lage kvalm med hverandre. Og hun var alltid litt smartere på bøllinga enn meg. Jeg var tross alt fullstendig naiv og selvopptatt - og fire år yngre - og mitt sterkeste kort var å sladre til mamma.

Suzanne er dum-leken

Her er en liste over sju sjuke ting vi plaget hverandre med da vi vokste opp:

1. Vi lekte «Suzanne er dum» leken. Den gikk ut på at min elskede storesøster sa «Suzanne er dum» på repeat helt til jeg ble rasende og begynte å grine. Ironien her: Jeg var alltid den som spurte om vi kunne leke «Suzanne er dum.» Det var mye lekeslossing og tøys før jeg rakna. Female bonding på macho nivå.

2. Min fandenivoldske søster kunne finne på å gi meg fingeren mens vi så på barne-tv eller film. Og den ble værende i været. Hun hadde en psykisk styrke som en toppidrettsutøver. Så der satt hun og viste fingeren til meg uten å fortrekke en mine i fjeset eller gi så mye som en vag respons på at jeg var i ferd med å få hysterisk raserianfall mens jeg kommanderte at hun skulle slutte. Så begynte jeg å grine, og sladra til mamma. Når mamma kom lot hun som ingenting. Dette må man bare elske!

3. Min tur. Dette finnes det bildebevis av: Søsteren min skulle feire bursdag. Forskjellen på en 9-åring og en 13-åring er ganske brutal. MEN! Ingen bursdag skulle feires i det Aabelske hus uten at jeg, Dronning Suzanne, skulle være med. Jeg gremmes stort når jeg ser bildene av den ekstra stolen på hjørnet av bordet med tenåringsjenter på kalas. Og det enormt glade gliset mitt etter å ha grini meg til å sitte ved bordet sammen med dem, stivpynta og klar for fest. De sosiale antennene hadde ikke utviklet seg helt enda. Ingen vil ha lillesøstra si ved bordet når man blir 13.

Pissesur heltinne

4. Når mitt store idol og pissesure heltinne hadde besøk av venninner kjørte jeg samme løpet. Jeg minnes sterkt at jeg sto utenfor døren hennes (som i god tenåringsånd selvsagt ble låst) og banket på og spurte om de ville leke med meg. NEI! ropte de fra rommet hennes. Så da ble jeg stående der. Og glo og mase. Og bare være en skikkelig kjip snørrunge. Som til slutt sladra til mamma. Nådeløst.

5. Hvis søsteren min kjeda seg skikkelig, gadd hun av og til å leke med meg. Yndlingsleken gikk blant annet ut på at hun lurte meg inn på badet og låste døren. Så ba hun meg hoppe ut av vinduet og gå gjennom ytterdøra for å komme inn igjen. Men når jeg hadde hoppet ut av baderomsvinduet og tomlet meg ned til ytterdøra,  stod hun klar - og låste den også. Haha! Jeg kan bare tenke meg hvor moro hun synes det var. Helt til jeg fant en spade og slo hull i glassruten på døren. Ah, de gode minnene. Jeg følte meg som Kevin i Alene Hjemme, mens hun var den grusomme storebroren Buzz.

6. Lørdagsgodt. Jeg minnes veldig godt koselige turer til kiosken. Vi fikk en femmer hver. Kjøpte godteri av en dame som plukket for oss, 50 øre her og der. Hvite kremmerhusposer og masse godis. Søsteren min pleide ofte å late som hun hadde spist opp alt godteriet sitt, for å se meg spise opp mitt. For å så trekke frem godisposen og ha masse godteri igjen. Resultat: Suzanne griner. Og sladrer til mamma.

7. Da jeg var 15 år inviterte søsteren min meg til Chicago der hun jobbet som au pair. Der var jeg i ti dager. En av de fineste turene i mitt liv. Etter det ble vi bestevenner. Eller... Fortsatt søsken. Fortsatt knuff og knurr mellom slaga, men fy fader så snill og grei hun er. Hun er alltid ærlig. Og passer på.

Jeg føler meg fortsatt som en unge i forhold til henne. Hun er stor, jeg er liten. Sånn er det med den saken.

Men ingen er bedre å ha når livet stormer.