Kjære storesøster. Eller storebror

KOMMENTAR:

Husker du somrene da vi var små, på Nøtterøy?

Mormor som stekte vafler på terrassen, i vaffeljernet koblet til verdens lengste skjøteledning, signert morfar? Morfar, han tøffingen som tok deg med i stallen for å pusle med travhestene, som absolutt ikke var kosete. Verdens beste morfar, som kjørte oss hjem til mormor igjen da vi gikk lei.

Mormor lager verdens beste vafler, ikke sant?

Og jordbærgrøten, mormors jordbærgrøt. Den man fort kan spise tre porsjoner av, selv i voksen alder. Bare fordi mormor har laget den, og alt hun lager er så hjertevarmt og smaker så vanvittig godt.

De første svømmetakene

Husker du da jeg lærte å svømme i Bekkevika på Tjøme? Lakrisrøttene man kunne dra opp og tygge på vei nedover den kronglete stien som ledet til langgrunn badebukt. Det var jo sånn jeg lærte å svømme, fordi jeg kunne gå et par meter til. Og et par meter til. På de lange benene mine. Helt til jeg bare måtte svømme. Fordi jeg ikke turte annet.

Brennmanetene var ikke så viktige da, husker du? Alt som betydde noe var å vise at jeg kunne holde meg flytende i vann.

Krone-is og aviser

Og så var det båten. Den som kom tøffende inn til svabergene, lastet med krone-is til de små og aviser til de voksne. Den gangen man fikk noe for en tier. Isbåten. Den som ga sukkerkiling i magen.

Husker du da farfar hadde lyst til å melde meg inn i speideren, men mamma nektet, fordi jenter skal hverken knyte knuter eller plystre?

Donaldblader i soveposen

Husker du da det mest spennende i hele verden var å klatre opp loftstigen hos mormor og morfar, legge seg ned i de gammeldagse soveposene og lese Donaldblader fra den gangen da mamma og onklene var som oss? Til solen som stekte på taket fikk oss til å sovne? De var deilige, de soveposene. Med mønstre og farger man ikke kunne forstå seg på.

Men du var ikke med

Men.

Du husker jo ingenting. Du var jo ikke med. Du deler ikke mine minner.

Deg. Som jeg savner når halvbroren vår på fjorten er pubertal, og moren vår bare ikke forstår. Hun som bare reagerer i affekt og raser. Smeller. Jeg orker ikke ta den praten med henne. Om hvordan kjefting preger et barn. Den praten greier jeg bare ikke. Alene.

Uten deg blir det ord mot ord, erfaring mot erfaring. Mor mot avkom. Hun har liksom alltid rett, hun. Jeg husker godt hvordan det var. Men, uten deg, går konseptet én mot én alltid i hennes favør.

Ingen å le sammen med

Deg. Som trøster vekk at trettiårskrisen har gitt meg nok et grått hår på hodeputen og poengterer at det i alle fall ramlet av og ikke ble sittende. At jeg unngikk hårskjending. Mens jeg sov. Og så ler vi. Samtidig.

Når media sier at overgangsalderen snart kan inntreffe og at jeg aldri kommer til å bli skikkelig rekkehuslykkelig. Og du vet at egentlig vil jeg bare gråte for det der gråe håret.

Du, som kan si at det ordner seg. Men at det er jo helt tydelig hvem i flokken som er smartest. Mest beriket på kunnskap. Hvem som løper raskest, selv om det står om millisekunder. Eller hvem av oss som har arvet alt det fine i farmor.

Kjære storesøster. Eller storebror

Du. Som kan si at "nei, nå har onkel gått for langt i denne Finn.no-shoppingen sin", le litt og dra en hyggelig og familiær vits om det hele.  Sende meg et blikk, før du ler du enda litt mer. Og jeg ler. Du og jeg sammen.

Kjære storesøster. Eller storebror.

Det er ikke sånn at du er borte, du var jo aldri der. Du har aldri eksistert.  Det vet jeg jo. Og du er ikke savnet, for så vidt.

For man kan ikke lengte etter noe man aldri har hatt.

Men jeg lurer ofte på om du hadde vært litt sånn som meg.

Denne saken ble første gang publisert 18/05 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.