Åpenhet
«Det jeg skal fortelle deg nå, er veldig trist»
Barnepsykolog Magne Raundalen har lært meg at det er bedre å snakke om forferdelige hendelser som berører barn enn å lage forferdelige hemmeligheter.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
«Det jeg skal fortelle deg nå, er veldig trist. Pappen din er død».
Sitatet tilhører en prest og er hentet fra en reportasje om selvmord jeg skrev for en del år tilbake som foreldrelivsjournalist.
I den forbindelse besøkte jeg en enke og hennes tre barn. Dagen etter at ektemannen og pappaen deres tok livet sitt, hadde den lokale presten en åpen og nær samtale med dem, som var veldig verdifull, ifølge trebarnsmoren.
Hun var opptatt av å ta barna, som alle var under fem år, på alvor, for å hjelpe dem best mulig gjennom det traumet det er å miste pappaen sin.
Barna fikk se ham ligge i kisten, og la oppi tegninger i fine farger, som de hadde laget til ham.
Moren ville ikke at barna skulle bli store før de fikk vite hva som hadde skjedd med faren. Hun var opptatt av at de skulle få ærlige svar på det de lurte på – forklart på et forståelig nivå for sin alder.
Fireåringen fortalte meg at faren hadde en tankesykdom. Jeg ble, både som journalist, mor og menneske, berørt av hvordan trebarnsmoren håndterte livskrisen i familien.
Det vi sier til barna må være sant
I reportasjen om selvmord intervjuet jeg også barnepsykolog Magne Raundalen, som er en av de fagpersonene i Norge som har jobbet aller mest med barn i kriser.
Han var tydelig på det samme som enken jeg intervjuet. Nemlig at åpenhet er viktig for at barn skal slippe å leve i en tåkeheim av fortielser.
«Vi må si sannheten. Det vi sier til barna må være sant. Med en slik hemmelighet i familien, vil mange hendelser og reaksjoner bli uforståelige. Det er bedre for barna at du snakker om den forferdelige hendelsen enn at du lager en forferdelig hemmelighet», sa Raundalen i intervjuet den gangen.
Barnepsykologen var klar på at barn trenger svar som er så forståelige og sannferdige som mulig umiddelbart etter et selvmord.
Det gjelder også i andre kriser der barn er pårørende. På den måten har de voksne noe å bygge videre på når barna vil vite mer fordi de blir eldre og kan forstå mer.
Les også: Jeg glemmer ikke min manns svik som far
Å tåle alle følelser
Men hvordan får vi til dette? For å kunne stå stødig sammen med barna i en livskrise, trenger vi å tørre og kjenne på de vonde og vanskelige følelsene selv.
Fortrenger vi og stenger ned de følelsene sjokket og sorgen fører med seg, er det vanskelig å være autentisk i møte med barn som opplever for eksempel alvorlig sykdom eller dødsfall.
Etter at jeg utdannet meg til EQ-terapeut, har jeg flere ganger tenkt på intervjuet jeg gjorde med moren og de tre barna som mistet sin kjæreste i selvmord. Under intervjuet fortalte hun meg at hun, som barn, også opplevde å miste et søsken i en ulykke.
Denne kvinnen berørte meg – og en stor del av inntrykket jeg sitter igjen med, er at hun hadde jobbet mye med seg selv og var et styrket menneske, som tålte både barnas og sine egne vanskelige følelser da selvmordet rammet dem.
Barnets mentale helse
Under terapiutdanningen ved EQ Institute, lærte jeg mye om ulike livskriser. En av lærerne mine, Hanne Hjertaas, sa at om hun skulle gi et forebyggende råd til mennesker som har det vanskelig, så er det å finne noen du kan dele alle tankene og følelsene dine med: Et menneske som tåler deg når du ikke tåler deg selv.
Klarer vi som foreldre å være et slikt menneske for barna våre når vi gjennomgår livskriser, kan vi bidra til å styrke barnas mentale helse til tross for at de opplever noe skjellsettende i livet.
Denne tilnærmingen gir psykologisk trygghet. Ufølte følelser og mangel på språk for vanskelige følelser, gir derimot utrygghet.
Frykt hos voksne
Når et barn oppfatter frykt hos voksne, skaper det utrygghet. Barn er gode på å speile oss, og dersom vi går rundt og er redde uten å sette ord på det, vil barna sannsynligvis fange det opp.
Ofte vil frykten den voksne føler, vendes utover som irritasjon eller sinne mot barna og de nærmeste.
Hvis vi voksne ikke anerkjenner vår egen indre uro, vil det «tyte ut» på andre måter – og det skjer som regel i de nærmeste relasjonene.
Da trenger vi å se på vår egen historie og undre oss over hva dette handler om. Kanskje opplevde du selv alvorlig sykdom eller dødsfall i barndommen, som du ikke har bearbeidet?
For å kunne ivareta deg selv emosjonelt, vil jeg råde deg til å snakke med noen. En psykolog eller en terapeut kan hjelpe deg med å bearbeide din egen historie – slik at du får en større forståelse for hva som trigger deg og hvorfor du reagerer slik du gjør.
Å bli bevisst sin egen historie, gjør oss mer autentiske som mennesker. Det blir lettere å være til stede sammen med barnet. Vi klarer i større grad å møte barnets emosjoner i en krisesituasjon på en trygg og rolig måte.
