Skolestart
Mitt første foreldremøte
Skolestart har gått utmerket for sønnen min. Det er jeg som har fått nye angster og bekymringer.
KOMMENTAR:
Disse skolestartgreiene er både en fryd og et lite kaos om hverandre.
Altså, for min sønns del går det veldig fint. Men JEG kjenner på en hel haug med nye angster og bekymringer.
For etter mange år som selverklært surrehue uten særlig dreis på rutiner, er det nå en hel masse nye rutiner jeg må forholde meg til. Jeg trengte visst at sønnen min begynte på skolen.
Heldige oss!
Disse nye rutinene gjør at barnet mitt endelig sovner før klokka halv ti om kvelden.
Og han gleder seg til å stå opp. Hver dag er ny og spennende!
Her om dagen stod jeg og spionerte på ham fra vinduet før jeg skulle hente han. Babyen min spilte fotball i skolegården, high fiva og lo, og skled godt inn i gjengen. Så heldige vi er!
For min del har det siste året vært kaotisk. Strøjobber som journalist som kommer og går, jobbsøknader hvor jeg faller gjennom, samlivsbrudd og store ambisjoner i en gigantisk smeltedigel.
Da har det vært viktig å ikke bare tenke på seg selv. For skolestart er en svær greie! Og lillemann har til nå klart seg utmerket. Startet fotballtrening, aktivitetsskole, undervisning, rutiner og lekser.
Foreldremøte
Men jeg var altså på foreldremøte her om dagen. Det var lærerikt! Blant annet ble det poengtert at boller og brus ikke er tillatt i matpakkene. Fornuftig.
Men hva er greia med kakeforbud på bursdager?
Her er fem oppdagelser jeg gjorde på mitt aller første foreldremøte på skolen:
1: Spisefriparty er ut. Da jeg var barn var det slik at når noen hadde bursdag, kom foreldrene med kake, chips eller noe annet gøy og klassen hadde bursdagsfest i spisetiden. Det er ikke lov lenger. På mange måter er det greit - de er 27 elever i klassen, og 27 dager med spisefriparty er kanskje litt i overkant. Men jeg synes likevel det er litt leit at jeg ikke kan komme valsende inn i klasserommet med en liten sjokoladekake på selve dagen.
2: Det er ikke verdens undergang om barnet mister pennalet. Selv om det skjer allerede etter to små uker ut i skoleåret. Skrekken som hogg tak i meg da jeg innså at pennalet ikke lå i sekken, henger ikke på greip med noe som helst. Hvorfor den store panikken? Note to self: Kjøp nytt pennal. (Eventuelt: Ha alltid et ekstra pennal liggende.)
3: De andre foreldrene er mistenkelig lik deg selv. Foreldre er stort sett laget av samme ulla, viser det seg, uavhengig av om de kjører rådyr bil eller såvidt overlever på trygd. En kjapp introduksjonsrunde mellom alle foreldrene, og det var hevet over enhver tvil: Både vi og ungene våre ligner på hverandre alle sammen. Ganske hyggelig, i grunnen.
4: Skillet mellom dem som melder seg til foreldreutvalget og dem som ikke gjør det, er ikke så stort. Jeg tenkte automatisk at de som tar det ansvaret er bedre foreldre enn de som ikke melder seg. Men her er det mye mer enn godt foreldreskap som spiller inn. TID, for eksempel. Og om man er alene med barna eller er to om jobben. Og ikke minst evnen til å holde rutiner og ha ansvarsfølelse for andre enn seg og sine. Av respekt for de andre lot jeg være å melde meg, da jeg er skråsikker på at det neste året blir i overkant mye for meg. Men neste år! Da vil jeg være hun mammaen som tar i et ekstra tak for å arrangere vennegrupper og gjøre stas på jul- og sommer-avslutningen!
5: Mange av barna har lik sekk. Det er fort gjort å ta feil. Særlig når man haster ut døra fra AKS. Men vit at dette medfører særdeles mye unødvendig styr når alle helst vil hjem og lage middag og slappe av etter en lang og hektisk dag. Derfor: Du vet alt det maset med å sette navn på absolutt ALT av klær, sekker, bøker, sko og kjerringa til presten? Det er ikke noe skoleledelsen tjaser om for moro skyld. Det har jeg allerede erfart på den harde måten: Etter å ha svanset hjem med sekken til en i A-klassen, måtte jeg løpe ut i striregnet for å levere og bytte tilbake. Ikke gøy.