- Nå er det vel på tide at dere får flere barn snart?!

KOMMMENTAR:

«Herlighet, nå er det vel på tide at dere får flere barn snart?!»

Kommentarene treffer meg like kraftig i magen, som et slag, hver eneste gang.

Jeg blir ikke vant til det.

For noen, faktisk ganske mange, virker det like naturlig å sette spørsmålstegn ved antall barn du har, som ved hva du skal ha til middag.

Evig strøm av nyfødte

Jeg forsøker å ikke la det gå inn på meg. Det er jo sånn alle sier uten å mene noe med det, forteller jeg meg selv.

Men noen ganger, når natten kommer, og jeg skal scrolle meg gjennom Facebook en siste gang før jeg sovner, kjenner jeg på hele den mørke delen av følelsesregisteret mitt.

Jeg setter meg i stua, for å virkelig grine litt mens jeg blar nedover, for å unngå å vekke mannen min enda en gang med tårer og sinne.

Disse nettene virker feeden min som en evig strøm av nyfødte babyer, smårollinger, gravidmager, og nyheter om familieforøkelse. Jeg har mest lyst til å poste et bilde av en negativ graviditetstest, men tar meg i det. Jeg innser at det er ikke fertile venner og bekjente sin feil at jeg ikke er gravid, og faktisk aldri skal bli det igjen, selv om jeg bare er 27 år.

Fertil som en stein

I to år hadde vi (eller jeg, riktignok) alarmer på telefonen som varslet om både eggløsning, menstruasjon og beste tidspunkt for befruktning. Jeg googlet meg lettere psykisk ustabil, og slukte alle råd jeg fant.

Jeg smugdrakk hostesaft på nesten-alkoholiker-nivå, og smurte meg inn med eggehvite nedentil. Til tross for at mannen min hadde sagt at der gikk grensa.
«Det han ikke vet, har han ikke vondt av», tenkte jeg, der jeg stod i mørket på natta med hånda nedi kjøkkenskuffen på jakt etter egg, igjen.

I løpet av de to årene har jeg stått timevis på hodet i senga, og graviditetstest hver morgen ble like naturlig som å pusse tennene.

Da jeg våknet med blodig dyne for tjuefemte gang etter at vi bestemte oss for å bli foreldre igjen, kom sorgen. En sorg så rar og svart, og jeg tror ikke jeg har grått på samme måte siden barneskolen. 

Gynekolog ble kontaktet, dette gikk ikke lenger. Jeg ble henvist til operasjon, og min forplantningsevne, som det så fint heter, skulle vurderes.

Jeg er like fertil som en stein, så vet dere det.

Alle kjenner noen som...

Når jeg sier det til noen, oftest som en irritert reaksjon på baby-spørsmål, virker det som om absolutt alle kjenner eller vet om noen som hadde fått samme beskjed, men vipps – så ble de gravide likevel. Det høres så enkelt ut når dere forteller om det, at jeg sitter igjen med inntrykk av at de nesten ikke hadde sex engang for å få det til!

Så kjipt for meg da, som puler som om selve livet stod på spill, men ikke får det til…

Vel, det er ikke den typen steril jeg er. Jeg er mer av den «egglederne dine ser ut som tygde kjøttkaker, og har virkelig ingen funksjon lenger»-typen. Så vet dere det, og.

Jeg har lært meg å leve med det. Og selv om det var tøft, og jeg måtte gå mange runder med meg selv, valgte jeg til slutt å hoppe ut av prøverør-køen. Etter mer enn to år med prøving på den babyen vi så høytidelig ble enige om å lage, orker jeg ikke flere skuffelser.

Vi har ei nydelig jente på åtte år, som vi gleder oss over hver eneste dag. Hun er nok.

Tenk deg om

Likevel, når det virker som om absolutt alle, bortsett fra meg selv, er i aktiv babyproduskjon, så er det vondt. Når dere spør meg om jeg ikke snart bør få flere barn, er det jævlig vondt.

Et sted inne i meg, men dessverre litt for langt inne fremdeles, gleder jeg meg på deres vegne. Alle dere med babyer og gravidmager og stolte ultralydbilder på Facebook. Jeg klarer bare ikke å si det høyt, ennå.

Så, tenk. Tenk deg om neste gang du er på vei til å etterlyse (flere) barn i andres familier.

Noen vil bare ikke ha. Noen har nok. Noen har mistet, og noen sørger over barnet som aldri kommer.

Det er ikke din sak.