Han legger epleskrotter i bilen, sure sokker i sofaen og spiser opp godteriet mitt

KOMMENTAR:

Det er mye som irriterer meg med mannen.

Det er langt fra bare mangel på, og halvgjort husarbeid. Det irriterer meg også grenseløst at han tar så store biter når han spiser.

For det første irriterer det meg fordi det lager uhorvelig mye lyd. Selv om han tygger med munnen lukket, kommer det fryktelig mange udefinerbare lyder ut av han når han spiser.

Det andre som er utrolig irriterende med de store bitene, er at jeg må vente i nærmere to minutter før jeg får svar på det jeg spør om. Å holde en normal samtale under middagen er umulig.

(Okei, det er ikke bare mannens skyld, da. Vi har jo to kråker også som står og hopper på stolene sine og roper og synger og vil ha all oppmerksomhet).

Epleskrotter og snorking

Jeg syns også det er kjempeirriterende at han legger igjen epleskrotter i lomma på bildøra. Og glemmer å ta de med ut og kaste de når han kommer hjem.

Og så er det utrolig irriterende at han aldri merker selv at han sovner. Plutselig begynner han å snorke. Og når jeg sparker borti han, blir han sur for at jeg plager han. Når jeg prøver å si at han snorker, nekter han, for han har nemlig ikke sovnet ennå.

Han tar med barna ut og hopper i søledammer i joggesko.

Han vrenger av seg sokkene i sofaen foran tv-en om kvelden. Og glemmer de der.

Han drikker min boks med Pepsi Max, som jeg har satt i kjøleskapet for å ha lørdag kveld. Og når jeg endelig skal kose meg med en brus, er den borte.

Går det aldri an å dele?

Det er umulig å dele mat eller godteri med han. Kjøper vi en boks sushi på deling, får jeg kanskje i meg fem biter før han har tømt hele boksen.

Og kjøper vi en pose smågodt for å ha sammen på lørdagskvelden, er den tom før jeg har fått så mye som en eneste svart krokodille.

(Jeg får kanskje en gul, hvis jeg er heldig. Men de er på langt nær like gode som de svarte).

Han setter seg gjerne ned på do mens jeg står og sminker meg. Han glemmer igjen Clas Ohlson-katalogen på nevnte do.

Han legger q-tips igjen på badebenken.

Og han roper fryktelig høyt når han ser fotball på tv og Viking skårer.

Skikkelig irriterende, ikke sant?

Ville ikke byttet med noen

Men denne irriterende mannen er min mann.

Og jeg er usikker på om det er mulig å leve i et forhold uten å irritere seg over hverandre. Spesielt etter at man får barn.

Vis meg den personen som ikke irriterer seg over partneren etter år med søvnmangel, trassalder, søskenkrangling og «Mamma, mamma, se på meg!» dagen lang.

Jeg ville ikke byttet ut denne irriterende mannen med noen annen.

Dessuten er jeg helt sikker på at jeg hadde blitt like irritert på en hvilken som helst annen mann jeg skulle prøve å bo sammen med.

Og nå har det seg sånn at jeg endte opp med akkurat denne mannen. Og det er det såpass mange og gode grunner til, at jeg ikke hiver han på sjøen på grunn av disse irriterende tingene.

Irriterende kan jeg være selv

Dessuten vet jeg at han irriterer seg over ganske mange ting som jeg gjør også.

Som at jeg insisterer på å ha katten i senga om natten, slik at lakenet alltid er fullt av jord, gress og andre udefinerbare smuler.

Og at jeg er så trøtt om morgenen at jeg bruker en evighet på å komme meg ut av senga når han har sovemorgen. Hvilket resulterer i at ungene kommer inn og hopper i senga vår med jevne mellomrom for å få meg til å stå opp, og samtidig vekker han.  

Vi holder ut

Visst er det en kamp å holde ut med hverandre i perioder. Og spesielt tøft er det i småbarnsperioden.

Men et langt og godt forhold handler ikke bare om forelskelse, roser, sene middager, flettede hender, lange samtaler og stearinlys.

Et forhold handler også om epleskrotter, sure sokker og krangling om husarbeid.

Det er en kamp. Men vi holder ut.

Og det har vi pokker meg tenkt å gjøre resten av livet.

Teksten er opprinnelig publisert på bloggen Casa Kaos.