- Mamma, du er naken!

Kommentar:

Hvor lenge er det greit å være naken foran ungene? Mange vil sikkert svare «aldri». Men jeg er neimen ikke så sikker…

Jeg er i utgangspunktet ikke så nakenfri. Liker strengt tatt å være fullt påkledd til enhver tid. Jeg har heller ikke vokst opp med mye nakne voksne folk rundt meg. Det hadde vel vært litt rart om man var det.

Men som foreldre burde det jo være greit å kunne sprade ut av dusjen og lete etter et håndkle, eller vase litt rundt mens man skifter, uten klær på?

Eller er det bare flaut for ungene når de kommer i en viss alder?

Alltid ukomfortabel

Jeg har levd et helt liv der jeg har vært ukomfortabel med kroppen min. Forakt og avsky. Jeg kan fortsatt se meg selv naken i speilet og bryte ut i ulyder og riste på hodet mens jeg sier «æsj». 

Jeg har priset meg lykkelig for at jeg er velsignet med en gutt. Jeg innbiller meg at kropp er litt enklere for gutter. At de bryr seg mindre.

Men slik er det nok ikke. De små guttene sammenligner kropp, høyde og fysiske talenter allerede.

Finn Skårderud sa det klokeste jeg har hørt om kropp på lenge: Kroppen er den nye sjelen.

Helt for jævlig. Bakvendtland. Men for mange er det altså slik.

Temaet kropp er ukomfortabelt i seg selv fordi folk har så forskjellige meninger om hvordan kropp skal være. Og se ut. Og føles.

Er det upassende nå?

Sønnen min er i hvert fall veldig opptatt av å påpeke det når jeg i tide og utide dukker opp kliss naken på jakt etter noe å kle på meg.

Ikke at han synes det er guffent, for all del.

Men jeg er usikker på om det snart begynner å bli smått upassende å se puppene til mamma i full frontal mens hun stresser rundt med turban på hue og maser om at han må spise opp frokosten sin.

Naturlig kropp

For meg har det vært viktig at man ikke gjør så stort nummer ut av kropp i heimen.

Man er tildelt den kroppen man har, og den skal man liksom være glad i både med og uten klær. Jeg vil ikke at sneipen skal vokse opp med et forstyrra forhold til kropp, hverken sin egen eller andres. Heller ikke min.

Han har jo sett meg naken siden den dagen han ble født, så det er logisk å forvente at når jeg konsekvent har vært uten kroppslig skam så lenge han kan huske, burde det at jeg av og til viser meg i nettoen være like naturlig som at jeg er morragretten og at jeg er glad i cheeseburgere.

Må snakke om det hver gang

Men nå er vi altså kommet dit hvor vi må snakke om kropp hver gang kroppen flashes.

Spørsmålene hagler, og jeg, som den supermammaen jeg ønsker å være, svarer etter beste evne. Men noen ganger kommer jeg altså til kort.

Her er noen av de spørsmålene og utsagnene jeg knoter fælt med å finne pedagogisk riktige svar på (utenom å bryte ut i latter) som har dukket opp i det siste:

- Hva er de brune rundingene på puppene dine?

- Hvorfor har du så stor mage?

- Hvorfor er trusa di for liten?

- Hvorfor er tissen din så rar?

- Hvorfor har du hår under armene?

- Haha! Du er naken!

- Du ser rar ut.

- Du er naken.

- Jeg kan se rumpa di.

Dette er tilsynelatende enkle spørsmål, som ikke får noe annet enn helt enkle svar.

Jeg sier at det får være greit - alle er vi nakne under klærne.

Det er jo bare kroppen min! Vi er familie, så vi kan godt være nakne, lille venn. Ingen fare!

Plutselig er det flaut

Jeg har likevel i bakhodet det en kompis av meg svarte, da jeg spurte om det er slik at nakenhet er noe man på et tidspunkt slutter med:

- Jeg kan ikke si at det hyggeligste jeg visste om som barn/tenåring var å se muttern komme naken ut av dusjen. Har ikke blitt traumatisert, men når jeg kom oppi åra kunne jeg godt kunne vært det foruten.

Han synes altså det var flaut. Det er kanskje det?

Jeg tror jeg synes det er flaut selv, jeg. Nakne foreldre.

Foreldrene mine var ikke sånne nakenfolk, men eg hadde liksom håpet på at jeg selv kunne være det.

Jeg skal i hvert fall forsøke å beholde nakenfriheten her i huset litt til.

Denne saken ble første gang publisert 22/10 2015, og sist oppdatert 24/06 2017.