Barn og hund
11 ting både småbarnsforeldre og hundeeiere opplever
- Kom da, gutten min, bli med mamma så skal du få kjeks!
KOMMENTAR:
Står du stille og ser på ungen din leke i timevis og bruker mye tid på å tørke bæsj? Bruker du i overkant mye tid på å rose ham for småting? Jeg også. Forskjellen er bare at jeg ikke har barn, men hund.
Susanne Aabel skrev i fjor om 21 grunner til at bikkja di ikke er et barn, og jeg er klar over at min store og pelskledde sjarmør ikke er et menneske. Men på mistenkelig mange områder er det overraskende likt å ha hund og barn.
Her er 11 ting som både småbarnsforeldre og hundeeiere opplever.
1. Vi må stå opp om natta når de er små
Du får ikke sove, for ungen din sover ikke. Du må opp, amme, skifte bleie. Du husker ikke sist du sov godt, og merker at den lille tar oppmerksomheten din absolutt hele tiden. Døgnet rundt må du passe på og ta vare på ham.
Da hunden min var valp måtet jeg stå opp, kle på meg, gå ut på gangen, ut i heisen og ned 10 etasjer, ut i en ny gang og ut av blokka og stå ute mens valpen hadde glemt at han måtte tisse.
Så måtte jeg traske rundt ute, gå hele veien inn igjen og opp til leiligheten, for så å be samboer passe på valpen mens jeg gikk i våre egne fotspor med sprayflaske og papir for å tørke opp den lille ulykken han hadde på teppegulvet i gangen. Noen ganger virka ikke heisen, og da løp vi alle etasjene ned, mens jeg holdt en liten og frustrert krabat i armene, som benyttet anledningen til å sparke meg i ansiktet med labber fulle av tiss.
Er det rart noen som har hatt både baby og valp mener sistnevnte er mest slitsomt?
2. Vi må tørke bæsj. Mye bæsj.
Hvor mange bleier skifter egentlig en småbarnsmor i babytiden? Hvor mange ganger har du putta hele ungen i badekaret fordi det er bæsj overalt? Følt det lukter av ungen etter at du har dusja og skrubba ham fra topp til tå, for så å måtte gå gjennom det hele på nytt noen timer senere?
Jeg har vært ute på morgentur før jobb og endt med å komme altfor sent fordi jeg sto midt på fortauet og tørka bæsj ut av pelsen med en sort pose på hånda mens jeg prøvde å holde igjen en hund med dårlig mage. På utstilling for stappfulle busser som kjørte forbi oss.
Jeg har også stått i et blomsterbed med plastpose og Kleenex og tørka den samme hunderompa etter at han hadde bæsja ned både seg selv og nærmeste blomsterbed. På Karl Johan. Midt på formiddagen. På en lørdag.
3. Vi prøver å komme oss gjennom trassalderen
Ungen din vil ikke det du vil. Som å spise, i alle fall ikke det du har servert. Han ligger som en kålorm under bordet mens han hyler at du smurte på brødskiva feil og at han hater både deg og pålegget.
Du blir flau når han glor på overvektige folk på bussen eller roper høyt at «deg skal vi snakke om når vi kommer hjem» til mannen med rastafletter.
Hunden min har også hatt trassalder. Da hørte han overhodet ikke etter, og gadd ikke sitte selv om han kunne det i går, fordi han bestemte seg for at å sitte er kjedelig.
Eller hva med den dagen alle de andre hundene på grunnkurset lå pent på rekke i «dekk og bli», og eierne sto tre meter unna og så rolig på dem? Vår lille gutt valgte å stikke av og kaste seg ivrig over en fin goldendame som overhodet ikke hadde løpetid.
Han kan fremdeles glo på folk i mange minutter, når de gjør ting som å GÅ UT AV EN BIL, eller han legger seg ned og venter på hunden som kommer der i det fjerne, selv om det viser seg å være en trillekoffert.
Heldigvis vet både du og jeg at det meste av dette er midlertidig, og at de lærer å oppføre seg når hormontåka letter, selv om det å legge lekene sine utover hele stua tydeligvis er noe som varer lenger.
4. Vi sier veldig mye rart
Ting vi aldri trodde vi ville si. «Hvorfor er det dopapir over hele stuegulvet?» «Det står en fjellsko i sofaen». «Hvor er sokkene mine? Åh, jeg fant dem, men de var da veldig våte..», «Det var da voldsomt så mye sand det var på kjøkkengulvet» eller «Hvor i h… er dobørsten» er utsagn som kan dukke opp hos både valpeeiere og foreldre.
Og man har samtaler med kjæresten som ikke ligner så mye på dem man hadde under den første forelskelsen. «Hvordan var bæsjen hans i dag?» «Jeg tror han har vondt i magen, for han lagde sånn… lyd!» «Tror du vi må ringe legen/veterinæren?» eller «Hvor mange ganger har han gjort fra seg i dag?»
5. Vi jobber med innkalling
Ja, for det er det vi driver med begge to når vi skal ha dem til å bli med oss. Regel nummer én for god innkalling er å ha noe godt å tilby. Hverken hunden eller ungen gidder å komme om den ikke har en god grunn. Som et tilbud om noe spennende som skal skje for barna.
Hos mange hunder er det godbiter som gjelder, og de kommer i full fart, men noen ganger er det ikke godt nok likevel, og jeg blir stående mens jeg desperat kaster hundekjeks eller pølsebit i lufta og sier «seeee, åh, så spennende» når det har gått for lang tid.
En gang jeg var på nippet til å gjøre dette hørte jeg fra nærmeste lekeplass en mor rope til sønnen sin: «Kom da, Mathias, vær så snill, kom og bli med mamma, så skal du få kjeks!»
6. Vi bekymrer oss altfor mye
Tenker du mye på hvordan det går med sønnen din i barnehagen, hvordan dagene hans er, om han utvikler seg riktig og om hverdagene hans er bra nok? Lurer du på hvordan du skal få stimulert sansene hans nok og hva du kan finne på som hjelper ham med den mentale utviklingen?
Jeg også. Jeg leser moderne hundebøker, studerer youtube-videoer og diskuterer på nettet. Jeg har konstant dårlig samvittighet for alt jeg ikke får gjort og for at han må være alene mens jeg er på jobb. For ikke å glemme den gangen vi fikk valpen røntget på veterinærhøgskolen fordi han ikke ville spise i sommervarmen.
Jeg gir ham mentale utfordringer daglig og tenker altfor, altfor mye på om han er fornøyd, om jeg gjør ting bra nok og om han er blitt oppdratt på en så positiv, givende og lærerik måte som mulig.
7. Vi står ute i flokk
Jeg ser deg på lekeplasser. Ved fotballbaner og ved siden av de lokale skøytebanene. Du og de andre foreldrene som fryser, henger, skravler og venter. Som kjeder dere litt og kanskje innerst inne gjerne skulle sittet hjemme, men som blir så stolte og glade at dere nesten sprekker når den håpefulle skårer mål, balanserer på en bom eller klatrer til topps i klatrestativet for første gang.
Selv står jeg på parkeringsplasser. Og inne i iskalde haller. Og står opp grytidlig for å kjøre til stevner.
Det er kanskje ikke så moro for meg å stå stille på en gresslette mens pelsbarnet stormer rundt og leker med andre. Eller å vente på tur på en forblåst parkeringsplass midtvinters for at han skal prøve noe nytt i rallylydighet. Men den stoltheten jeg kjenner når han løper fryktløst over høye hindre på agilitybanen eller for første gang får til noe vi har øvd på lenge gjør alt strevet verdt det.
Og det beste er at om jeg virkelig ikke orker å dra kan jeg bare droppe det uten noen som sutrer eller blir skuffa over endring i planene.
8. Vi tilvenner dem selvstendighet
Husker du hvordan det var da du skulle tilvenne barnet til barnehagen? Kortere dager på jobb, bli igjen hos barnet litt lenger, og sakte, sakte kunne du være lenger borte. Det var fælt når han gråt og savnet deg.
Noen ganger merket du at du hadde gått for fort fram, og måtte lære ham at uansett hvor vondt og skummelt det er at mamma drar, så kommer hun tilbake. Bestandig.
Vi trente alenetrening med hunden vår i fire måneder. Vi filmet ham og så at han hoppet på døra og peip. Tenk om menneskene hans ikke hadde tenkt å komme tilbake? Vi hadde besøk av en atferdsterapeut (du kan jo sammenligne det med en pedagog) og gjorde alt vi kunne for at han skulle takle overgangen. Sakte, sakte kunne vi være lenger og lenger borte, og sakte skjønte han at vi kommer tilbake. Bestandig.
Og vi går aldri uten å gi beskjed først. Akkurat som deg.
9. Vi må takle mas
- Mammaaaa, jeg vil *putt inn aktivitet her*! Du er utslitt og ligger endelig på sofaen en liten stund, men det er fremdeles litt tid igjen til leggetid, og nå må det skje noe. Eller dere er på kjøretur, og du hører klaging og spørsmål om hvorvidt dere er framme snart.
Jeg kjenner problemet. Når vi har satt oss ned for å se på tv etter middag og tur kommer det nemlig en fyr og setter seg ned. Det er hans måte å spørre om det kan skje noe. Søk, leke eller lære nye triks, her er det bare å gå i gang med å gjøre noe.
Når vi er i bilen og nærmer oss skogen setter han i gang med en entusiastisk pipekonsert, overlykkelig over det som skal skje.
Og både du og jeg skryter av de små. Vi belønner, vi roser og vi tar vare på, selv på dager vi kan være lei, slitne og lurer på hva i alle dager vi har begitt oss ut på.
Vi setter klare, men rettferdige grenser, og vi vet at oppdragelsesstrategier fra 70-tallet med straff og raseri ikke er rettferdig, men skaper utrygghet. Både barnet og hunden vet hva som er lov og ikke lov, og hva det ikke nytter å mase seg til. Og de vet de kan stole på oss. Derfor teller vi til ti, puster dypt og prøver å gjøre selv de dagene der minstemann er helt håpløs til en dag der han føler seg verdsatt.
10. Vi er ikke lenger spontane
Bli med på lønningspils! Kollegene er klare til å dra videre ut etter kontortid på fredag, og sender entusiastisk ut mail. Eller en venninne vil dra på kino helt spontant midt i uka. Du sier nei. Igjen. Du må hente i barnehagen, legge og passe på.
Du blir med på 30-årslaget til venninna di halve kvelden, før du går hjem etter ett glass vin. Hvis du ikke har tatt bilen for å slippe styret. Det er vanskelig å skaffe barnevakt på kort varsel, og som oftest føles det like greit å droppe hele greia.
Jeg må alltid hjem til en liten fyr som har vært hjemme hele dagen. Samboer og jeg har et tidsskjema der den som går morgentur jobber litt lenger, mens den som drar tidlig på jobb må skynde seg hjem. Litt som at du og partneren din bytter på hvem som leverer og henter i barnehagen.
Vi kan ikke dra ut etter jobb, være ute seint eller forlate hunden hjemme på kveldstid hvis han har vært der hele dagen. Vi må ha hundepass, og om ikke noen kan passe ham, må vi velge å være hjemme.
Men innerst inne mistenker jeg at småbarnsmødre er som meg: Det er egentlig aller best å sitte hjemme og kose seg sammen med det yngste familiemedlemmet vi har savnet hele dagen.
11. Vi kjenner folk som alltid skal sammenligne
Barnet ditt er selvsagt verdens beste, og du vil så gjerne skryte av alt han får til. Men du har sikkert en venninne eller bekjent som skryter enda høyere av at sønnen hennes kunne krabbe, spise alene, snakke og sove hele natta mange uker før din.
Du skal ikke se bort ifra at han tar doktorgrad før han blir ett år.
Sånn er det for oss også. Det er alltid noen som må fortelle at deres hund løftet benet for å tisse, mistet valpepelsen og lærte seg å lystre kommandoer lenge før vår. Så hver gang vi vil skryte litt på sosiale medier vet vi at det kan dukke opp sånne kommentarer, gjerne litt subtilt fremlagt, men like fullt er det lett å skjønne hva folk egentlig sier.
Om vi har et motargument får både du og jeg fem nye ting Vidunderbarnet kan. «Har han ikke fått alle tennene ennå? Det har da min fått for lenge siden!»
I tillegg er både småbarnsmødre og hundeeiere så heldige at vi stadig møter folk som vet alt. Absolutt alt. Og de deler mer enn gjerne med oss. Hele. Tiden.
Han er det nærmeste jeg kommer
Hunden min er det nærmeste jeg kommer et barn. Han er den jeg ønsket meg, drømte om og planla med samboeren. Han er så veldig etterlengtet og elsket.
Jeg melder ham på aktiviteter jeg tenker kan være bra for selvtilliten hans, skvetter til om han piper i smerte og lærer ham å takle utfordringer i hverdagen.
Han gjør livet rikt og dagene gode, og samtidig har jeg aldri hatt så mange bekymringer.
Og det er vel ikke så veldig langt unna hvordan det er å være småbarnsmor?
Denne saken ble første gang publisert 26/01 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.