foreldrefelleskapet:
«Foreningen for søvnløse, telefon-smugkikkende, bleiesniffende, gulpbefengte, vandrende mat- og snørrpapirdispensere»
Les firebarnspappa Anders Eids hyllest til det vidunderlige, fargerike foreldrefellesskapet man finner på en lekeplass.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
De virrer rundt der på lekeplassen for de minste – i verdens mest likestilte fellesskap:
Foreningen for søvnløse, telefon-smugkikkende, bleiesniffende, gulpbefengte, vandrende mat- og snørrpapirdispensere.
Aksjemeglere som teppeselgere.
Smukkaser som tjukkaser.
Alle sitter de der sikle-skulder til sikle-skulder i den samme babybyssende båten.
En båt lastet med sandete tåtesmokker, stinkende bleieposer og 6 pakker våtservietter for 100 kroner.
Både de selvhøytidelige og likegyldige står der og babler i yndig babyspråk. Omtaler seg selv i tredjeperson.
Hviske-roper "vær forsiktig", "aua", "nææ-æi", og "æssebæss" – og deler ut skryt for hver minste babybragd.
Anders Eid er journalist på Klikk.no og småbarnsfar til fire barn, bosatt i Drammen. Han skriver om stort og smått for klikk.no og Foreldre & Barn.
Alle like stolte og omsorgsfulle.
Og alle med kroket rygg og lange, leiende armer.
Slik står de sammen med sine likesinnede sinnssvake, sjelesvake sjelesørgere.
Dautrøtte, men årvåkne.
Utkjørte, men henførte.
Passive, men påpasselige.
Oppgitte, men oppglødde.
De står der, tvunget til å leve i nuet. Tvunget til å følge med på hvert og ett av de butte, små skrittene. På alt hva de pillende små hendende prøver å få tak i.
Prøve å forutsi hvert innfall som plopper inn i det nysgjerrige, impulsive og ufornuftige lille hodet.
Jeg står der jeg også. Som jeg har stått der mange ganger før. Og ser på alle de andre foreldrene som kunne vært meg.
Ser på min lille, overambisiøse klatrebaby karre seg forbi en mer forsiktig sittebaby i trappen opp til sklia så sistnevnte faller på snørra i sanden.
Uøæææææææ!
Vi to våkende foreldrene rykker ut samtidig og rister oppgitt på hodet i takt. Utroper lyder som "nee-eei", "au-a" og "sååå-såååå".
Kan hende tror vi på helt forskjellige guder. Stemmer på helt forskjellige partier. Heier på helt forskjellige fotballag. Kanskje snakker vi også forskjellige språk.
Kan hende er vi to av verdens mest forskjellige personer.
Likevel nikker vi to fremmede gjenkjennende til hverandre. Med det smilende og forståelsesfulle blikket man vanligvis bare gir til nære venner.
Vi sitter nemlig skulder til skulder og ror i den samme, vidunderlige, men vaklevorne båten.
Uten å ha land i sikte. Uten å være helt trygg på at vi er på riktig kurs. Uten å helt fatte hva som egentlig er målet. Likevel føles det merkelig meningsfullt.
Lasten er nemlig så dyrebar, at alle – uavhengig av alle motsetninger vi ellers måtte ha – er hjertens enige om at det er best å ro i samme retning. Om å holde kursen stødig. Og om at det er uaktuelt å kaste inn årene.
