BARNEOPPDRAGELSe
Veloppdragne barn er ikke målet
Å være forelder handler ikke om å utøve mest mulig kontroll, men om å være en trygg, empatisk leder.
Dette er et debattinnlegg som representerer forfatterens meninger. Innlegget ble først publisert i NRK-ytring, men er gjengitt med tillatelse.
«Kan du ikke bare be ham tie stille?» sa hun. Treåringen hadde skreket nonstop i 30 minutter, både han og jeg var svett i øregangene. «Nei, det er ikke sånn vi oppdrar barn i dag», sa jeg.
I lang tid har vi vært mer opptatt av hva barna våre gjør, fremfor hva som foregår på innsiden.
Det er som om vi har glemt hvordan det er å være liten og sårbar. Og hvordan det er å ikke ha evnen til å håndtere voldsomme følelser på egen hånd.
I stedet velger vi i dagens samfunn å se barn som «trasser», «trykker på knapper» eller «klenger». Når vi ser barn på denne måten er det lett å føle seg utilstrekkelig som forelder, som om vi har mistet kontrollen.
Og dermed griper vi etter løsninger som lover mer kontroll, som fjerning av goder og belønningsskjemaer.
Her er målet å forme barnets atferd slik at det passer inn i samfunnets forventninger; være lydig, sovne raskt, spise pent. På veien glemmer vi det aller viktigste; relasjonen mellom oss.
Kilden til konflikt
Jeg tør påstå at kilden til konflikter med barna våre ofte handler om gapet mellom hvordan barn faktisk fungerer, og hvordan vi tror eller vil at ungene våre skal fungere.
Det betyr at barn ofte ikke er i stand til å oppfylle de urealistiske forventningene vi setter til dem.
Trusler og belønninger har eksempelvis kun kortvarig effekt, og lærer barnet ingenting annet enn at kjærligheten vi gir er betinget av «god» eller «dårlig» atferd.
Faktum er at små barn er impulsive, langsomme, eksplosive og lite fleksible.
Disse barna som vi elsker er til tider ganske vanskelig å leve med, men det er ikke sånn at barn planlegger å slå småsøsken i hodet, eller tenker noe særlig over konsekvensene av det.
Barna våre gjør sitt beste med de forutsetningene de har. Det gjør vi klokt i å forstå.
Å være forelder handler ikke om å utøve mest mulig kontroll, men om å være en trygg, empatisk leder.
Det betyr i praksis at det er mulig å sette en grense når barnet slår, og samtidig vise forståelse for at barnet ble sint.
En viktig del av barns læring handler tross alt om hvordan vi behandler hverandre.
I dagens samfunn er vi dessverre besatt av raske løsninger som ser bra ut og høres riktig ut, som at ettåringen sovner på egen hånd eller at fireåringen mister godteriposen på lørdag for å ikke følge en beskjed.
Dette lurer oss til å tro at lydige, samarbeidsvillige barn er målet med barneoppdragelsen. Men det er feil.
Les også (+): Foreldretabben «alle» gjør: – Det gir ikke mening for barnet
Foreldre og barn relasjon
Veloppdragne barn er ikke målet, det er bivirkningen av en god forelder-barn relasjon.
Vi står nå i et paradigmeskifte i hvordan vi forstår oss selv og barna våre. Ny kunnskap om barns utvikling utfordrer den nedarvede måten vår å være forelder på.
Det tvinger oss til å være mer bevisst på hvorfor vi gjør som vi gjør med barna våre.
Vi vet eksempelvis godt at barn vokser av anerkjennelse, kontakt og kjærlighet, men at kjeft, trusler og belæring krymper barn.
Vi vet at empati ikke er medfødt, men noe barnet blant annet absorberer i gode relasjoner.
Vi vet at barn gjør som vi gjør, ikke som vi sier. Og at det nettopp er i relasjonen mellom oss at barnet lærer å håndtere følelsene sine. Det betyr ikke at det finnes én bestemt måte å gjøre ting på. Det handler om måten vi er på.
Etter mange år som psykolog vet jeg hva gode relasjoner betyr. Både for barn i barndommen, men også senere i livet.
Gode relasjoner innvirker på hvordan vi klarer oss, og hvilke relasjoner vi selv klarer å bygge. Det avgjør hvordan vi lever livet vårt og håndterer følelsene våre, og dermed vår mentale helse.
Derfor trenger vi et samfunn der barn ikke blir sendt på rommet for å takle vanskelige følelser alene, men får hjelp av trygge voksne som tåler følelsene.
Hvis du lurer på hvordan det gjøres, så ta et steg tilbake og spør deg selv: Hvordan ville jeg likt å bli møtt i en situasjon der jeg var lei meg og rasende på samme tid uten verktøyene til å håndtere det?
