Spaltist
Hvordan ble jeg denne irriterende personen?
Jeg skulle bli en kul voksen som ingen syntes var teit. Vel, sånn ble det tydeligvis ikke.
Ikke si det, ikke si det, IKKE SI DET.
Stemmen inni hodet roper høyere og høyere.
VÆR STILLE!
Jeg står i butikken og venter på å betale. På disken har de satt litt høstpynt. Sånn som de ofte gjør i butikken før høytider og nye sesonger. Det er verken overdådig eller spesielt stilig.
Bare et par plastepler, noen falske, oransje blader og et bittelite pinnsvin som holder en kongle. Nok til at man får en dose høststemning ved kassa.
IKKE SI DET!
Mannen foran meg er ferdig, og det er min tur. Den blide dama bak kassa smiler til meg.
IKKE!!!
Så hører jeg en stemme i det fjerne, en stemme som er mistenkelig lik min egen. Men det kan jo ikke være meg? Jeg skulle jo ikke si noe? Likevel sier stemmen:
- Åh, her er det jammen høstlig og fint! Rart hvor fort sommeren går.
Jeg gremmes
Jeg vil bare synke gjennom det berømte hullet i bakken. Hvordan ble jeg den personen? Når ble jeg denne utgaven av meg selv? Hun som absolutt må småprate og kommentere all verdens idiotiske greier?
Var jeg ikke akkurat 15 år og syntes nettopp sånne kommentarer fra voksne var det teiteste som fantes? Himlet med øynene når moren min småpratet litt for lenge med noen i butikken. Sukket høyt når jeg hørte voksne kommentere butikkpynten? Sånn skulle i hvert fall ikke jeg bli.
Og så står jeg her, 25 år senere, og gremmes over meg selv.
Det stopper ikke der heller, forresten. Jeg tar meg stadig i å gjøre akkurat de tingene som jeg mente var flauest med voksne. Som jeg fortsatt mener er flauest med voksne. Men jeg gjør det likevel.
For eksempel har jeg mistet kontroll på tiden. For 20 år siden var jeg hun som alltid kom for tidlig. Jeg har stått utenfor både tannlegekontor og vorspiel og lurt på hvor tidlig det egentlig er innafor å dukke opp. Nå er det av en eller annen grunn umulig å være i tide.
Jeg skulle gjerne skyldt på barna. For ja, barn gjør deg treigere. Akkurat idet vi skal dra, fem minutter på overtid, må 5-åringen på do, 11-åringen oppdager et hull i sokken og 13-åringen finner ikke den jakka hun vil ha på. Men dette treighetsfenomenet har begynt å oppstå også når jeg skal dra uten barn.
For plutselig må jeg også på do eller oppdager et hull i sokken eller finner ikke den jakka jeg vil ha, og vipps, så må jeg løpe så fort til toget at en medpassasjer lurer på om jeg trenger lege når jeg får kastet meg inn i siste liten. Nei, ellers takk, en lege kan ikke hjelpe meg med mitt problem.
Les også: «Lag flere barn», sa Erna. «Hold my tåteflaske», tenkte trebarnsfaren og fulgte oppfordringen
«Vær forsiktig, da»
En annen ting er teite kommentarer på hjemmebane (ja, jeg har kommet dit i livet at jeg kaller det «på hjemmebane»). Det er ikke sjeldent jeg ser barna mine sende hverandre blikk når jeg har sagt noe idiotisk, og jeg skjønner så utrolig godt hvordan de har det.
Jeg vil bare gi dem en klem og si «jeg skjønner hvor irriterende det er å ha en mamma som er sånn, men det er noe som kommer med alderen. Snart blir dere sånn, dere også». Men da tar jeg vel fra dem nattesøvnen.
Klassikeren av teite-voksen-kommentarer er: «Vær forsiktig, da». Som om den fullstendig ubetydelige kommentaren gjør at 13-åringen er mer forsiktig når hun er på stranda eller får samboeren min til å kjøre litt saktere på motorveien.
Min egen erfaring tilsier at man faktisk blir mindre forsiktig, bare på trass, for å vise hvor teit det er å si akkurat det.
Jeg skjeller også ut meg selv innvendig når jeg glipper ut med kommentarer som «var det noen som så at du hadde klipt deg i dag?» eller «ikke si ingenting, selvfølgelig har dere gjort NOE du kan fortelle om på skolen i dag».
Kan ikke noen slå meg i hodet?!
Les også: (+) Jeg har jobb og to små barn. Mammas krav til meg er helt hårreisende
Den skremmende fremtiden
Og det aller, aller verste, det er at jeg ser hva som kommer. For nå har de som var voksne da jeg var ung, blitt eldre. Jeg ser hva som har skjedd. Og selv om jeg lover meg selv at jeg ikke skal bli en sånn som klager på vondter og frustrerende legetimer, så skjønner jeg jo at jeg vil komme dit.
Om noen år kommer jeg til å gå på do både før jeg drar, når jeg kommer fram – og før jeg drar hjem, bare for sikkerhets skyld, det er så kjedelig å bli tissetrengt i bilen. Og jeg kommer til å late som jeg skjønner den nye, spennende teknologien, selv om jeg innerst inne savner Instagram og Gmail.
Men vær så snill, jeg mener det, VÆR SÅ SNILL, ikke la meg bli en sånn som prøver å være kul og bruker de ordene som ungdommen bruker.
Som begynner å si «sus» fordi alle på Forræder sier det. Så lame gidder jeg ikke bli.
Denne saken ble første gang publisert 21/09 2023, og sist oppdatert 21/09 2023.
