Forventninger til jul
– «Gleder du deg til jul»? spør vi. Hvordan tør vi egentlig å spørre om folks juleglede?
Har alle barn adventskalender? Er familien samlet? Er det nok penger til julemat? Julen handler i stor grad om forventninger, skriver barnehagepedagogen.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Julen handler i stor grad om forventninger. Smittende forventninger. Foreldre og barn skaper forventninger om og til hverandre.
Barn formidler til barn, i likhet med at voksenpersoner i barnas liv også kan formidle forventninger. Den største er likevel når barn har høye forventninger til foreldrene.
Det vanskelige blir når forventninger skapes hos de barna som ikke kommer til å få dem innfridd. For de barna har nemlig alltid eksistert, og det blir stadig flere av dem.
Det er ikke alle foreldre som har mulighet til å innfri ønskene til barna sine. Det være seg å kjøpe alle gavene barna ønsker seg, finne på ulike aktiviteter, servere den deiligste julemat eller samle familien.
Økonomien blir, med alt som skjer i tiden, trangere, og noen har nok med å holde seg oppreist og komme seg gjennom hverdagen.
Min yngste datter har ved noen anledninger, som en del av valgfag på skolen, bistått Røde Kors i pakking av matposer for utdeling i kommunen vår.
Forleden hadde utdelingen 20 poser for lite. Det kom 160 personer og utdelingen hadde bare 140 poser. Og dette var en helt vanlig lørdag i oktober. Hva når desember kommer?
Kalender med rebus
Adventskalenderen. En tradisjon i mange hjem. Kalenderne kan inneholde det meste. Sjokolade, smått og stort.
Da jeg var 3 1/2 år, fikk jeg min første kalender. En sånn med småting og duppeditter i. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte. Enten skjønte jeg ikke prinsippet eller så gadd jeg ikke å vente. Sannsynligvis det siste.
Uansett – moren min kom inn på rommet mitt samme dag jeg hadde fått kalenderen. Og der sto jeg med duppedittene – noen i hånda, resten på gulvet. Da var adventskalenderen over for den desemberen.
Og du må ikke tro at jeg fikk en ny, nei. Etter hvert ble det pakkekalender med innhold av ymse slag, men ingen dyre sådanne. Pakkekalenderen måtte selvfølgelig nedarves til mine to gryn. Jeg gjorde meg selv en bjørnetjeneste ved å begynne å lage rebuser til hver eneste pakke.
Det var ok å lage til ett gryn, men da nummer to skulle få det samme, ble kreativiteten satt på prøve hver eneste skumringstime. For hvor i huleste skulle neste dags pakker gjemmes?
Ikke nok med at det var rebuser. De var jaggu på rim også. Hakket verre var at pakkene aldri kunne gjemmes på samme sted. Da døtrene våre våknet om morgenen, var det første de gjorde å se om det hang lapp på døren med dagens ledetråd.
Forventningen til gåtene var om mulig enda større enn den var til selve adventsgaven. Og gleden og iveren til jentene i jakten på gjemmestedene var artig å bivåne.
Jeg kan til dags dato egentlig ikke skjønne at jeg fikk det til, men motivasjonen var jo de to grynene og gleden de viste.
Les også: Fastlegens hjertesukk til utslitte foreldre: – Vil dere ha det slik?
Vi skaper forventninger
Jeg antar at alle barnehager har en eller annen form for adventskalender? Også min.
Vi skaper også forventninger til hva som skal skje, men de er særs rimelige og enkle å innfri. Vi gjør det ganske enkelt på min avdeling: Først baker barna store pepperkakehjerter.
Disse pynter de selv med melis og litt godteri før de henges opp i vinduet med silkebånd. Så starter Rampenissen showet med å på hemmelig vis ha valgt hvem som skal få sitt hjerte først. Etter dette trekker gårsdagens hjertemottager dagens osv.
Og ikke nok med det! For hvert adventshjerte som trekkes, har Rampenissen lagt en ørliten lapp i den bitte lille lua si med navnet på den som får dagens vennehjerte – en minipepperkake.
Ingen får velge selv. Rampenissen bestemmer, slik at ingen blir stående utenfor. Rampenissen har nemlig en avkrysningsliste.
Så knytes det pene bånd på bilder av barna, hvorpå bildene henges opp på veggtreet vårt – ett per dag. Det er koselig og fint, og lager god stemning med lys og julekuler av mange slag innimellom bildene.
Besøk av rampenissen
Rampenissen, ja. Hen er det stadig flere barn som får besøk av både hjemme og i barnehagen. Funderingene over hva Rampenissen vil finne på til neste jul starter allerede i januar.
Den aller største nissestreken er selvfølgelig når Rampenissen på magisk vis har gjort om den vanlige melken til sjokolademelk.
Jeg unner deg virkelig å høre jubelbruset fra 18 overlykkelige barn – og ikke bare til frokost; det er mer enn nok sjokomelk til lunsj også.
Av nissestreker nevnes også 2000 Legoklosser tømt ut på gulvet, dopapir rundt omkring hele avdelingen, dukkene som har kastet bøker og stoler utover gulvet.
Bord dekket til bursdagsfest. Rosinbæsj utenfor Rampenissens lille dør i vindusposten, og klær som pynt på juletreet vårt. Tøfler og sko har også gått av gårde.
Et år lagde hen en pridejuletrestjerne. Det var kult. Greia på min avdeling er litt annerledes enn på de øvrige på huset.
Vi har nemlig ventilasjonsloftet over oss, med ordentlig stige ned fra luka. Det har vært en røverhistorie (en sann en) gjennom alle år at der oppe bor faktisk Rampenissen.
Skjønt – i skrivende stund (oktober), er barna ikke helt sikre når vi sier at hen kanskje heller er sammen med de andre nissene – nissevenner og nissefamilie.
Hen må jo lade opp til at hen skal bo på loftet vårt en hel måned. Og hen må skrive liste over alt som skal rampes.
Les også (+): Jeg kaster bort livet på tunge tanker og tviler på meg selv. Hva skal jeg gjøre?
Knallgøy og spennende
Barna reflekterer og funderer, og jeg skriver meg det bak øret. Veteraner på avdelingen sørger for at absolutt alle får høye forventninger.
De starter formidling om Rampenissingen allerede i august. Vi personalet synes det er fantastisk at barna gleder seg til slike ting.
Det skal ikke så mye til, vi synes jo selv at det er knallgøy og spennende, vi sliter oss ikke akkurat ut, og det koster særs lite. Vel, bortsett fra to–tre bokser Oboy når sjokolademelken skal rampes.
Rampenissen trår til etter senvaktens arbeidstid. I desember kommer nemlig alltid senvaktene litt senere hjem fra jobb.
Rampenissen er en luring. Han deltar som tidligere nevnt undercover i adventssamlingen. I løpet av natten gjemmer han den bitte lille lua si med «vennehjertenavnet» i et eller annet sted på avdelingen.
Det er ganske fiffig, for 17 av 18 ganger oppdages den sporenstreks. Barn er rå på detaljer og observasjon.
Gleder du deg til jul?
Underveis i skrivingen har jeg fundert, som jeg ofte gjør. Vi spør «Gleder du deg til jul»?
Egentlig et ganske urettferdig spørsmål å stille. Vi skjærer på en måte alle over samme kam. Hvordan tør vi egentlig å spørre om folks juleglede?
Har alle barn adventskalender? Er familien samlet? Er det nok penger til julemat? Det blir interessant å høre hvor mange som møter opp for å få en matpose lørdagene i desember.
Og jeg skal ikke spørre i adventssamlingene «hva fikk dere i adventskalenderen i dag»? For kanskje ikke alle har. Da kan heller barna fortelle uoppfordret.
Jeg vil ønske alle en så fin jul man kan ha. Jeg ønsker at vi hjelper hverandre så godt vi kan slik at de rundt oss kan få en ålreit jul.
Vi er gode på dugnad, vi er medmennesker – du kan være en av dem som gjør noe verdifullt for andre.
