Å våkne til nye lyder

KOMMENTAR: I det jeg åpnet mailboksen min, ble øynene mine med ett dratt mot én spesiell mail. Den kom fra et flyselskap. «Drømmer du om å våkne opp til nye lyder?» lød meldingstittelen.

«YES PLEASE!» var min første tanke. For selv om jeg selv har valgt å få fire barn på fem år, betyr ikke det at jeg har lyst til å være med dem 365 dager i året, døgnet rundt. Jeg drømmer om å for en gang skyld få våkne til måkeskrik i det fjerne, bølgeskvulp eller raslende blader.

Ikke av en baby som leverer tidenes mest brakende bæsjebleie, en toåring som denger en lekegitar på sengekanten, en seksåring som roper «Det er tomt for cheerios!» som om verden er i ferd med å gå under, og en fireåring som stønner «Mammaaaaaa, hvorfor sover du alltid så leng-eeeee» klokken halv sju om morgenen.

Drømmer ikke om mojito og dansegulv

Joda, de er søte. Og jeg elsker dem fryktelig høyt. Jeg hadde gitt både en arm, begge beina, den andre armen –ja egentlig alt for deres skyld. Men likevel... jeg kunne godt tenkt meg å våkne opp langt borte og uten dem, en gang i året. Minst.

Så ja, jeg drømmer om en ferie. Men ikke den samme typen ferie som fristet før jeg fikk en flokk med barn.

Jeg drømmer ikke lenger om å stå midt på et dansegulv på den villeste klubben på en tropisk party-øy med tjue venninner rundt meg og en mojito i hver hånd mens jeg skriker YOLOOOO med party-hes stemme.

Jeg har også har pakket bort tankene om jungelsafari, fjellklatring og strikkhopp fra en eller annen sinnsvak bro. Nei. Nå drømmer jeg om en soloferie. En ferie som går ut på å nyte de små øyeblikkene som jeg aldri satte nok pris på da jeg var barnløs og intetanende om det livet jeg snart skulle leve.

Verdifulle, dypt avslappende øyeblikk som gir sjelero. Øyeblikk som kun kan nytes til det fulle hvis jeg er uten barn.

Vil beundre solnedgangen

Jeg drømmer om å spankulere sakte bortover en trebrygge.  Ikke løpe så det smeller i flip-floppene og strekke armene etter gærne barn som river av seg redningsvesten, fordi de har jo ikke tenkt å dette uti, må jeg vel skjønne!

Bryggen min behøver ikke å befinne seg i tropiske strøk, men det er fint om det er varmt nok til at jeg kan ha på meg den kritthvite sommerkjolen som jeg aldri gidder å bruke rundt ungene. Den ender alltid med å se ut som en dårlig kamuflasjedrakt, med et lekkert mønster av flekker bestående av sikkel, snørr, gulp og andre udelikate kroppsvæsker.

Og når jeg glir langsomt og barnefri bortover brygga, vil jeg puste inn sjøluften igjennom nesen, mens jeg beunder solnedgangen i det fjerne og kjenner havbrisen i håret.

Ikke holde pusten og telle til ti når en liten gullunge piper «Jeg må tisse NÅ!» fem minutter etter at vi ankommer brygga, og ti minutter etter at jeg tilbød meg å følge dem på toalettet på restauranten vi var på.

Bare fått to is

Etter at jeg har sett meg mett på kveldshimmelen, vil jeg spasere rolig hjemover med sandalene slengende i hånden, og ikke en eneste stressende tanke i hodet.

I stedet for en trassete unge, som river i armen min, bruker alle sine krefter til å dra meg i motsatt retning og rope «men jeg har bare fått TO is i daaaag!»

Så vil jeg nyte et glass med noe iskaldt og deilig, mens jeg leser en av de 1500 bøkene jeg har fått i gave etter at jeg fikk barn, men aldri har åpnet.

Helt uten kommentarer fra noen under bordet som vil vite hva drikken min smaker, hvorfor det ikke er bilder i boken min, og hvor mange bokstaver den inneholder.

Denne saken ble første gang publisert 06/09 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.