kommentar
Er det egentlig bra for barna at vi gjør alt riktig?
Det er ikke maten i matpakken eller ferieturene til familien som avgjør hvor god barndommen til barna dine blir, skriver Marie Lunde.
Hvordan var barndommen din?
Om du triller terningkast 1 eller 6 på din barndom, er jeg rimelig sikker på at terningkastet ikke handler om hvorvidt du fikk besøke Julius i Dyreparken eller om foreldrene dine heiet deg igjennom hver eneste fotballkamp.
I stedet tror jeg du fokuserer på om du følte deg trygg og elsket, om familien din var der for deg når det gjaldt og støttet og trøstet deg når du trengte det.
Vurderer du deg selv som forelder etter de samme kriteriene? Eller legger du lista så høyt at stress og samvittighetskvaler dunker i brystkassen altfor ofte?
Les også (+): Slik møter du barnets følelser
Noen ganger lurer jeg på om barna mine egentlig tjener på mine iherdige bestrebelser etter å gi dem den aller beste barndommen.
For hva blir egentlig utfallet av mine velmenende forsøk på oppdragelse etter boka? (utover høye skuldre og lav mestringsfølelse selvfølgelig)
Tåler for eksempel barn som alltid blir sett av sine foreldre å bli oversett av andre? Og klarer de å se menneskene rundt seg?
Blir barn som er vant til å få bekreftet følelsene sine, overfokusert på dem? Og barn som blir vant til applaus, må de alltid prestere?
Idet vi blir matet betydningen av barnas kosthold, overfører vi til dem et anstrengt forhold til mat?
Når alt barna gjør kan måles, sammenlignes og diagnostiseres, får de rom til å bare være seg selv?
Når sikkerhet bestandig er prioritet, gjør vi barna mer engstelige?
Når vi iler til hver gang barna trenger noe, lærer de å klare seg uten vår hjelp? Og vil de kjenne mestring i møte med livet?
Barna som alltid får mandelen i grøten, klarer de å glede seg når andre vinner?
Les også: «Parforhold lider når små barn kommer til verden». Jeg er så lei av å høre det
Kanskje går det bra selv om vi er inkonsekvente og glemmer å validere barna.
Kan det hende vi greier å oss uten pedagoger på øret eller i feeden? Er det så avgjørende at vi engasjerer oss i alt?
Kanskje er to kneipskiver med svett gulost bra nok, og hjemmeferie ganske så fint.
Kanskje det holder å elske, trygge, trøste og være der for barna når det gjelder.
