Det sies at norske barn er blitt udugelige i å være barn

KOMMENTAR:

8 av 10 norske barn i barneskolealder er medlem av et idrettslag, og trener minst en gang i uka i en organisert idrett som fotball, håndball, sykling eller langrenn. Norges Idrettsforbund har som ambisjon at enda flere barn og unge skal bruke fritiden på organisert idrett.

Samtidig høres advarslene fra forståsegpåere der ute: Barn har sluttet å leke.

De vet ikke lenger hvordan man klatrer i trær, bygger en trehytte eller hopper paradis. De klarer ikke finne på noe med mindre voksne organiserer det for dem.

Ingen spiller fotball på løkka, bare på trening. Ingen sykler så fort de kan ned en bratt bakke hvis ikke de er blitt kjørt til sykkeltreningen først. Ingen er ute hele dagen og leker ubestemmelige leker de voksne ikke vet noe om.

Norske barn er rett og slett blitt udugelige i å være barn. Det eneste de gjør uten voksnes tilrettelegging, er å spille dataspill.

Hvor ble det av moroa?

Dette er selvfølgelig bekymringsverdig. I hvert fall hvis det hadde vært sant.

Men la meg fortelle om en gruppe gutter jeg har kjent siden de gikk i barnehagen.

Fra å være små, energiske sprettballer har de vokst seg inn i lange, muskuløse tenåringskropper som løper raskere, løfter tyngre, hopper høyere og holder ut lengre enn de fleste voksne jeg kjenner.

De har en kroppsbeherskelse, styrke og naturlighet i bevegelsene jeg aldri har vært i nærheten av.

Ingen av dem har vært aktive i idrettslaget.

Joda, de har prøvd seg på både fotball, håndball og ski. Men ingen av dem holdt ut særlig lenge. Ikke fordi de ikke likte fotball, håndball eller ski. Men fordi det hele tiden var de voksne som skulle bestemme. Det var roping, venting, beordring og kjefting. Hvor ble det av moroa, liksom?

For disse guttene har moroa vært mye lettere å finne på egen hånd. «Jeg går ut!» har de ropt, idet døra smeller igjen bak dem.

Oppfølgingsspørsmålet «Hvor hen?» har sjelden medført noe annet svar enn et skuldertrekk. Bare ut. Med gutta.

Som regel har de ingen konkret plan. Dagen blir til underveis.

(Og hvis du nå tenker at dette kan de gjøre fordi de bor på bygda, tar du feil. De bor i et rekkehusfelt på østkanten i Oslo.)

Møljetennis og løkkegolf

Hva de driver med? Tja.

De ser hvem som kan klatre høyest i trærne. Hvem som finner de største kastanjene. Hvem som klarer å hoppe over den bredeste delen av bekken uten å bli våt. Hvem som kan stå lengst på hendene. Hvem som kan hoppe høyest på trampolina. Hvem som kan ta baklengs salto ned fra garasjetaket. Hvem som klarer å stå på ett bein ned hele bakken – på sykkelsetet.

Har noen med seg en ball, spiller de gjerne fotball på løkka. Uten regler, uten voksne, og helt fritt for prestasjonspress. Flere av dem kunne gjort det bra på et vanlig fotballag, men det gir de blaffen i. Poenget er ikke å være flink, men å ha det gøy.

Vinterstid bygger de skihopp i egen hage eller i akebakken like ved. Er det lite snø, skuffer de inn ekstra forsyninger fra naboens hageflekk. High five til den som knekker flest par miniski i løpet av en sesong.

Om sommeren sykler de inn til nærmeste badevann og utfordrer hverandre til å hoppe fra den høyeste knausen. Med magaplask.

Da de oppdaget at en av dem hadde en far med inngangskort til tennisbanen i nærheten, hostet de opp noen racketer og en ball og spilte møljetennis i flere timer, helt til noen alvorlige voksne gjorde hevd på banen.

For øyeblikket er løkkegolf et populært tidsfordriv. Et golfsett fra loppemarkedet ble supplert med noen golfballer fra sportsbutikken, og siden har de perfeksjonert slagene på idrettslagets fotballbane. Antakelig til stor fortvilelse for banesjefen og områdets turgåere.

Må man bli god?

Det hender selvfølgelig også at de spiller dataspill. Eller ser på film. Eller bruker en hel dag til å se på videoer på Youtube. Men det hender oftere at de forsvinner ut rett etter frokost, og ikke kommer inn igjen før til kvelden. Møkkete, svette og skrubbsultne.

Spør man hva de har gjort hele dagen, kan svaret være: «Vært ute». Eller: «Spilt stikkball.» Eller: «Blitt venn med en nesten tam rev vi møtte i skogen.» Eller: «Fått kjeft av vaktmesteren fordi vi hadde løpekonkurranse på garasjetakene.» Eller: «Skata på rampen ved skolen. Vil du se på blåmerkene mine?» Eller: «Sjekket om isen på vannet var trygg ved at vi alle sammen gikk ut til midten og hoppet.» (Akkurat det siste fikk de beskjed om at de ikke trengte å gjøre på nytt.)

Med jevne mellomrom hender det at foreldrene deres tenker at sønnene burde delta i en fritidsaktivitet. Bli med i idrettslaget. Bruke tiden litt mer strukturert og organisert. Bli god til noe.

Men som regel har det blitt med tanken. For disse guttene er allerede gode – til ganske mye. Både når det gjelder prestasjoner, og når det gjelder struktur, organisering og selvstendighet.

Som Reidar Säfvenbom ved Norges idrettshøgskole påpeker i denne kronikken i Dagsavisen, er denne typen unge slett ikke ustrukturerte og uorganiserte, slik mange liker å tro. De er selvstrukturerte og selvorganiserte. De aktiviserer seg fint på egen hånd.

Alene på skitur

Første gang de bestemte seg for å gå på skitur alene, gikk de i tredje klasse. Målet var en sportsstue to kilometer hjemmefra. De fikk med seg kakao og kjeks i sekken, og labbet fornøyd i vei. Helt uten voksne.

Foreldrene var selvsagt litt nervøse mens de var borte. Ville de klare seg alene? Tenk om noe skjedde? Var det egentlig forsvarlig å sende så små gutter ut på skitur uten voksne?

Ja, det var det. De klarte seg utmerket.

Det eneste som skjedde, var at de tålmodig ventet på han med bakglatte ski, hjalp hverandre opp hvis noen falt, og delte det de hadde i sekken når de kom fram.

Organisert frafall

Flertallet av norske barn synes organisert idrett er gøy. Men når barna blir ungdommer, synker deltakelsen til det halve.

I takt med at trenerne skrur ambisjonene opp på banen, forsvinner tusenvis av ungdommer ut på sidelinja.

Det er ikke gøy lenger, forteller de. Det er ikke plass til andre enn de som satser.

Men guttegjengen jeg kjenner, er like aktive nå som da de gikk på barneskolen. Ingen bekymrer seg for frafall, og det er plass til alle som vil være med.

Og ettersom ingen har bestemt at de skal spille fotball i nøyaktig to timer hver mandag, onsdag og lørdag, er det heller ingen som reagerer om de spiller basket med en pilatesball i stedet. Eller landhockey på skateboard. Eller sparkesykkelfrisbee. Bare fordi det er gøy.

Hva om...?

Så her er en tanke: Hva om løsningen på frafallet i idretten blant norsk ungdom ikke er at vi investerer enda flere penger i idrettslagene for å få dem til å fortsette, men tvert imot oppmuntrer dem til aldri å begynne?

Det er lett å bli lei av noe du må bruke store deler av tiden din på. Men det er umulig å bli lei av noe du ikke har funnet på ennå.

Hva om vi voksne slutter å organisere barnas aktiviteter, og heller lar dem fortsette å leke på egen hånd? Hva er det verste som kan skje, egentlig? At barn går på skitur alene?