- Det er ikke egentlig ungdommene som er problemet, det er like mye oss voksne

KOMMENTAR:

Det kan sammenlignes med å sitte på kanten av en brygge.

Tenåringen din har lagt ut på svømmetur uten deg, med snorkel og dykkermaske, og vil utforske den spennende verdenen der ute på egen hånd. Da han var mindre svømte dere alltid sammen, nå vil han dra alene.

Tilbake på brygga sitter du og venter, speider, forsøker å holde et øye med barnet ditt langt der ute, klar til å rope en advarsel eller hoppe i sjøen ved første tegn til fare.

Mens du venter ber du en stille bønn om at bølgene ikke vil bli for store, at vannet ikke er for kaldt, at dykkermasken ikke vil ta inn vann og at barnet ditt har vett nok til ikke å dykke lenger ned enn at snorkelen fortsatt hjelper ham å puste.

Når barnet ditt endelig svømmer inn til brygga, og du lettet spør hvordan svømmeturen har vært, er svaret: «Fint.»

Ingenting om hvilken farge det var på korallene, om han så noen fisk, om vannet var varmt eller kaldt. I stedet slenger han fra seg dykkerutstyret og det våte håndkleet sitt i fanget ditt, og rusler opp til hytta uten et ord.

Eventuelt spør han om du ikke har noe bedre å bruke livet ditt på, enn å sitte der på den samme brygga hele tiden.

Plutselig nær

Dette er hverdagen.

Men av og til, dersom vannet er ekstra kaldt eller bølgene litt røffere enn vanlig, kan det være at tenåringen din søker hjelp til å komme seg opp av vannet. Og når du endelig har fått halt ham opp på brygga ved siden av deg, kan det hende han forteller om hvordan bølgene truet med å drukne ham, eller viser deg skrubbsårene han fikk av de skarpe skjellene på skjæret der ute.

Og plutselig er dere nær hverandre igjen. Plutselig er det behov for at du lytter, trøster, gir gode råd om svømmeteknikk og hvilke skjær det er lurt å holde seg unna. Kanskje vil han til og med ha en klem.

Men det varer ikke lenge.

Brått har tenåringen fått nok, river seg løs og kaster seg i vannet igjen. Han bruker leggene dine som fraspark når han skyter fart og legger på svøm, enda litt lenger ut enn forrige gang.

Tilbake på brygga sitter du, stiv i ryggen og med vonde bein, og med skjelvende hjerte ber du den samme bønnen en gang til. Enda mer alene denne gangen, på grunn av nærheten som nettopp var der, men som tenåringen nå har snudd ryggen til.

Les også: Med små barn kan du bare følge hjertet. Med tenåringer må du være smart også.

Turbulent på bunnen

Det finnes forskning på lykke og livskvalitet som antyder at livet er ikke en jevnt stigende kurve, men en hastig dalende U. Lykken starter på topp når du er ung, og så går det nedover til du når bunnen i en alder av 43,9 år. Deretter blir det heldigvis bedre.

Sett gjennom disse brillene er 40-årskrisa ingen myte, men et faktum. Livet kan føles som kjipest når du nylig har bikket 40.

Men her er et artig sammentreff: Denne lykkebunnen inntreffer mer eller mindre samtidig med en annen av livets mest fryktede faser: Dine barns ungdomstid.

For er du en gjennomsnittlig norsk kvinne, får du ditt første barn når du er 28,6 år gammel. Er du mann, blir du pappa for første gang når du er 31,3.

Med andre ord: Når du når bunnen i en alder av 43, er det eldste barnet ditt 15 – og i full gang med å etablere seg som en selvstendig, viljesterk, kritisk, impulsiv, hemmelighetsfull og ofte blankt avvisende tenåring.

Det sier seg selv at det kan bli en ganske turbulent kombinasjon.

Ord, ord, ord

Og kanskje er det derfor barnas ungdomstid kan gå så hardt ut over foreldre: Det er ikke egentlig ungdommene som er problemet, det er like mye oss voksne.

For midt i oppgjøret med oss selv om hvem vi er som menneske, må vi også ta et oppgjør med hvem vi er som foreldre.

Nå finnes det ikke lenger noen trøst i et plaster og en god klem. Det er ikke lenger mulig å ta sitt trassige barn på armen og gå. Enhver avledningsmanøver blir møtt av himling med øynene og et oppgitt sukk. Gråt kan ikke lenger stoppes av en is.

Hva er det da vi foreldre har igjen?

Ord. Ingenting annet enn ord.

Noen ganger er de nærmest umulige å finne. Kommunikasjonen stopper opp. Det blir stille.

Andre ganger strømmer ordene ut i altfor raskt tempo, med altfor høyt volum, og med altfor krass stemme. Og så kommer stillheten tilbake, etterpå.

Og tvilen. Og skyldfølelsen. Og skammen.

Hva er det du gjør galt? Hvor er det blitt av selvtilliten din som forelder?

For du er jo voksen. Du skal tåle dette. Takle det. Være trygg og sterk og fornuftig og støttende. Finne de riktige ordene.

Men å være forelder til en tenåring er minst like vanskelig som å være tenåring. Og det er ensomt å sitte der på brygga og speide.

Bli sittende

Ingen har forberedt deg på at det er slik det skal bli.

Ingen har fortalt deg at det er her du skal tilbringe dagene dine, i time etter time, mens bekymringene for barnet ditt tårner seg opp.

Hva driver han med der ute? Hvem er han sammen med? Kommer han ikke tilbake snart? Kanskje noe har gått galt? Tenk om han trenger hjelp? Tenk om du ikke klarer å hjelpe?

Du kan selvfølgelig nekte ham å svømme. Kreve at han holder seg inntil brygga. Insistere på at hvis han skal ut på dypet, må du være med. Forlange at han forteller deg absolutt alt han har sett og gjort der ute.

Eller du kan velge motsatt taktikk. Du kan gå inn. Snu ryggen til tenåringen din som svømmer der ute, tenke at han klarer seg fint på egen hånd. Han trenger deg ikke. Dessuten bruker han de fleste anledninger til å si at han ikke vil ha deg der.

Men hvis du er klok, blir du bare sittende. Selv om det er ensomt. Selv om du føler deg maktesløs. Selv om du er redd.

Inntil videre er det nemlig det som er jobben.