kommentar:
Et hjertesukk over krigen i mammagruppene i sosiale medier
Les småbarnsmor Ingvild Glosli Worums bønn til andre foreldre om foreldrepermisjon, barnehagedekning, tidlig start og kontantstøtte.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Da jeg ventet mitt første barn for snart et tiår siden fikk jeg gleden av å oppdage sosiale mediers mamma- barn- og foreldregrupper.
Grupper laget av mødre (stort sett) for mødre (stort sett) som arena for å spørre, drøfte og diskutere alt fra svangerskapsplager og fødselsskader til navlestump og babybek, barnehage, skole, konfirmasjonspynt og alt imellom.
Kunnskap, erfaringer, frustrasjon, tips og triks deles fra mor til mor mellom amming, bleieskift, leksehjelp, foreldremøter og nattasanger (menn og fedres engasjement observeres kun unntaksvis, men det er en annen diskusjon).
Hver enkelt gruppe består av hundre- eller tusenvis av medlemmer og oppleves av mange som et utvidet nettverk; et kvinnefellesskap og et substitutt for landsbyen som mangler. I et kaldt og individualistisk samfunn der hver «kjernefamilie» sitter for seg selv mellom fire vegger og har glemt alt om kollektiv og fellesskap er det fint å se mødre som støtter, løfter og hjelper hverandre.
Om skribenten:
Ingvild Glosli Worum, 36 år.
Feminist, småbarnsmor, fostermor, spesialutdannet miljøterapeut med fordypning i utviklingspsykologi, tilknytningsteori og barnevern
Men: Det finnes noen hete poteter (babybjorn bæresele, søvn, grøt ved 4 måneder) erfarne mammagruppemedlemmer vet å holde seg unna (alternativet er å hente frem stridsøks eller popcorn) og noen poteter er hetere enn andre (vaksiner, hjemmefødsel, skrikekur, kontantstøtte).
Med jevne mellomrom blusser debatten om foreldrepermisjon, kontantstøtte og barnehagedekning opp.
Denne høsten er intet unntak: Fra medio august er tidlig barnehagestart på agendaen.
Tankene, følelsene og meningene er mange og delte – om enn ikke veldig nyanserte –og i sosiale medier er polariseringen komplett.
Det er tendenser til steile fronter og ren tastaturkrig, der mødre i diverse grupper og kommentarfelt ser ut til å tro at angrep er det beste forsvar. «Skyt først, spør aldri!» ser ut til å være strategien.
Fra hver sin skyttergrav kastes det anklager, hersketeknikker og skam, fra mor til mor, for valgene de gjør for sine små.
Det er et sørgelig skue å være vitne til; hundrevis, kanskje tusenvis av mødre, som alle ønsker det beste for barnet sitt, men som føler så sterkt på usikkerhet, dårlig samvittighet og skam, at de går løs på hverandre digitalt.
Utgangspunktet for konflikten mellom mødre er todelt og dreier seg i hovedsak om enten misnøye eller usikkerhet rundt egne valg.
Hvert eneste år er det mødre med hjertet i halsen (eller utenpå kroppen) som følger sin lille håpefulle til sin første dag i barnehagen mye tidligere enn de ønsker, fordi det på grunn av økonomi og ressurser ikke finnes noe reelt alternativ for dem.
Andre mødre gjør med stolthet og skrekkblandet fryd det samme med sin ettåring, og skammer seg over gleden og lettelsen de føler.
Slikt blir det krig av.
En tredje gruppe finnes; de som ser sitt eget valg som det eneste rette for alle barn under alle omstendigheter, alltid, og roper dette fra alle hustak (eventuelt kommentarfelt) med hensikt om enten å overbevise motstanderen eller for å skryte (og fråtse popcorn).
Disse mødrene fungerer som oppviglere (også kalt troll) og bidrar til å eskalere enhver diskusjon der mødres ulike valg er tema.
Problemet er at det er et fåtall mødre som deltar i denne krigen og kommer helskinnet fra den.
Anklagene og devalueringen forsterker vonde følelser, dårlig samvittighet og skam, og destruktive tanker om egen rolle som mor.
Krigen mellom mødre er en lei konsekvens av ulike forutsetninger, begrensede valgmuligheter og manglende evne eller vilje til å anerkjenne sammenhengen mellom disse.
Trollene får vi kanskje ikke gjort så mye med i første omgang, men jeg mener det er på høy tid å løsne på rammene, utvide handlingsrommet og gjøre plass (rettere sagt: tid!) til individuelle behov hos babyer, barn og familier.
Da ville mødre kunne legge igjen usikkerheten rundt morsrollen på slagmarken, og heller bruke tiden sin på å leve i stedet for å kjempe.
Jeg synes mødre bør få fri til å være mødre, arbeidstakere og kjærester og venner og håndballtrenere og ildsjeler og alt hva de ønsker, uten å måtte kjempe mot verken andre mødre eller idiotpolitikk.
Krigen på internett er reell, et uttrykk for stor frustrasjon og et symptom på politikk som har feilet.
Det er nemlig en udiskutabel sannhet at dagens løsning med 59/49 uker for mange familier er utilstrekkelig.
Mødre får ikke ammet som de (eller barnet, eller Helsedirektoratet!) ønsker, og får trøbbel med melkeproduksjon, tilvenning av fast føde, brystbetennelser, brystvegring/klamring samt søvnmangel, konsentrasjonsvansker og overveldelse.
Løsningen for mange blir sykemelding og permisjon uten lønn – med alt hva det medfører av negative konsekvenser for likestilling, økonomi og rettigheter i arbeidslivet.
Etter rekonvalesens fra svangerskap og fødsel, ammetåke, nattevåk, omveltninger og tilpasninger, skal far eller medmor hoppe inn og få den nye tilværelsen servert på sølvfat, idet søvn, rutiner og struktur er på plass.
Dette er jobbet frem av en (ofte) utslitt mamma som med melkesprengte bryst og rødsprengte øyne, som må levere fra seg det lille mennesket som ikke engang har rukket å leve like lenge utenfor kroppen som inne i henne, for å tjene samfunnet og være en god og flittig maur. Jeg mener borger.
Dynamikken mellom barn og foreldre er gjensidig forsterkende. Når foreldre har oversikt over følelser, økonomi og livssituasjon frigjøres kapasitet og omsorgsevne.
En del mødre opplever å ha en symbiotisk relasjon med babyen sin; de toner seg inn, tolker utrykk, tilpasser og regulerer på et sånt nivå at deres søvn, pust, puls og hjerteslag synkroniseres. Dette er et uttrykk for viktig tilknytning og hjelper mor med å ivareta babyen, og på et biologisk og evolusjonistisk nivå sørge for overlevelse.
For familier som kjenner sterkt på dette, vil mulighet til å styre denne prosessen og løsrivelsen mer, virke styrkende på relasjonen og dermed barnets utvikling. Den fysiske nærheten, hudkontakten, lukten og reguleringen som skjer i dette hårfine samspillet, er livsviktig.
Undertrykking og neglisjering av slike dypt menneskelige behov på generelt grunnlag, er en tomhodet og dårlig konsekvensutredet følge av en arbeidslinje der alle barns beste åpenbart ikke står i høysetet.
Som et (av mange) viktige ledd i å forebygge uhelse i befolkningen, er knallhard og målrettet prioritering av hvert enkelt barns oppvekstsvilkår det fornuftige stedet å begynne.
For å kunne gjøre det må babyers, småbarns og foreldres behov for nærhet, kontakt og tilknytning, bli hensyntatt og anerkjent som instinkter med en biologisk funksjon som fremmer optimal utvikling, og ikke bli undergravd og kimset av som «føleri» og et gode kun privilegerte folk kan unne seg.
I kommentarfelt og i mamma-, og familiegrupper i sosiale medier er det enkelte argumenter mot lengre permisjon, senere barnehagestart og kontantstøtte som går igjen, uavhengig av forum og årstall.
De går sånn cirka slik:
«Vi bor i verdens beste land og har verdens rauseste velferdsordninger, så klapp igjen og vær takknemlig», «Det er ikke statens oppgave å betale folk for å ikke jobbe» og «Lengre permisjon vil koste for mye, pengene bør heller gå til eldre og uføre/hjemløse katter/barna i Afrika».
Nå og da er det en mann som hopper inn midtveis, som foruten å ekspertforklare for mødre hvordan de bør håndtere sine utfordringer gjerne roper «Kilder!! Kilder!!» som svar til nær sagt alt han ikke kan relatere seg til.
Til denne argumentasjonen vil jeg si: Løft blikket og tenk litt utenfor boksen. Legg ned sabler og høygafler. Vårt samfunns organisering er ingen naturlov og den er ikke hugget i stein. Faktisk.
Og heldigvis.
Det som er en beskyttende faktor for ett barn kan være en risikofaktor for et annet. Nyansene og de forskjellige barna, familiene, situasjonene og behovene får ikke plass innenfor firkantede politiske rammer.
Det er usolidarisk å insistere på å tviholde på rigide ordninger som forpurrer menneskers liv. Ha tillit til at folk flest har evne til å vite- og vilje til å ønske det beste for barnet sitt, og at vi kan styrke systemene som fanger opp de andre.
Ingen vil frata deg frihet eller rettigheter. At flere gis muligheter og rett til å bruke noe mer tid på overgangen fra hjem til institusjon vil ikke påvirke deg som er fornøyd med dagens ordning, du som allerede kan gjøre det beste for ditt barn fordi de politiske rammene som er satt tilfeldigvis passer din familie.
For de andre, familiene som faller utenfor, er konsekvensene i beste fall: glede, energi og penger tapt. I verste fall: brudd i tilknytning og forstyrret dynamikk, vedvarende utrygghet, fattigdom og utenforskap.
Vi har alt å vinne på å satse på forebygging, fremfor denne kroniske brannslukkingen av ild vi som samfunn har gjort opp selv. Du kan sette i gang tiltak for behandling av alskens lidelser og utarbeide så mange handlingsplaner og nullvisjoner og reformer du bare gidder, men tar du ikke problemet ved roten vil du aldri innfri noe som helst.
Uviljen til å anerkjenne denne sammenhengen hadde vært direkte latterlig om det ikke var for at det er så vanvittig sørgelig og rent ut tragisk.
Det finnes ikke noe viktigere å investere i enn barndom. Vi er, både hver enkelt av oss og som samfunn, tjent med at de forskjellige behovene hos de ulike babyene og småbarna våre i størst mulig grad og så langt det lar seg gjøre blir dekket.
Det er både lettere og lurere å bygge barn enn å reparere voksne. Selv om det ikke er gjort i en håndvending så kan vi begynne et sted, og ha både to og ti tanker i hodet samtidig.
Jeg har ikke tålmodighet til å leke ridder i skinnende rustning ved å infiltrere krigen for å forsøke å bekjempe svart/hvitt – tenkningen i mammagruppene i lengden.
Men, jeg har et håp om at mødre, både de misfornøyde og frustrerte, og de tilfredse og veltilpassede kan velge å legge våpnene ned, tre ut av skyttergravene og stille seg skulder til skulder og heve stemmene mot de som sitter med makten til å gjøre noe.
Det er ikke andre mødre som er fienden, det er systemet.
La oss kjempe mot det, og ikke mot hverandre.
