Den vanlige manns uniform:
– Hvis du ser godt etter, så vil du se du oss overalt. Dette er vår uniform
Om jeg kan dra en tur på kjøpesenteret? Klart det. Det er jo noe av det aller verste jeg vet.
Hæ? Er gymskoene blitt for små – igjen? Vi kjøpte jo nettopp nye.
Eller. Det er ett år siden det nå ja ...
Og du har fått tre hentemeldinger på pakker?
Og vi er tom for smør og bleier?
Om jeg kan dra en tur på kjøpesenteret?
Klart det. Det er jo noe av det aller verste jeg vet.
Drar om ti minutter!
Jeg kan jo kikke litt etter klær til meg selv også.
Her jeg står i litt for slitte jeans og en litt for blass genser.
I likhet med så mange andre vanlige menn.
Om skribenten
Anders Eid er frontsjef og journalist på Klikk.no og firebarnsfar til barn mellom ett og 10 år, bosatt i Drammen. Han skriver også en del om stort og smått for klikk.no og Foreldre & Barn.
Hvis du ser godt etter, så vil du se du oss overalt.
Dette er vår uniform.
Som barn lurte jeg alltid litt på dette. Hvorfor mamma stadig kjøpte nye klær, mens pappa sverget til ulike varianter av den samme uniformen.
«Han kjøper seg aldri noe nytt», kunne hun si, himlende med øynene.
«Det er jo bare klær. De fungerer helt fint», kunne han svare.
«Når jeg blir stor og får egne penger, skal jeg kjøpe kule klær» , tenkte jeg.
**
Spol frem 25 år frem og her står jeg kledd i den samme «pappa-uniformen».
Her jeg står i butikken. Utstyrt med et gavekort med et rundt beløp brennende i lommen.
Eller. Brenner gjør det ikke akkurat. Men det ligger der. I lommen.
For mange damer virker et besøk på shoppingsenter å være omtrent som å besøke en god venninne.
For meg føles det mer som å besøke tannlegen.
Dette kan i stor grad overføres til hyppigheten på besøkene.
Men nå står jeg her altså. For en gangs skyld. I klesbutikken.
Den butikkansatte fanger meg umiddelbart opp i sidesynet.
Her jeg står gjemt bak et stativ og forsøker å gjøre meg så lite interessant som mulig.
Later som jeg blar gjennom plaggene.
Men det er for sent. Jeg er allerede observert.
– Kan jeg hjelpe deg med noe?
Jeg rykker til.
Selv om man vet hva som kommer, blir jeg like overrasket hver gang.
Varmen bygger seg opp i pannen.
Eeeh. Svelg. Neida, bare kikker litt.
«BARE KIKKER LITT»:
De tre ordene som alltid fremsies med et unnskyldende tonefall.
Og nå som jeg har jeg sagt det. Så nå må jeg jo ...
Kikke litt. Og kikke litt til.
Sånn. Det får vel holde?
Instinktivt kommer ønsket om å snu og øke farten gradvis de siste skrittene ut av butikken.
Som jeg pleier.
Men vent. Ikke i dag. Jeg trenger hjelp.
– Fant du noe?
– Eh, jo kan prøve denne buksen. Skal vi se. Var det 32 i livet?
Skal vi se på den. Å nei, var det en så vid modell?
Stikket av dårlig samvittighet når du tar opp den nitidig brettede buksen og roter til i «til salgs»-bunkene.
– Eh, har du en i mer vanlig passform?
– Ja, selvsagt. Denne her selger vi mye av.
Hm, ja. Den ser jo mer vanlig ut. Får prøve den.
Men i svarte. Den er jo altfor trang. Må nok ha 33.
Nei, 33 har vi ikke. Du kan prøve å 34. De er litt trange i størrelsene.
Du sier ikke det ... Men trange i størrelsene? Er ikke antallet tommer oppgitt på merkelappen et ganske ufravikelig mål?
34 er selvfølgelig for stor.
Nei, jeg gir opp.
Kjøper meg heller et par kjedelige t-skjorter i L som sikkert er akkurat litt for store, mens M er akkurat litt for små.
– Skal du ha med noen sokker? 3 pakker for 2. Bra tilbud nå!
Er det noen dager i det IKKE er 3 for 2 på sokker?
Ja, greit. Gi meg 9 par identiske svarte sokker. Eller ta 18. Praktisk. Da slipper jeg å sortere.
– Det blir 799 kroner.
«Jeg har et gavekort», sier jeg. Nok en gang i et unnskyldende tonefall.
Som om det ikke er like mye verdt.
Får slenge med et par boksershorts så jeg bikker den magiske grensen på 1000.
Er du med i kundeklubben?
Eh, nei tror ikke det. Nytt unnskyldende tonefall.
Vil du bli medlem?
Sukk. Eh, nei, det vil jeg ikke.
Betaler.
Trekker meg rolig ut av butikken.
Og pust.
**
Ja, ja. Jeg fikk jo kjøpt noe. Og jeg har jo mange bukser hjemme.
De er kanskje litt slitt, men de utfyller jo sin funksjon.
Noen nøytrale og kjedelige gensere. Skjorter å veksle på. De holder nok litt til.
– Bare fjern min 500-lapp fra «kles-posten» , Hallgeir. Og sett den på «annet-posten».
Jeg er en klesmartyr. Jeg ofrer meg. Faktisk er det meg en sann glede.
Her jeg står i den vanlige manns uniform.
I slitte jeans og en genser som akkurat er vasket litt ut av passformen.
Akkurat passe kjedelig. Akkurat passe slitt. Akkurat passe alt.
Bortsett fra rundt midjen.
Men det er ikke så nøye.
Det er jo bare klær. De fungerer helt fint ...
Denne saken ble første gang publisert 24/02 2023.
