omsorg
Da den lille jenta ruslet av gårde, tenkte jeg: «Hva har jeg gjort?»
Det skal lite til for å rette opp sine feil. Det ligger mye omsorg og empati i ‹reparasjonsarbeidet›.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Hun sto lent inntil benken med vottene dinglende i hendene og så meg rett i øynene: «Du må hjelpe meg!»
«Dette klarer du selv, og du vet jo hvordan du kan spørre om du vil at jeg hjelper deg. Dette får du til; både å spørre på riktig måte og å ta på deg vottene.»
«Du må hjelpe meg», fortsatte hun.
Og slik drev vi på tre- fire- fem runder. Helt til hun gjorde som de – i utgangspunktet – selvstendige barna gjør: tok på det hun selv klarte før jeg tok resten, slik avtalen er med barna på avdelingen.
Deretter ruslet hun sakte ut for å leke.
Om skribenten
Ragnhild Finstad Eikås er mor til to tenåringsjenter, utdannet førskolelærer i 1999 og har jobbet som pedagogisk leder i barnehage siden da. Hun skriver fast for Foreldre & barn.
Hva hadde jeg gjort?
Det tok noen minutter før lynet slo ned.
Hva hadde jeg gjort? Jenta ville bare ha litt tid sammen med den voksne, hun. Og jeg hadde brutalt minimert og oversett behovet hennes.
Jeg var hverken stolt over pedagogen eller personen Ragnhild. Jeg tenkte «dette må repareres!» Jenta satt på en sykkel da jeg kom ut.
«Du, jeg tenker på det jeg sa i sted – da du sa at jeg måtte hjelpe deg med vottene.»
Jenta svarte ikke, så ned i bakken.
«Det var dumt gjort av meg. Var det egentlig slik at du ville være sammen med meg og kanskje prate litt?»
«Jaaa», svarte hun.
«Jeg ber om unnskyldning for at jeg ikke forsto hva du mente. Beklager at jeg ikke hørte på deg. Selv om du ikke alltid trenger det, kan jeg hjelpe deg med glidelås og votter når du vil ha litt tid med meg?»
«JA!», kom det resolutt fra henne før hun syklet videre i racerfart.
Les også: – Vi må øve på folkeskikk
Vis at du ser og forstår
Det skal lite til for å gjøre opp, rette opp sine feil. Og med barn er det ekstra viktig.
Å reparere, anerkjenne, være til stede og støtte i læringen. Vise at du ser og forstår, at du er der.
Jeg er for øvrig tilhenger av å snakke så folk forstår, så ord som validere og fasilitere finnes ikke i mitt daglige vokabular.
I ettertid av hendelsen får hun litt mer hjelp. Hun prøver seg av og til, og spør om hjelp med alle glidelåser og votter.
Jeg gjennomskuer det, men hun får det lille ekstra hun trenger. Så smiler vi lurt til hverandre for vi vet at det er en greie bare vi to har sammen.
Ergo ligger det omsorg og empati i reparasjon, det å fikse sakene. Hjelpe slik at barn erfarer hvordan man opptrer – både dem selv og den voksne – og hvordan adferd kan endres. Rollemodeller, kalles det.
Vi modellerer det barna observerer, på godt og på vondt. Er vi ansvarlige voksne, lar vi barna erfare adferd som er positiv, konstruktiv og hjelpende (med samlebetegnelsen prososialitet – en fagterm likestilt med å validere og å fasilitere …).
Omsorg kommer i flere varianter enn bare i form av et fang og en klem, og å bli holdt rundt. Den gis både fysisk og psykisk.
Smokken og kosebamsen
Gutten var fire år og hadde akkurat sluttet å sove i barnehagen. Det var muligens heller slik at han ville ha smokken og kosebamsen sin, enn at sovingen var en nødvendighet.
Som en overgang lagde vi en avtale på at han kunne være den siste som gikk ut, slik at han fikk sitte litt med både smokken og kosen før han kledde på seg. Ordningen fungerte perfekt.
Så kom dagen da jeg tråkket i salaten. Det regnet katter og hunder, og mye klær skulle på. Gutten kom løpende i racerfart ut i garderoben, for så å forsvinne inn på avdelingen igjen. Jeg tenkte ikke noe videre over det, før jeg gikk inn for å hente ham litt senere.
Der sto han med buksene nede ved anklene. Han behøvde hjelp med å finne tørt undertøy da uhellet hadde vært ute.
«Du kunne bare spørre om hjelp så hadde vi hjulpet deg, vet du.» Jeg gikk for å hente tørre klær. Vi fikk ordnet med skiftet før det bar ut i garderoben.
«Kan jeg få smokken og kosen nå?»
«Nå har du brukt så lang tid her inne, så nå kan du kle på deg og så gå ut.»
Han begynte å gråte og protesterte frustrert. Så ble det, i denne episoden også, tre–fire runder før jeg tok meg i det og trakk pusten:
«Nå begynte jeg å tenke etter, og jeg har jo ikke spurt deg hvorfor du ikke kom og hentet smokken og kosen?»
«Men det var fordi jeg spurte en voksen om hjelp og så kom den ikke tilbake!»
Her hadde jeg hatt skylapper på, og tenkt tid og effektivitet uten å se den lille personen foran meg. «Skal vi lage en avtale?», spurte jeg.
«Jaaaa?» Jeg hørte skepsisen i jaet hans.
«Kan vi gjøre det sånn at du får smokken og kosen, så kan jeg kle sakte på deg mens du har dem?» «Ja!»
«Så kan du for eksempel ha smokken mens kosen legges i hylla når du tar på deg dressen?»
Han godkjente avtalen med et smil som gikk fra øre til øre. Vi ble vel forlikte igjen, og det er jeg veldig glad for.
Les også (+): En setning fra mannen min knuste drømmen jeg hadde båret på hele livet
Rifter å plastre
Jeg tenker ofte på rifter voksne lager i barns selvfølelse og minner. Og hvor mange rifter som ikke plastres.
I overført betydning. Barnehageansatte og foreldre har mange rifter å plastre. Jeg har reparert flere rifter som pedagog enn jeg har som forelder.
Jeg kunne ønske at jeg kunne gå tilbake til tiden da mine barn var yngre. At jeg hadde reparert mer, satt meg ned og stilt spørsmål oftere enn det jeg gjorde.
Døtrene mine har vokst opp til å bli trygge, fornuftige, åpne og reflekterte ungdommer, men dog. Å gi og vise omsorg i form av reparasjon og anerkjennelse har en større, ringvirkende effekt enn man kan tenke seg.
Du er grunnmuren, stillaset. Du gir barna trygghet, og viser at du er til stede som støtte og hjelp. Du inngir tillit, og viser at du tror på dem.
Å være liten og bli hørt, lyttet til av en voksen som har tid, er godt og betryggende. Men klemmen må ikke glemmes. Ei heller det gode fanget eller omfavnelsen.
