- Jeg er baby-Satan

KOMMENTAR: Jeg har alltid vært glad i barn og har et dypt ønske om å engang bli mor.

Noe  av det verste jeg vet, er derfor når små barn helt tydelig ikke trives i mitt selskap. Jeg hater det.

Det skjer gudskjelov ikke ofte, men når det skjer - og spesielt hvis jeg befinner meg på kafé eller andre steder der mange mennesker samles - gremmes jeg.

For budskapet er jo at Line Petersen er uegnet som kvinne, mor eller tante. Kringkastet på svært høylytt måte av en liten tyster med bæsj i bleia.

Hvorfor ler hun ikke?

Herregud så flau og stresset jeg blir når jeg blir sittende fast med en rosa og illsint liten tass på fanget, mens min kollega står i kø sammen med tretti andre permisjonsmødre for å kreve påfyll i kaffen og godlunk på babymaten. Det er verdens lengste ti minutter.

Eller når jeg smiler, tøyser og tuller med datteren til venninnen min. Vi har kjent hverandre i mange år, og min venninne er vilt sprudlende og ler alltid av spøkene mine. Skuffelsen når jeg oppdager at det bare er mor og ikke datter som finner meg festlig, er stor.

Sykt dårlig produsert menneskekopi, tenker jeg, og drar frem mobilen og åpner nettleseren. Søker på ordene: Baby retur - fravær av humor.

En fremtid med akvariefisk

Som singel vil det å fremstå som baby-Satan på offentlig plass kanskje ikke være den beste reklamen jeg kan få. Sånn dersom det skulle sitte en etableringsklar gud av en mann ved nabobordet, mener jeg.

Men i hvilken grad menn jeg normalt faller for vil legge merke til at jeg er udugelig med babyer, er jeg usikker på. Mest sannsynlig vil han være mer opptatt av å regne seg frem til raskeste tyggerute inn til vaniljekremen i solbollen sin. (En solbolle er rund, og kremen er i midten. Jeg bare nevner det.)

Nytt søk gjøres i det jeg innser at jeg er dårlig på å velge mine menn: Gullfisk levetid akvarie akvariefisk tropisk.

Å holde tropiske fisker innesperret og mate dem med frosne larveegg til de dør, kan bli mitt eneste alternativ, tenker jeg. Med mindre den langtlevende gullfisken kommer til å mislike meg like sterkt som datteren til barndomsvenninnen min, da.

Krisemaksimering

Hvorfor er det så viktig for oss å mestre det å være sammen andres barn?

Å ikke ha barnetekke vil for noen kvinner føles som at man heller ikke er egnet som mor. Kanskje krisemaksimerer man ørlite grann og ser for seg en fremtid uten egen familie. En av de største fryktene våre er vel ensomheten?

Og jo eldre vi blir, desto mer aktuell vil tanken på etablering, egnethet og barn være. For de fleste av oss, i hvert fall. Kanskje vi til og med setter vår egen markedsverdi og kalkulerer egne fremtidsutsikter basert på den.

Men er anstrengelsene, betraktningene og bekymringene rundt det å ikke være verdensmester i pass av andres barn verdt energien og tiden det tar?

Mangler bare kjemi

Er det ikke med barn som med alle mennesker? Noen har man kjemi med, andre absolutt ikke.

Er det egentlig noen forskjell på at en venninne introduserer en ny kjæreste du ikke kan fordra, eller et barn du ikke går overens med? Når det barnet heller ikke er særlig begeistret for deg?

Kjære mor eller far til et lite menneske: At din baby ikke tilber meg, er helt greit og ganske forståelig. Innerst inne vet jeg jo at vi bare ikke har kjemi, den lille og jeg. Vi tar det igjen når det skal konverseres, og ikke dikkedulles og babyhviskes. Da kommer vi til å ha det helt topp.

Og, kjekke og gøyale trønderkis: Hvis du skulle se meg på kafé idet jeg desperat prøver å gi fra meg den Dritsure Larven Aldri Mett som er i ferd med å åle seg ned på gulvet og langt vekk fra meg - jeg har det i meg, dette med barn, jeg lover.

Bare spør venninnen min.

Hun har selv vært baby-Satan og vet at alt faller på plass i det øyeblikket man får sin egen lille krigsalarm med kronisk søkkvåt bleie.