når barnet nekter å gå på skolen:
«Skal du insistere på at barnet må gå i barnehagen eller på skolen? Eller?»
Noen barn gråter, andre får raserianfall. Hva gjør du når barnet ditt ikke vil gå i barnehagen eller på skolen?
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
«Jeg vil ikke på skolen!»
«Klart du må på skolen, kjære venn!»
«Jeg vil ikke.»
«Vil du ikke?»
«Nei.»
«Jeg forstår at det kan være slitsomt, men alle barn må gå på skolen.»
«Ikke jeg.»
«Jo, du også. Norske barn er heldige som får lov til å gå på skolen. Millioner av barn i andre land har ikke den muligheten.»
«Jeg vet det, men JEG vil ikke på skolen i dag!»
Mange barn gruer seg
Mange foreldre opplever strevsomme og fortvilte morgener, der barnet nekter å gå i barnehagen eller på skolen. Kanskje vil ikke barnet stå opp? Kanskje gjemmer det seg for deg? Noen barn gråter, andre får raserianfall.
Noen sier de er redde for å gå i barnehagen eller på skolen – ofte uten å klare å sette ord på det. Kanskje kom tårene kvelden i forveien også. Kanskje hadde barnet vondt i magen og slet med å få sove.
Kjersti Salvesen er student ved EQ Institute. Fra før er Kjersti utdannet journalist og kommunikasjonsrådgiver. Hun har lang erfaring med journalistikk og PR og har skrevet to bøker om relasjoner. Kjersti har selv fire barn.
EQ institute: Grunnleggeren av instituttet er EQ-terapeut Herdis Palsdottir. EQ-terapi, utført av medlemmer i Norsk forening for EQ-terapeuter, er godkjent som et alternativtbehandlingstilbud fra Helsedirektoratet.
En del barn vegrer seg for å gå i barnehagen eller på skolen innimellom, gjerne knyttet til noe dumt som har skjedd. Noen barn vegrer seg over en lengre periode, kanskje til og med daglig. Som mamma eller pappa forstår du dermed at det ligger noe mer enn enkeltepisoder bak vegringen.
Noen ganger er det vanskelig å få tak i hva det handler om. Slike morgener er frustrerende – samtidig som man som forelder kan man få litt vondt i magen. For hva sier du egentlig når barnet nekter å gå på skolen? Og hva gjør du?
Les også: «Datteren min slår og klyper de andre barna»
Er det «bare en fase»?
Flere foreldre har spurt meg: «Hvor alvorlig bør jeg ta det når barnet mitt ikke vil gå på skolen?» Sier ikke alle barn det innimellom? Vil det gå over? Er det «bare en fase» man må gjennom? Eller?
Mange barn synes for eksempel at overganger kan være krevende. Som den første tiden tilbake i barnehagen eller på skolen etter en ferie. Etter å ha vært tett på familien skal barna igjen finne plassen sin i gruppa, døgnrytmen er annerledes – og mamma og pappa er ikke så tilgjengelige som de var i ferien. Det tar tid for en del barn å lande i hverdagen igjen. Mange sier de heller vil være hjemme enn å dra av gårde.
Tjuvstart på Black Friday-salget: Sjekk hvilke utrolige kupp du gjør nå" />
Andre ganger kan langvarig vegring knyttes til vanskelige hendelser i barnets liv. Mobbing og utestenging, foreldre med samlivsproblemer og dårlig stemning hjemme, skilsmisse, flytting, sykdom, dødsfall eller andre ting som går inn på barnet.
Hvis barnet opplever pågående utfordringer, som er krevende, eller det er noe barnet ikke har fått bearbeidet, som det er preget av, bør dere ta tak i det som ligger bak. Gjerne sammen med en psykolog, terapeut eller helsesøster – for å se belastningene barnet opplever i sammenheng med barnehage- eller skolevegringen.
Les også: 10 tips til god barneoppdragelse
Undre deg sammen med barnet
Prøv alltid å undre deg sammen med barnet. Du vil ikke gå i barnehagen eller på skolen … Hvordan er det å være deg i barnehagen/på skolen? Hvordan har du det når du gruer deg? Skjedde det noe spesielt da du begynte å grue deg? Er det noe du skulle ønske var annerledes i barnehagen eller på skolen? Kan mamma, pappa eller (barnehage)lærerne dine gjøre noe for at du skal få det bedre?
Det kan komme fram mye, både overraskende og nyttig, når vi tar oss tid til og evner å undre oss sammen med barna. Kanskje blir du klokere og forstår mer – og dermed kan legge til rette for økt trivsel, trygghet og glede?
Det å ha en åpen dialog med barnehage(lærere), helsesøster og andre hjelpeinstanser, og se om dere sammen kan trygge og hjelpe barnet, er selvfølgelig også viktig. Ved skolen kan man be om et tverrfaglig samarbeidsmøte.
Det at barnet opplever at du som forelder – og de rundt – tar vegringen, frykten og gruingen på alvor, kan gjøre en forskjell i seg selv! Det er skumlere å grue seg alene – sammenlignet med når barnet vet at hun eller han har noen som lytter, som er tett på og forsøker å forstå de vanskelige følelsene og finne løsninger.
Når du ikke helt forstår …
Opplever du likevel at du ikke blir helt klok på hva som ligger bak det at barnet ditt ikke vil gå i barnehagen eller på skolen? Kanskje klarer ikke barnet å sette ord på det eller forstå det helt selv heller?
Når vi som foreldre ikke opplever at vi klarer å se det store bildet – og du er usikker på hvor alvorlig situasjonen egentlig er for barnet ditt, er det lett å bli handlingslammet.
Skal du insistere på at barnet må gå i barnehagen eller på skolen? Eller?
Ambivalente følelser
Jeg hadde selv en tredjeklassing som ikke ville gå på skolen. Datteren min er 13 år og har gitt meg lov til å fortelle dette. I denne perioden snakket hun og jeg mye om hvordan hun hadde det; om det hun opplevde som krevende på skolen – men også om alt det som var fint, og det var en hel masse.
Likevel sa hun med jevne mellomrom at hun ikke ville gå på skolen. Hun hadde ambivalente følelser, slik er det for mange barn, og jeg husker jeg spurte læreren hennes: «Hva kan vi gjøre? Hva ville du gjort hvis det var ditt barn?»
Læreren, som selv er firebarnsmamma, og som var en fantastisk lærer; varm, empatisk og nær, beroliget meg og sa at hun trodde det ville gå over. At alt ville falle på plass for jenta mi. Samtidig støttet hun meg i at det jo gikk an å forsøke en annen skole.
Les også: Har barnet ditt til stadighet raserianfall?
Datteren min byttet skole
Jeg vinglet lenge fram og tilbake – for det var ikke et lett valg å ta. Miste flere gode venner og den fine læreren? Ny skole? Starte på nytt? Hva ville de andre foreldrene tenke hvis jeg tok henne ut av skolen og lot henne begynne et nytt sted?
Jeg spurte en psykolog om råd. Hun sa: «Er det så farlig, da? Kan hun ikke bare bytte? Så ser dere hvordan det går – og så er det jo ingen skam å snu om hun lengter tilbake.» Jeg husker jeg ble så lettet da hun formulerte det så enkelt og ukomplisert.
Barn som trives, utstråler trivsel
Det handler om å ta barna og følelsene deres på alvor. Trives de ikke i barnehagen eller på skolen, må vi ta dette på alvor og undre oss sammen med dem. Hva er barnet redd for? Hva skaper mistrivsel?
Barnehagelærer, spesialpedagog og EQ-terapeut Herdis Palsdottir, som har grunnlagt skolen jeg går på, sier at vi ikke kan ta barna nok på alvor.
Altså: Vi trenger ikke å være redde for at vi lytter for mye, for at vi tar barna og følelsene deres for mye på alvor. Kanskje er du blitt fortalt at du forstår barnet ditt i hjel? At barnet vil finne seg til rette og få det bedre hvis du selv blir tydeligere og lærer barnet hvordan det kan tilpasse seg? Jeg tror ikke det.
Som EQ-terapi-student har jeg lært at barn som trives og har det godt, utstråler nettopp det. Barn som ikke vil gå i barnehagen eller på skolen, sier ikke det for å være vanskelige. Det ligger noe bak, enten det er mulig å forstå det store bildet eller ikke.
For oss var skolebyttet riktig. For dere kan løsningen være en annen. Poenget mitt er: Vær nær ved å lytte til barnet ditt, forsøk å forstå! Bruk spørreordene hva og hvordan, og ta barnets følelser på alvor – så kommer dere i mål, i den barnehagen/skolen dere har, eller et annet sted.
Skam og tabu
Til deg som forelder vil jeg si: Jeg vet at mange skammer seg over at barnet mistrives eller ikke finner seg til rette i barnehagen eller på skolen. Da oppstår det vanskelige følelser hos oss voksne, som gjør at det blir enda mer krevende å lytte empatisk til barnet.
Derfor vil jeg si: Vit at du ikke er alene! Barnehage- og skolevegring er mye vanligere enn du tror, men det snakkes ikke så høyt om.
Våger vi foreldre å snakke sammen om dette, kan vi dele erfaringer, gi hverandre råd, ufarliggjøre og fjerne noen tabuer. På den måten kan vi kanskje lette trykket for en del barn og familiene deres …
Denne saken ble første gang publisert 16/12 2020, og sist oppdatert 23/09 2024.
