- Jeg var overbevist om at jeg hørte en hai. I svømmebassenget!

KOMMENTAR: Det er tidlig vår på midten av 90-tallet. Pappa og jeg er på besøk hos noen venner av familien. Lotte, som er noen år eldre enn meg, har fått TV med innebygget VHS på rommet sitt.

Jeg har akkurat prøvd hennes nye Levis 501 og til og med vært så heldig å få overta et par gamle. De er selvfølgelig for store for en ti-åring, men jeg er overlykkelig likevel.

I stuen med flaskegrønn tapetstrie og furumøbler sitter de voksne med kaffekoppene sine og ler høyt av et eller annet vi i underetasjen garantert finner aldeles dødsteit. Sjansen for at det er en av pappas altfor tørre vitser er skyhøy.

Lotte tar frem en videokassett fra dypet av en kommodeskuff, mens hun nøye følger med på lydene fra etasjen over. Hun tar den ut av coveret så raskt hun bare kan, og mater den inn i VHS-spilleren. Sekunder etter snurres det film. En litt for spennende film.

Hardbarket mann med skjegg og lue i slutten av førtiårene hyler høyt i det han sklir, med bena først, ned i enorm haikjeft i enden av et dekk på en synkende båt. Tyngdekraften gjør han maktesløs og blodet tyter ut av alle kroppsåpninger mens haien jobber seg oppover kroppen hans, tygg for tygg.

Mitt første møte med Haisommer, der altså.

Leste alt om hai

At dette filmatiske møtet med det grimmeste vesenet havet har å by på skulle komme til å prege meg frem til dags dato, ante hverken Lotte eller jeg. Men det gjorde det altså. Jeg ble livredd for hai. Og er fremdeles aldeles livredd for hai.

I årene som fulgte skulle min redsel for hai i all hovedsak føre til to vidt forskjellige konsekvensløp. Frykten, eller fobien om du vil, gjorde at jeg slukte alt jeg kom over av stoff om hai.

Bøker, artikler og dokumentarer på National Geographic Channel og Animal Planet. Jeg satte meg inn i de ulike haiartenes levemønster og ulikheter.

Mange forventet nok at kunnskapen jeg hele tiden erhvervet meg ville dempe frykten. Det hjalp på ingen måte.

Mjøsa og svømmebasseng

Konsekvensløp to, altså min overbevisning om at jeg skulle ende mine dager i en frådende haikjeft, satte en effektiv stopper for hyggelig bading i Mjøsa og langt mer eksotiske farvann som Oslofjorden og Sydenvann.

Sommerferiene ble en kamp for tilværelsen, Line versus naturen.

Jeg kan bare nevne bananbåten jeg og de andre barna kjørte da vi var på Hellas-ferie. Jeg holdt meg fast til knokene hvitnet.

Eller da vi var i Portugal og jeg faktisk fikk det for meg at det var en hai i svømmebassenget. De forferdelige lydene bak meg av en hai som kastet seg rundt i luften, klar for å klippe de små føttene av meg, glemmer jeg aldri.

Det viste seg å være lyden av de småslitte renseslusene som klappet igjen med litt for dårlig smøring. Nesten det samme!

Etter hvert som jeg ble eldre, lærte jeg meg at hai ikke trives i klorbasseng eller ferskvann og at kjøring av bananbåt er for drittunger. Dyrt er det også. Det er bedre å bruke feriedollarene på frekke drinker og gode solprodukter.

Kvaliteten på sommerferiene mine er derfor nå hakket bedre. Alt ettersom hvor jeg ferdes, da.

For frykten for et av verdens skarpeste sett med tenner, så skarpe at du visstnok ikke kjenner at det klippes en grei søndagsbiff av låret ditt, den henger fremdeles i.

Snorkling i Mexico

Så man kan jo stille spørsmål ved hvorfor jeg for noen år siden valgte å dra på dagstur med tema snorkling på fleskeferie i Mexico. Da vi la oss den kvelden, måtte min daværende samboer gjenfortelle hva han hadde sett på turen.

Mens han så på vakre fisker i ville farger, var jeg nemlig opptatt med å febrilsk speide bakover og nedover mens jeg passet på pusten. Du, som oppvakt leser, lurer nok nå på om jeg gjennom hele tre korallrevstopp brukte tiden på å speide etter hai og å unngå hyperventilering og vann i snorkelen: Det er korrekt.

På den private stranden som hørte til hotellet vi bodde på, gikk det langt bedre. Jeg ville jo bade, og man skal ta frykten ved hornene, sies det jo.

Med to pina coladas innabords og minst tre svømmende og nøye bevoktede mennesker foran meg i luftlinje utover i havet koste jeg meg greit.

Vissheten om at haien måtte spise seg gjennom et par kropper før den ville nå frem til meg, fikk meg til å slappe av. I minst fem minutter. Før jeg på svært ugrasiøs måte løp opp av vannet og småskjelven tasset tilbake til solsengen min.

Det ble dårlig med upassende tafsing og klining i vannet på den kjærlighetsferien, siden jeg fant det langt viktigere å følge med på statusen for koldtbordet foran oss.

Flere liker ikke å bade

At det å se en grotesk film kan sette så store spor i et barn, så store at det følger en inn i voksenlivet, viser hvor viktig det er å hele tiden ha kontroll på hva barna våre har tilgang til.

Og ekstra viktig er det kanskje i dag, hvor medietilgangen er langt større enn Lottes godt gjemte VHS på pikerommet?

Tro det eller ei, jeg kjenner flere som fremdeles ikke liker å bade grunnet grusom kassasuksess anno 1975.

Faen ta deg, Steven Spielberg.  

Og Lotte, ikke tenk på det. Jeg fikk tross alt dine gamle 501.

Denne saken ble første gang publisert 18/03 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.