Barna har blitt noen sveklinger, og det er din skyld!

KOMMENTAR:

Jeg blir sjokkert.

Hver eneste dag når jeg er i en butikk, eller snakker med barna, opplever jeg ting som gjør at jeg nå skriver det jeg gjør.

Hva er det vi driver med?

Det startet i vinter. Datteren fikk ikke leke med en venninne på skolen. Hun kom hjem og var lei seg. Mamma, kan ikke du ringe til skolen og si at jeg må få leke med dem?

Spørsmålet ble ikke besvart av meg.

Jeg følte det ble helt feil retning å starte i.

Hvordan hadde situasjonen oppstått? Hadde datteren min gjort noe som gjorde at hun ikke fikk leke med dem? Mulig hun hadde vært ufyselig? Vi vet alle hvor skarpe tunger jenter kan ha til tider.

Jeg tok en prat med henne. Det viste seg å være en «filleting». Misforståelser og vi fant ut at hun skulle prøve å løse det på skolen neste dag.

Det gikk fint!

Sønn på 8 år kommer hjem. Han sier at han ikke fikk spille så mye som de andre på trening. Han gråt. Han var sint. Kan ikke du ringe treneren min og be dem la meg få spille mer?

Kjære venn. Jeg skjønner at det er tøft å føle seg urettferdig behandlet men kanskje du skal snakke med treneren selv? Hva kan du si? Det ble en god samtale og for å hjelpe han som er litt liten tipset jeg treneren om at sønnen hadde noe på hjertet slik at de fikk snakket ut ved neste trening.

Det gikk greit.

Det verste er når barnet ditt ikke blir bedt i bursdag eller på festen. En gutt sitter på sengen og gråter.

Fy søren det er leit. Det svir noe så sykt langt inni hjerteroten.

Hvordan kan foreldre godta at barna gjør sånt?

Det gjør vondt for de små.

Men hva skjer med de små om vi løper rundt som høner og passer på dem ved hvert veikryss? Hvis de ikke har det helt greit en dag så skal vi ta telefonen og ordne opp i livene deres? Hver krangel, hver uenighet eller diskusjon. Den skal mamma eller pappa løse.

Det er jo trygt. Vi er jo voksne. Vi vet best.

Det er vår oppgave å beskytte våre små.

Sy puter under armene på barna. Det er det vi gjør.

Hva skjer når den samme gutten eller jenta er 16 eller 17 år og møter motgang?

Jeg kan love deg at motgangen ikke bare er så «uskyldig» som litt mindre spilletid. Ungdomsverden er steinhard. Og den kan såre de aller fleste. Det er bare vår oppgave å sørge for at barna våre er rustet nok til å stå i stormene selv.

Det er ikke min, din eller vår oppgave å ta alle kampene for barna!

Du gjør dem en bjørnetjeneste!

Jeg sier ikke at vi skal godta mobbing. Vi skal stå opp for det som er urett og det skal vi kjempe for. Men det er en stor forskjell å lære barna å tenke og kjempe kampen selv enn å rydde opp for dem hele tiden.

Nei lær barna å kommunisere! Kanskje se på seg selv? Har jeg gjort noe galt? Kunne jeg gjort noe annerledes? Hva hvis jeg forteller mine venner at jeg ble lei meg. Finnes det andre å leke med?

Jeg husker så godt da jeg var liten og en av mine venninner hadde en pappa som alltid kom løpende og ryddet opp for henne. Det ble så utrolig slitsomt. Hver gang vi var uenige dukket han opp. Hun klarte heller aldri ta avgjørelser. Slitsomt? Ja!

Vi skal passe på barna våre men innen rimelighetens grenser. Du er enda en god mamma eller pappa selv om du en gang lærer barnet ditt at livet kan være tungt også. Det viktigste er bare at du står rakrygget ved barnet ditt sin side slik at han eller hun føler seg trygg og føler seg elsket.

La barna oppleve en skuffelse innimellom. Det gjør dem bare rustet til det harde voksenlivet.

Jeg forventer ikke at du er enig med meg og kommenter gjerne i feltet nedenfor.

Innlegget ble først publisert på bloggen annebrith.no