- Den kjipeste forelderen i dag ville vært en av de beste for 30 år siden

KOMMENTAR:

Barn er stort sett ganske ivrige på å teste grenser. De vil gjerne diskutere, argumentere og ha rett. Det ligger kanskje i barns natur, men jeg tror også det er en beskrivelse av dagens generasjon barn.

Da jeg var barn, for 30 år siden, var det ikke rom for å diskutere. Å argumentere, slik dagens barn gjør, var verken vanlig eller særlig akseptert. Jeg måtte jobbe for mine ukepenger, og jeg måtte hjelpe til hjemme. Jeg fikk beskjed om å skrelle poteter, hjelpe til i hagen eller vaske bilen. Hvis ikke, kunne jeg glemme ukepenger eller å få gå på kino.

Kravstore barn

Når man som voksen prøver å overføre dette til egne barn, er det ikke uten kamp. Det var det sikkert ikke for 30 år siden heller, men er det ikke en enda større kamp i dag?

Jeg, som mange andre, opplever at ungene rundt oss er kravstore. De forventer mye mer enn vi voksne er villig til å gi. Det provoserer når ungene ikke rikker seg fra skjermen for å dekke på bordet. Det tar energi når du gang på gang må forklare at livet handler om samarbeid, fellesskap og å gi og ta. At ikke noe kommer gratis.

Men ungene ser hvordan andre har det. Og til forskjell fra hva jeg gjorde da jeg var 10, så argumenterer de kraftig med at kompisen får ukepenger uten å hjelpe til. At flere i klassen alltid får kinoen sponset. Eller at de andre alltid har den nyeste telefonen. Barna sammenligner seg med andre, og opplever at akkurat deres foreldre er de aller kjipeste.

Det er for så vidt ikke noe nytt. Problemet er kanskje bare at den kjipeste forelderen i dag ville vært en av de beste for 30 år siden.

Skjemmes bort

Jeg er en av dem som irettesetter andres unger når de er hos oss og ikke følger våre regler. Enten det gjelder språkbruk eller generell oppførsel. Jeg mener også bestemt at mange unger i dag er bortskjemt og har puter under armene. De er jo ikke det spor selvstendige.

De får ikke være hjemme alene før de er 12, de må gå på SFO til de er konfirmanter, de kan ikke ake alene før de er 10 og de kan for all del ikke sykle til naboen fordi det er for langt. Ei heller skal de klatre i trær eller bruke sparkesykkel uten hjelm. De får nistepakken smurt til de går på videregående og de får sengen redd opp til de flytter ut. Hvordan blir de om 30 år?

Ja, jeg vet jeg generaliserer. Ja, jeg vet dette er satt på spissen. Men det ligger noe i det, gjør det ikke?

Lærer verdier som små

Jeg er utrolig lei av bortskjemte og uhøflige barn som svarer tilbake når jeg gir dem beskjed om at det ikke er ok å slenge godteripapir på gata, eller som ikke gidder å flytte seg når en gammel dame skal forbi.

Verdier lærer vi som små, og det er vi foreldre som har ansvar for at det setter seg noe vett i hodet på de små lovende. Vi foreldre, og skolen.

Men jeg vil si skolen i mange tilfeller tar mer ansvar enn foreldrene.

Ja, unger kan være krevende, provoserende og grenseutprøvende. Det skal de også være. Det er deres rett.

Vi voksne skal være rollemodeller, og stødige i vårt forhold til ungene våre. Vi skal tørre å sette grenser, kreve samarbeid og oppdra unger som vet hvordan man tar ansvar for seg selv og andre.

Steinteit

Jeg har på ingen måte kommet i mål verken som voksen eller forelder. Jeg er stort sett irritert på mine egne barn et par ganger om dagen, minst.

Men de skal få lov til å ake selv, re opp sengen sin selv og de må gå ut med søpleposen for å få ukepenger.

At de synes jeg er steinteit får så være. Jeg kan leve med det.

Kan du?