Barn med downs syndrom
Endelig skulle de få møte det vesle mennesket i magen
Så kom sjokket.
KOMMENTAR:
Dagens plan var enkel. Først skulle vi på ultralyd. Deretter skulle vi feire med å kjøpe det første klesplagget til vår lille skatt. Store overganger krever ritualer, dette skulle være vårt.
– Har dere noen tanker om hva det blir? spurte jordmor.
– Vi har vel hatt en følelse på gutt, har vi ikke, Marius? spurte kona.
– Ehm, vet ikke, kanskje, svarte jeg, flau over å innrømme at dette var noe jeg hadde tenkt på.
– Det blir ei jente, slo jordmor fast.
Jeg må innrømme at jeg kjente en kort skuffelse slå gjennom kroppen. Det var visst noe som ikke var helt enkelt å se på disse ultralydbildene. En jordmor ble til to jordmødre. Lege og legestudent ble hentet inn. Til slutt sto det fem hvitkledde mennesker rundt oss. Det var da det gikk opp for meg: Dette er alvorlig. Ganske riktig. Etter en lang stund med trykkende stillhet begynte legen å snakke.
Jeg husker kun én ting av det han sa:
– Så vi sender dere med første fly til Trondheim i morgen tidlig. Da brast jeg.
Les også: Slik foregår første ultralyd
Lang ventetid
Det er noe spesielt med å få sjokkerende beskjeder. Man blir sårbar samtidig som man går inn i kampmodus. Timene gikk og ingenting kunne få tankene mine til å slutte å spinne.
Kl. 06.10 neste morgen lettet flyet til Trondheim. Jeg var nummen. Hadde bomull i hodet. Ny ultralyd og fostervannsprøve.
– Dere har fått informasjon om at fostervannsprøven innebærer en risiko for spontanabort? spurte jordmor rutinemessig.
– Jada, svarte jeg, full av angst.
– Dere får svaret allerede i morgen. Jeg ringer dere en gang etter klokka to.
Hjertefeilen vi egentlig var sendt til Trondheim for var mindre farlig enn fryktet. Men nå var det altså svaret på fostervannsprøven som var den store spenningen.
– Dette vil du helt sikkert ikke svare på, men hvor stor er sannsynligheten for kromosomfeil?, spør jeg.
– Det er helt riktig, det ønsker jeg ikke å spekulere i, svarer legen. Jeg koker innvendig, en lege må vel være klok nok til å skjønne at det er forskjell på å spekulere og å komme med et veloverveid anslag.
– Hehe, skjønner godt det altså, sier jeg unnskyldende tilbake til legen.
På Værnes spiser vi på O'Learys. Jeg tar en øl til maten. Nyter buzzen og får plutselig stor forståelse for dem som drikker bort livets sorger. Nok en natt med urolig søvn. 06.50. Sju timer venting ligger foran. Facebook, Twitter, Instagram og Bloggerne. Ventingens runddans. Pulsen øker for hver time. Kl. 14.02 ringer telefonen. Det kjennes som et hjerteinfarkt. Det er telefonsalg.
Les også: Dette skjer på svangerskapskontroll
Barn med downs syndrom
Halvannen time senere sitter vi og vurderer å selv ta kontakt med sykehuset. Da ringer det igjen. Denne gangen er det legen fra Trondheim. Etter noen innledende fraser kommer setningen jeg aldri kommer til å glemme:
– Det er downs syndrom.
Hva følte jeg da jeg hørte disse ordene? Sorg? Sinne? Jeg vet ikke. Men jeg husker hva jeg tenkte: Nå forandres alt.
Vi kjørte til hytta for å prøve å fordøye tingene der. På fjellet var det høstferie og fullt av småbarn. Aldri før har det gjort så vondt å se barn leke.
Les også: Ti grunner til å kontakte legen under graviditeten
«Verden trenger henne»
Dagene gikk. Lange dager. Preget av taushet, tanker og spørsmål. Etter nok et måltid i stillhet begynner vi å prate om hvordan vi skal fortelle det til folk. Vi bestemmer oss for å skrive en Facebook-status der vi sier det som det er.
Jeg formulerer en tekst. Passe ærlig og passe positiv. Kona godkjenner, jeg publiserer. To minutter går. Ingen respons. Men i det krisetankene kommer, hvorfor i alle dager skrev jeg den statusen, begynner tilbakemeldingene å renne inn. Det er hjerter, gratulasjoner og støttemeldinger.
Vi leser meldinger høyt for hverandre. Det er tårer og latter om hverandre. En overveldende følelse av takknemlighet brer seg.
Og blant alle meldingene er det særlig én som gjør inntrykk. Jeg vet ikke hvorfor, men den treffer meg rett i magen. «Jeg tenker at verden trenger henne», står det.
Bedre kan det ikke sies. Hun blir kanskje ikke professor eller toppidrettsutøver. Men hun er vår lille skatt, og verden trenger henne. Velkommen til verden, jenta vår!
Denne saken ble første gang publisert 31/05 2018.
