Vær naken foran barna dine!

KOMMENTAR:

Kroppsfokus og naturlig nakenhet diskuteres med fornyet styrke. Gjennom realityprogram og modige stemmer fra unge mennesker i sosiale medier får vi innblikk i deres utfordrende oppvekst. Kjønnsdelt svømmeundervisning er nylig foreslått, og til tross for at vi syns det høres faretruende ut er det viktig å ta de unge på alvor.

Fokus på å forebygge kroppspress har lenge vært gjenstand for debatt, men kommer vi egentlig noen vei?

Æsj, en rygg!

For et år siden var jeg på forelesning med sexologen Margrete Wiede Aasland, som underviste framtidens sosialarbeidere i å møte seksuelle overgrep mot barn. Sjelden har jeg lært så mye på så kort tid.

En episode hun delte, handlet om unger i barnehagealder som hadde lekt sammen innendørs. Genseren til det ene barnet hadde glidd opp, og en av de andre ungene utbrøt følgende: - Æsj, jeg ser ryggen din!

Seriøst? Stakkars begge, tenkte jeg. Når ble det ekkelt å se en naken rygg?

Wiede Aasland pekte på at vi tilsynelatende er åpne for alt, men har likevel blitt mer sjenerte i forhold til kropp enn hva man for eksempel var i hippietiden.

Når dette skjer på hjemmebane samtidig som det øvrige samfunnet flommer over av seksualitet og retusjerte idealkropper, skapes en grobunn hvor unge mennesker utvikler usunne holdninger til egen kropp og seksualitet.

Unaturlig nakenhet

I Aftenposten i mars i fjor plasserte Knut Olav Åmås naturlig nakenhet som ett av vår tids store tabutema.

"(...) naturlig nakenhet er blitt ... unaturlig. I garderoben og dusjen på treningssenteret og i svømmehallen, i skolegarderobene. Jeg snakker for eksempel om nakenhet som ikke er erotisert eller seksualisert, men som har en funksjon (for eksempel å bli ren). Det er en paradoksal kontrast mellom all nakenheten i mediene og skrekken for den i vårt alminnelige liv," skrev Åmås.

For mange er mensen, kroppshår, amming og kvinnelig onani ekkelt.

Men et barn som har lært de ekte navnene på kjønnsorganene, og som vet at voksne ikke har lov til å ta på dem, er mer sannsynlig i stand til å varsle. En ungdom som verdsetter sin egen kropp er mer sannsynlig i stand til å sette grenser for seg selv.

Hvordan vi snakker og tenker om kropp har ikke bare betydning for vårt eget selvbilde, men kan også ha preventiv effekt med hensyn til krenkelser og overgrep. Vårt forhold til egen kropp henger sammen med normalitetsforståelse og hva vi eksponeres for. Reklame er skadelig når den forteller oss at det bare er én måte å være pen på.

Botox er den nye hårfargingen

For begge kjønn synes det som et stadig mer stereotyp og lite nyansert bilde av kropper som gjelder. Flere unge gutter velger treningsstudio, og bruken av anabole steroider er økende.

Jenter kan følge punktvise videooppskrifter for hvordan de med sminke manipulerer sitt eget ansikt til å ligne mest mulig på et ideal opplest og vedtatt av en mektig skjønnhetsindustri forsterket av forbrukerne.

Som foreldre blir vi slått til bakken av maktesløshet. Hvordan kan vi bygge opp våre unger til å stå i mot sammenligning, manglende likes og verdievaluering på bakgrunn av våre ulike gener?

Hvordan kan vi møte dette når tannbleking, botox, restylane og "slankepiller" er den nye hårfargingen?

Er vi egentlig noe bedre enn de unge? Som passive observatører mister vi makt i møtet med markedskreftene, og den uendelige strømmen av perfekte kropper som selger hva enn det måtte være forsterkes av vår vilje til å respondere positivt. Hva om det perfekte sluttet å selge?

Kroppen duger til mer enn bare å rope fra speilet

Folk oppfordres til å ta ansvar for egen livsstil, men samfunnsbelastningen er viktigere for helsa. Politiske virkemidler har potensielt stor effekt gjennom tilrettelegging og tilgjengelighet. Merking av retusjert reklame og dialog med motebransje og media er et positivt tiltak.

Fokus på psykisk helse i skole er nødvendig. De unge må lære at de har reelle valg (og makt!), og kan beskytte seg selv ved å være bevisst hvem de følger på sosiale medier og ser opp til i hverdagen.

Likevel er det et politisk ansvar når ungdom bombarderes syke i media.

Å la unger ta del i idrett og fysiske aktiviteter er en viktig forebyggende strategi. Det er positivt å oppleve at kroppen duger til noe annet enn å rope tilbake fra speilet.

Gjennom hele oppveksten må vi satse mer på fysisk aktivitet, og vi må møte fallet i aktivitetsnivå som oppstår mot ungdomsskolealder. Hva gjør tidlig topping av lag med idrettsgleden?

Er du flau?

Storsamfunnet har betydning, men i dag er jeg mest opptatt av rollen vi foreldre har. Når treåringen snakker om å slanke seg kommer ikke dette fra barne-tv.

Spiser du mat med glede? Trener du for å være frisk eller fager? Er sukker farlig eller har du fokus på at grønnsaker er flott? Kommenterer du din egen kropp? Er du flau over å være naken?

Jeg har vært heldig. Min oppvekst er preget av foreldre som var nakne på badet og i andre naturlige settinger. Kropp var et ikke-tema. Det bare var. Helt naturlig.

Jeg har sett damer sole seg toppløs, strekkmerker og morsmelk, tanter med ubarberte legger og onkler med pondus. Barna våre trenger å se cellulitter, hårvekst og i det minste en naken rygg slik at de er litt bedre rustet i møtet med alle plakatene og musikkvideoene som forteller hva som må til for å ikke skamme seg over eget utseende.

Det er mye vi bør gjøre med hensyn til kroppspress, men som foreldre har vi mulighet til å påvirke positivt. Ved å være nakne foran barna våre, og ved å rette oss opp i tilbakelent likegyldighet skaper vi grobunn for et litt mer tykkhudet og nyansert møte med alle de som pusher korrektur av naturens mangfold. 

Jeg er en lett skamfert firebarnsmamma som med største selvfølgelighet sprader naken foran ungene mine der det faller seg naturlig, og snakker høyt om det fordi jeg tror det er viktig at barna våre får se en naken kropp før den blir kommersialisert. Vi snakker ikke naken foran middagsbordet, men den der helt avslappa delen med unger som får være på badet uten låst dør.

Det flommer over av nakenhet,- vi må slutte å være redde for våre egne nakne kropper.

Teksten er opprinnelig publisert på bloggen Eventyrelin.

Denne saken ble første gang publisert 02/02 2016, og sist oppdatert 30/04 2017.