Barn i fosterhjem

Hei verden: Har du en familie til meg?

Det er beundringsverdig at en 16-åring ber sosiale medier om hjelp til å få en ny familie. Men det skal for pokker ikke være nødvendig.

MODIG: At en 16-åring bruker sosiale medier til å søke etter en ny fosterfamilie, er modig. Men det er ikke et slikt system vi bør ha.
MODIG: At en 16-åring bruker sosiale medier til å søke etter en ny fosterfamilie, er modig. Men det er ikke et slikt system vi bør ha. Foto: Illustrasjonsfoto: Thinkstock
Først publisert Sist oppdatert

KOMMENTAR:

De siste ukene har det med jevne mellomrom dukket opp en video i Facebook-feeden min. Den viser en lattermild tenåringsjente og to yngre gutter som leker og tuller og erter hverandre og spiller videospill i stua. En helt vanlig søskensituasjon, med andre ord. Jeg må smile hver gang jeg ser den.

Men videoen er laget av Fosterhjemstjenesten. Har du rom for en til? spør den meg, og jeg kjenner umiddelbart på den litt vonde følelsen av at nei, det tror jeg ikke.

Jeg har ikke plass, tid, rom, overskudd, kompetanse, tålmodighet eller noen av de andre hundre tingene jeg innbiller meg at en fostermor bør ha.

Jeg orker jo ikke engang stille opp som foreldrerepresentant i FAU.

Vil noen ha meg?

Samtidig, et annet sted på Facebook:

En ensom og rotløs 16-åring tar mot til seg og spør rett ut om det hun ønsker seg mest av alt i hele verden: En familie.

Noen hun kan feire julaften med, noen som kan støtte henne gjennom de siste ungdomsårene, noen som kan hjelpe henne videre inn i livet som voksen. Noen som bare er der, uansett.

Barnevernet har gitt opp å finne en fosterfamilie til henne, skriver hun. Hun er blitt for gammel.

Men selv om hun ikke er et lite barn, trenger hun fortsatt noen hun kan føle tilhørighet til, noen hun kan kalle flokken sin. For nettopp i disse siste årene av ungdomstiden, i overgangen mellom barn og voksen, er det viktig å ha en trygg veiviser som kan gå foran og stake opp løypa.

Derfor tar hun saken i egne hender, skriver et hjerteskjærende blogginnlegg og spør: Finnes det noen der ute som vil ha meg?

Sårbar og modig

Handlingen viser både et stort mot, og et enda større pågangsmot. Det er lett å bli stum av beundring.

Ville jeg selv våget noe lignende om jeg hadde vært i samme situasjon? Trolig ikke. Å vise seg fra sin mest sårbare side og be om hjelp fra fremmede er vanskelig. Å be om å få bli en del av familien, fremstår som nærmest umulig.

Ett døgn senere er blogginnlegget delt 20 000 ganger, og 16-åringen har fått et overveldende antall svar fra familier over hele landet.

Det er nærmest kø i kommentarfeltet av det som etter alt å dømme er snille, trygge voksne som mer enn gjerne vil tilby 16-åringen den omsorgen, tryggheten og stabiliteten hennes biologiske foreldre ikke har vært i stand til gi henne.

Det er rørende å se hvor mange som ønsker å hjelpe, som vil være der for en tenåring de aldri har møtt, og som tilbyr både husrom og hjerterom. Folk flest er åpenbart gode mennesker som evner å strekke ut en hånd når de ser at noen trenger det.

1000 nye hvert år

Samtidig kan Fosterhjemstjenesten over hele landet rapportere om at det er vanskelig å finne gode fosterhjem til barn som trenger en ny familie.

Hvert år er 1000 norske barn og unge i nøyaktig samme situasjon som 16-åringen som søkte etter en familie gjennom bloggen sin.

Akkurat som henne har de et stort behov for en familie de kan kalle sin egen.

Hvor er familiene som står i kø for å ta seg av dem?

Ta for eksempel Kim (15), som min egen hjemby søker et fosterhjem til. Han er tospråklig, men ettersom han hittil har levd et liv uten voksne som har hatt tid eller evne til å ta vare på ham, har han et begrenset språk. Hvordan skal han ordlegge seg slik at vi åpner hjertene – og hjemmene - våre for ham?

Eller Michelle (4 ½), som trenger et hjem med svært forståelsesfulle voksne. En intens, oppmerksomhetskrevende og av og til voldsom liten jente som har opplevd mye vondt i et kort liv. Hvordan skal hun nå fram med budskapet sitt slik at vi forstår at hun trenger oss?

Er det et slikt system vi vil ha?

Det er beundringsverdig at en 16-åring tar grep om eget liv og aktivt leter etter den stabiliteten foreldrene og barnevernet ikke har klart å gi henne.

Marit O. Bromark

Marit O. Bromark er journalist, forfatter og mor til tre barn i alderen 10, 16 og 17 år.

Hun har skrevet om barn og unge i flere år, blant annet en rekke artikler om ungdom, skole og mobbing.

Hun har også holdt foredrag for ungdom gjennom Den kulturelle skolesekken.

Men det skal for pokker ikke være nødvendig.

For det er da ikke et slikt system vi vil ha? Der barn som trenger hjelp, ser seg nødt til å annonsere det på sosiale medier?

Der den som klarer å røre flest hjerter, er den som vinner fosterhjemslotteriet?

Barn som barnevernet har overtatt omsorgen for har aldri skyld i det selv. De har opplevd omsorgssvikt, vold, krangling, utrygghet, eller å bli overlatt til seg selv i altfor ung alder. Det bærer de gjerne preg av.

Ikke alle er søte, sjarmerende, fornuftige eller enkle å bli umiddelbart glad i. De aller fleste har en tilleggsbagasje som må tas hensyn til.

Det betyr ikke at de ikke fortjener en lang kø av trygge voksne som ønsker å ta vare på dem.

Det betyr ikke at de ikke fortjener å bli elsket.

De trenger oss

Så kan man jo bare håpe, når støvet har lagt seg, at den lange køen av velvillige i kommentarfeltet på 16-åringens blogg ikke rett og slett forsvinner, men snarere bare forflytter seg.

At alle de som ønsket å hjelpe en 16-åring som var modig nok til å be om hjelp, også ønsker å hjelpe en 11-åring som ikke er det.

Og at de i stedet for å klikke seg videre inn på en ny blogg, et nytt nettsted, et nytt tema, klikker seg inn på fosterhjemssidene til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og scroller nedover listene med barn som trenger et nytt hjem.

Listene oppdateres med 1000 nye navn hvert år.

Svært få er modige nok til å be direkte om hjelp. Men de trenger oss akkurat like mye.

(Foreldre.no har vært i kontakt med 16-åringen og orientert henne om innholdet i denne kommentaren.)